Forside:Modum kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Eiker • Hallingdal • Numedal • Ringerike
Hurum • Røyken • Lier • Drammen • Hole • Ringerike • Nedre Eiker • Øvre Eiker • Modum • Sigdal • Krødsherad • Hol • Ål • Hemsedal • Gol • Nes • Flå • Nore og Uvdal • Rollag • Flesberg • Kongsberg

Om Modum kommune
Haugfossen i Simoa, Modum
Foto: Sindre Skrede
(13. juli 2005)
Modum kommune ligger i Buskerud fylke. Den grenser i nord til Krødsherad og Ringerike, i øst til Hole og Lier, i sør til Øvre Eiker, og i vest til Sigdal. Modum har gjennom tidene vært ei jord- og skogbruksbygd. Helleristningsfeltene i Geithus er cirka 6000 år gamle og vitner om tidlig bosetting. I gamle kilder finnes det spor etter et elvenavn Moða. Navnet sikter til et bosted ved den «store elva» og legger en til endinga heimr (hjem, bosted, oppholdssted) får en bygdenavnet Moðheimr som etter hvert er blitt til Modum. Drammenselva kalles lokalt fortsatt for Storelva. Modum ble kommune i 1837 (innført med formannskapslovene). Kommunegrensene, som fortsatt er intakte, ble satt på basis av grensene for Modum prestegjeld som den gang besto av sognene Heggen, Snarum og Nykirke og som nå er slått sammen til Modum sogn. Før reformasjonen (cirka 1536) var Nykirke under Sigdal prestegjeld, men hørte til Modum fra senest 1575. Modum prestegjeld hørte til Tverrdalene prosti i Hammer biskopdømme (belagt 1512). Prosti-tilknytningen ved tiden nest etter reformasjonen er uklar. I 1575 hørte prestegjeldene til Bragernes prosti. Modum prestegjeld er nå i Eiker prosti under Tunsberg bispedømme.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Heinrich Arnold Thaulow, maleri av Peter Petersen
Svovlbadet Sandefjord i 1851, litografi etter tegning av Heinrich Arnold Thaulow
Foto: Roede

Heinrich Arnold Thaulow (født 10. juni 1808 i Slesvig, død 19. august 1894 på Modum), var lege og næringsdrivende, med store inntekter fra Ringerike Nikkelverk. Thaulow er ikke minst kjent for sin innsats for norsk kur- og badevesen, i Sandefjord og på Modum. Han støtta også flere unge kunstnere.

Han var født i den dansk-tyske byen Slesvig, men farens slekt kom fra Norge. Hans far Johan Frederik Thaulow var født i Kristiansand i 1768 og ble amtsforvalter i Åbenrå i Nord-Slesvig. Hans mor Caroline Henriette Tugendreich Looft (1777–1852) var fra Wandsbek i Holstein. H.A. Thaulow var oppkalt etter sin farfar Henrik Arnold Thaulow i Kristiansand, og det samme var fetteren Henrik Arnold Wergeland. De to fetterne sto gjennom hele livet i vennskapelig forbindelse, og de hadde mange felles karaktertrekk.

<onlyinclude>

Utdypende artikkel: Sandefjord bad

  Les mer …

<onlyinclude>
Postkort fra ca 1905 med motiv fra Gustadbakken

Gustadbakken var hoppbakke i Geithus i Modum kommune. Bakken ble bygd på ettersommeren 1901. Det ble snart satt verdensrekorder i bakken. Hovedlandrennet, en stor begivenhet, var her i 1915. Det ble arrangert renn her i mange år og bakkerekorden ble stadig flyttet. Det siste rennet var i 1964.

Verdensrekorder

Den første vinteren, 1902, var det ikke noe offisielt renn, men Nils Gjestvang hoppet 41 meter søndag 2. mars 1902. Det var verdensrekord! Dette skjedde i privat regi sammen med en annen geithusing, Ludvig Moen. Man kan man lese om det lenger nede i artikkelen.

I 1912 satte Gunnar Andersen fra Lyn verdensrekord her på 47 meter.

Gustadrennene

Søndag 13. januar 1903 sto det denne annonsen i Buskeruds Blad

Det første rennet ble arrangert i 1903, lørdag 24. og søndag 25 januar. I 1904 gikk rennet den samme helga i januar. I de følgende år var Gustadrennet en av de store skibegivenheter i landet, med langrenn oftest fra Folkvang på lørdag og hopprenn i «Gusta’n» på søndag.

Langrennet gikk ofte over Bergsjø, som alltid var islagt på den tiden, over jordene, opp på Øståsen og tilbake over Bergsjø. En annen variant var å legge løypa gjennom Geithus på et eller annet vis og oppover mot Brunes, Badet, Moane og tilbake.

Omtrent alle de beste skiløperne i landet deltok i Gustadrennet.

Bakkerekorder

  • 1902: 41 meter, Nils Gjestvang, Geithus (verdensrekord)
  • 1912: 47 meter, Gunnar Andersen, Lyn (verdensrekord)
  • 1924: 50 meter, Henry Moen, Modum.
  • 1926: 50,5 meter, Hjalmar Braathen, Sysle
  • 1928: 51,5 og 52 meter, Aage Pettersen og Gunnar Andersen, Modum.
  • 1931: 52,5 meter, Hans Beck, Kongsberg.
  • 1935: 54,5 meter, Willy Pedersen,Drafn.
  • 1936: 60,5 meter, Nils Bottegård, Modum.
  • 1951: 71,5 meter, Erling Kroken.

Les flere detaljer i Gamle Modum 2014.

Hovedlandsrennet i 1915

Hovedlandsrennet i Gustadbakken 1915

En av de største idrettsbegivenheter på Modum gjennom tidene er Hovedlandsrennet som ble arrangert av Modum skiklub den 18., 20. og 21. februar 1915. Da var H. M. Kong Haakon til stede.

Til rennet var det anmeldt 200 løpere fordelt på 5 klasser:

  • Langrenn 30 km
  • hoppløp for seniorer
  • kombinert kl. A
  • kombinert kl. B
  • hoppløp yngste klasse

Torsdag den 18. kom regnvær. Det var en stor skuffelse. Løypa gikk opp de bratte liene mot Hovlandsfjellet. Lørdag den 20. var det enda værre førefolhold: Det regnet i bygda og det snødde i høyden. Søndag den 21. var det hopprenn i Gustadbakken. Bakken var full av folk.

Du kan lese om hovedlandrennet i Gamle Modum 1986 og 2014.

Historiebildet i Bygdeposten

27. februar 2014 skriver avisa Bygdeposten på siste sida:

Historiebildet: Gustadbakken som lå i Geithus, ble åpnet i 1902 og var eid av Modum SK og Geithus IL. Da satt Nils Gjestvang to verdensrekorder, en på 38 meter og en på 41,5 meter. 10 år seinere, i 1912, forlenget Gunnar Andersen verdensrekorden til 47 meter. Den siste bakkerekorden ble satt av Erling Kroken, og var på hele 71,5 meter. Når dette var vet vi ikke. Bakken ble lagt ned rundt 1980 tallet.

Da Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meter

Denne historien kunne man lese i Buskerud Blad 22. mars 1930 (fra en avskrift som Erling Diesen har):

Da Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meter

Litt om den store begivenheten for 28 år siden

Folk som bodde i nærheten spekulerte hardt på hva Elling Sleviken, eieren av gården Gustad, tenkte på å legge an med da det en dag på ettersommeren 1901 begynte å drønne kraftige dynamittskudd oppe i kleiven like ovenfor innmarken hans.
Den kjente vei- og anleggsarbeider Sæther hadde nemlig begynt å hamre på borstål i bergryggen øverst i kleiven, han sang sine lystige anleggsviser så folk som reiste forbi nede på storveien, stoppet op, lyttet, og når han ropte faresignalet ”v a r s k o h e r …”, med sin kraftige bassrøst, så hørtes det nesten likeså langt som klokkene i Heggen-kirken.
Som sagt, folk undrede på hva dette skulde bety. Det blev imidlertid straks bekjent, at det var Modum Skiklubb som hadde fått den vanvittige idé å bygge en skibakke i den stupbratte kleiven. Men da blev det leven i rosenes leir. Hvem ville våge å hoppe ut for en slik avgrunn!
Slikt var jo galmannsverk, det var jo oplagt selvmordsforsøk! Imens drev Sæther med sitt planeringsarbeide, bergryggen pulverisertes til pukkstein, og ask- og bjørkestubber sprengtes til filler. Ut på høstparten var det i ulendet oparbeidet en smal rendsle, øverst ca. 5 meter bred med jevn utvidelse til ca.10 meter nederst i overgangen til gårdens dyrkede mark. Dette var Gustadbakkens unnarenn. Tilrennet med overgangen til hoppet var ferdig fra naturens hånd, så med dette hadde klubben lite bryderi.
Det var vel ikke fritt for at noen hver, enten han var skiløper eller ikke, kjente det grøsse i sig ved tanken på å sette utfor denne avgrunn, når han stod på toppen og så utover.
Sæther hadde vel en lignende fornemmelse, for da han var ferdig med sitt arbeide i bakken, døpte han den for ”Drepen”. Men senere, da bakken viste sig snild og ufarlig, døpte han den om til ”Himmelspretten”.
Utpå vinteren, da det var kommet tilstrekkelig med sne, begynte enkelte av de vågaleste skiløpere med stor forsiktighet å prøve bakken. Sant å si skulde det en viss porsjon mot til bare å stå slettløipe, for unnarennet var så langt at farten efterhvert øket så en fikk fornemmelse av å sveve i luften. Så det blev betraktet som en ren sportsbedrift av mange å kunne stå slettløipe i Gustadbakken. Selveste Trysil-Knut ville ikke ha klart sitt bekjente kunststykke. I farten å ta av sig jakken og henge den op i en furugren den ene løipe og ta den på sig igjen den neste.
Men Gustadbakken blev ikke bygget for å stå slettløipe i.
Da Jørgen Bergquist, Daniel Eie, Arnt Skaaden, M. Berg og Chr. Øhren ”opdaget” kleiven var forutsetningen den, at det her skulde bli en h o p p bakke, som det skulde stå ry av utover landet.
Imidlertid så det ut til, at det den første vinter ikke ville bli synderlig lengere hopp her enn i de gamle jordkneikene som hittil var benyttet. Riktignok klartes hopp på 25-26 meter med letthet av hvilkensomhelst skiløper, og enkelte nådde 30-32 meter. O g efter datidens begreper var jo et 30 meters hopp temmelig respektabelt.
Men det stod en viss skrekk av Gustadbakken i begynnelsen, unnarenent var i smaleste laget, og enkelte stubber og bergknauser stod igjen, faretruende langt frem. Av forsiktighetshensyn undlot klubben å arrangere sitt premieskirenn der den første vinteren. Det så således ut til at alt slit og strev og påkostninger klubben hadde hatt skulde være bortkastet.
Men så var det en søndagseftermiddag, langt utpå vinteren, at min gode kamerat Nils Gjestvang og jeg blev forlikte om å ta en tur ut i ”Drepen” for å prøve både den og oss ennå en gang. Nils var en uvøren krabat, han stupte fra de høieste ”dopper” i Bergsjø, han lot det stå til på bremsefri sykkel utover den lange bratte Vikebakken, og det fantes ikke skibakke på østsiden som han ikke hoppet i ”dompa” i. Han ga en go dag i enten han stupte eller stod bare han hoppet langt, og for å komme lengst mulig la han seg til den uvane å ”trekke op” både en og to ganger. Dette resulterte i at han ofte kom ned på bakenden, men i almindelighet reiste han sig op igjen og stod videre.
Det var kommet ca. 20 cm med nysne, og vi tråkket bakken så den blev jevn og fin å se på. Ytterst på stupet subbet vi sammen et lite spretthopp på ca. 25 cm høide og laget en ”medde” et stykke opover tilrennet for å være sikre på å komme ned nogenlunde midt i bakken. Vi har et 20 meter justert båndmål med oss og fester dette 25 meter nedenfor hoppet. Det var ypperlig skiføre den dagen, aldeles vindstille og himmelen var overskyet så solen generte ikke. Jeg haker først og klarer mig bra. Så er det Nils´ tur, og jeg plasserer mig nedi bakken for å ta hopplengden hans. Han hopper 34 meter og står støtt som fjell. Neste omgang skal Nils hoppe først, og jeg er skråsikker om, at han kommer til å tøie sig lengere. Han tar et par meter lengere tilrenn og hopper 38 meter feilfritt.
Dette går bra, Nils, sier jeg. Vil du prøve igjen. Ja, ei løipe til, svarer han. Han har fått blod på tann, han er passelig varm og føler sig oplagt. Vi tråkker bakken igjen og steller litt på det vesle hoppet. Nils gnir mer parafinvoks på skiene sine og rusler opover tilrennet. Kom når du er ferdig, sier jeg, jeg skal holde bakken klar. I mellomtiden var det nemlig kommen noen få tilskuere bort til bakken.
Jeg har aldri med sånn spenning ventet på en hoppløper verken før eller siden. Jeg var overbevist om at han denne gangen ville hoppe ca. 40 meter. Men åssen ville det gå om han ramlet i slik fart og i denne smale bakken! Kanskje det endte med en ulykke, så bakken vår ville komme i vanry. Men jeg trøstet mig med at h v i s Nils ramlet, så blev det vel på den vanlige måten – å sette sig pent på skiene. Jeg stirrer stivt på det vesle hoppet der oppe og venter hvert øieblikk på at nå er´n der. Han skulde vel aldri ha fått betenkeligheter. Aa nei, kjenner jeg ham for rett så er det ikke snakk om tilbaketog der i gården. Endelig ser jeg ham som et lyn på hoppet, han skvetter kraftig i og skyter rett til værs med pen strekk, tuppa hverken op eller ned, skiene kommer efter hvert i flukt med bakken, han svinger en barkvist med den høire handa og det hviner i buksene hans som storm i taugverket på en fullrigger, da han farer forbi mig i luften. Bare ikke trekk op, Nils, tenker jeg, men det gjør han heller ikke han synes vel det er for langt igjen til dompa, han tar nedslaget flott med den høire skien litt frem og står støtt som aldri før. Han gjør en bra Kristianiasving på sletta, så sneføika står som fra den roterende, og kommer smilende som alltid, opover mot mig for å høre hopplengden. Og den er i dette tilfele ikke vanskelig å fastslå. Det er bare e t t nedslag i bakken, et r e n t nedslag uten subbing og vårt stålmål ligger bare et par meter til siden, så her behøves ikke lang siktingen for å finne resultatet. Aa langt var det! roper Nils. Aa langt trur du! svarer jeg. Rakk jeg førr! Det var 41 meter, Nils!
Det er verdensrekord det, get!
Vi satte merker i treleggene på begge sider av bakken rett ut for nedslaget, så hvem som helst tviler kunne komme å konstatere at vi hadde målt riktig. Vi hadde nemlig på følelsen at vår påstand om 41 m. stående hopp ville bli mottatt som en diger skrøne, og deri tok vi ikke feil. Det var jo ikke i no almindelig premierenn med autoriserte dommere og hoppmålere at den 19 år gamle Geithusgutten Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meters stående hopp den 2. mars 1902. Derfor blev han ikke tiljublet og ropt bravo for heller. Men en del av oss spleiset sammen til en minnemedalje som han fikk, da han en måneds tid senere utvandret til ”Junaiten”. Han har ikke vært hjemme og over there har han så vidt jeg vet ikke deltatt i skirenn, tiltross for henstilling fra The National Ski Association og U.S. Eastern Ski Association.

                                                                                                                           Ludv. J. Moen.

Bilder

Kilder og litteratur

Koordinater: 59.91020° N 9.96049° Ø   Les mer …

Svarvestolen.
Foto: Anne Gallefos Wollertsen/Eiker Arkiv

Svarvestolen (433 meter over havet) er en nedlagt gard i Finnemarka i Modum kommune, som i dag brukes som turisthytte.

Den ble bygget opp av Peder Olsen (født i Värmland i 1625), eller Peder Svarver som han ble kalt, fra 1648. Han livnærte seg ved blant annet å svarve eller dreie husgeråd i tre som han solgte til naboer og bygdefolk. Peder var barnebarn av finner som utvandra fra Finland til Sverige i siste halvdel av 1500-tallet, og Peder vandra altså videre til de store skogene mellom Drammenselva og Lierdalen. Nordvest for Glitre fant han en plass som lå lunt til for nordadraget, hadde brukbart jordsmonn og med en liten bekk like ved. Peder dyrket rug, en spesiell sort som var hardfør og ga opp til 25-30 fold. I bekken hadde Peder en bekkekvern hvor han malte kornet. I 1667 hadde Svarvestolen utvidet jordveien, og hadde da en besetning på tre kuer og to ungfe.   Les mer …

Tresliperiet til selskapet A/S Holmen-Hellefos.
(rundt 1905)

Hellefoss AS er en papirfabrikk ved Drammenselva i Hokksund i Øvre Eiker som produserer bokpapir. Bedriften startet opp med avispapirproduksjon i 1898 da Hellefos Træsliberi fusjonerte med Holmen Papirfabrikk og ble til AS Holmen-Hellefos, som senere endret navn til Borregaard Hellefos AS og så kun Hellefoss.

I 2010-åra var Hellefoss er en av de mange norske treforedlingsbedriftene som fikk store økonomiske problemer. 5. april 2013 ble fabrikken slått konkurs, etter å ha gått med underskudd de siste åra. I 2011 hadde bedriften et underskudd før skatt på 27,5 millioner kroner av en omsetning på 251,8 millioner. Hellefoss kom imidlertid i gang igjen noen uker seinere, etter at Hellik Teigen AS kom inn på eiersida.   Les mer …

Krøderen stasjon, Krøderbanen. Bygd 1872. Arkitekt:Georg Andreas Bull. Freda 1981.

Krøderbanen er en jernbanelinje på 26 km som går fra Vikersund til sørenden av innsjøen Krøderen i Buskerud. Byggingen ble påbegynt i 1870 og åpnet i 1872. På Vikersund var det forbindelse til Randsfjordbanen. Passasjertrafikken ble lagt ned i 1958 mens godstrafikken fortsatte frem til 1985. Stortinget vedtok samme år at Krøderbanen sammen med Krøderen stasjon skulle bevares for ettertiden som museumsjernbane.

Krøderbanen var ved åpningen smalsporet (1067 mm sporvidde), men ble ombygget til normalspor (1435 mm) i 1909. Tømmertransport fra Hallingdal til Drammen var banens viktigste inntektskilde. Fra Krøderen stasjon i sørenden av innsjøen var det forbindelse med dampbåt til Gulsvik. Båtturen tok 2 1/2 time med D/S «Haakon Adelsten» (fra 1861), «Krøderen» og «Norefjeld». Siste dampbåt gikk i 1925. Da strekningen Voss - Gulsvik på Bergensbanen ble tatt i bruk 10. juni 1908, var det svært stor trafikk på Krøderbanen, men etter at Bergensbanen åpnet til Hønefoss og Oslo i 1909, var det kun lokaltrafikk på Krøderbanen.

Krøderbanen er i dag museumsjernbane. I sommerhalvåret kjører Norsk Jernbaneklubb tog med damplokomotiv som har blitt en turistattraksjon. Stasjonsområdet på endestasjonen Krøderen er fredet. I tillegg til endestasjonene er det stasjoner på Snarum, Sysle og Kløftefoss.   Les mer …

Postkort som viser Katfos. Originalen tilhører Otto Fotland.
Foto: Ukjent
Katfos Fabrikker var en papir- og cellulosefabrikk som lå ved Kattfoss i Drammenselva ved Geithus i Modum kommune. Bedriften ble etablert i 1898 som Katfos Cellulosefabrik og var den siste treforedlingsbedriften som ble etablert på Modum. Selskapet skulle produsere sulfittcellulose og dannes med en kapital på 600 000. Ved aksjeinnbydelsen var dette forhøyd til 700 000, men det skulle vise seg at behovet for anleggs- og driftskapital var om lag dobbelt så høyt. Fortjenestemulighetene innen tremasse ble ansett for uttømt i midten av 1890-årene og man mente at mulighetene nå lå i cellulose og papir. Celluloseteknologien var fortsatt ung. Bare en liten del av vannfallet ble tenkt unyttet og bedriften hadde derfor muligheten til å gå over til elektrisk-kjemisk fremgangsmåte i stedet for å fyre med kull. Produksjonen ble beregnet til 5 000 tonn cellulose. Bedriften ble solgt til Follum Fabrikker i 1970, og papirproduksjonen ble avviklet i 1983.   Les mer …
 
Se også


 
Eksterne ressurser
Forside:Modum kommune/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Modum kommune
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
 
Andre artikler