Syssel
Syssel betegner et forvaltningsområde som ble ledet av en sysselmann. Kongens fremste representant i distriktet er sysselmannen. Denne formen for administrativ inndelingen ble innført i Norge av kong Sverre (1177-1202) og var i bruk fra siste del av 1100-tallet til 1307.
Under tidligere rikskonger var lokalstyret gjerne delegert til et antall lendmanns- og årmannsombud rundt i landet. Lendmennene var høyættede personer og tittelen var nærmest arvelig, og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvet makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen å forvalte. Årmennene var mer lavættede (ofte frigitte treller eller trellesønner) og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etter hvert ble årmennene også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen.
Det var antakelig kong Sverre som innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Sverre hadde før slaget på Kalvskinnet i 1179 sagt til sine birkebeinere at nå måtte de seire i slaget, og den birkebein som drepte en lendmann i slaget skulle få overta lendmannens stilling. På Kalvskinnet falt da også en rekke lendmenn. Kong Sverre og de etterfølgende kongene rekrutterte ellers sysselmennene fra kongens hird. Sysselmennene ble krumtapper i et riksenhetlig lokalstyre. De ivaretok de fleste offentlige forvaltningsoppgaver innenfor retts-, påtale- og politivesen, skatte- og bøteinnkreving samt militærvesen. Fra Magnus Lagabøters tid fikk man noenlunde faste sysler, hver med en eller to sysselmenn under seg.
Til underordnet hjelp hadde sysselmannen (som etter hvert også ble betegnet lensmann eller lensherre) en bondelensmann rekruttert fra bøndene, og i de store byene en fehirde som hjelp i finansforvaltningen. Sysselmannen gjorde seg også gjeldende i rettspleien og kunne sitte som dommer ved siden av lagmennene. Ellers var byene egne rettslige/administrative enheter, dels med egne rådmenn, dels med en kongelig embetsmann innen rettsforvaltningen, betegnet gjaldkeren. Fra ca. 1250 var sysselmannen overordnet gjaldkeren. Skillet mellom by og land fikk langvarige konsekvenser i norsk distriktsforvaltning.
I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. På 1400-tallet var det ca. 50 len ialt, men antallet ble redusert, og omkring 1530 hadde man i alt 4 hovedlen og ca. 30 smålen i Norge. Lenene ble styrt av adelige, fortrinnsvis danske lensmenn, utpekt av kongen, dvs. sentralstyret i København. Man hadde ulike lensordninger som tjenestelen, regnskapslen, pantelen osv. Lensmannen fikk etter hvert sysselmenn som sine underordnede, og disse ble etter hvert avløst av fogder, til hjelp i skatte- og bøteinnkreving. Lensmennene fikk sete i de store byene, der kongsgårdene eller der borgene lå (Båhus, Akershus, Bergenhus). Omkring 1660 var antallet hovedlen uforandret, dvs. 4 hovedlen eller slottslen i Båhus, Oslo, Bergen og Trondheim, mens antallet mindre len var redusert til 17. Lenene ble styrt av lensmenn eller lensherrer, men altså ikke med betegnelsen lendmenn.
På Færøyene og i Island er betegnelsen syssel fortsatt i bruk, og tilsvarer en norsk lensmann. På Svalbard har det siden 1925 vært en sysselmann, men øygruppa omtales ikke som et syssel.