 Jon Sørensen og familien. Foto: 1910-åra (Akershusmuseet/Digitalt Museum) (fødd i Sandnes 23. august 1868, død i Ullensaker 1936) var lærar, fylkesskule- og folkehøgskulemann. Han var det ein kan kalle ein skuleentreprenør, ein av dei nokså mange i samtida som grunnla og leia privatskular på idealistisk grunnlag. Mange av dei gjorde seg også sterkt gjeldande innan det offentlege skulesystemet, og det gjeld i høg grad Jon Sørensen. Det meste av yrkeskarrieren sin hadde han på Romerike, og mest kjend er han som eigar og styrar av Eidsvoll folkehøgskole 1908-1918. Dette vart i samtid og ettertid vurdert som eit særs vellykka tiltak. Men eit samanfall av familiekrise og dyrtid under fyrste verdskrigen, gjorde at Sørensen gav opp prosjektet og la ned skulen. Han gjekk deretter igjen over i det offentlege skuleverket. Les mer …
 Foss og omegn på amtskartet fra ca. 1830. Glomma renner i øverste venstre hjørne. Gårdsnavnet Skirset er falt ut. Området dekkes av et nettverk av gårdsveier med tildels betydelige avvik fra senere veistruktur. På kartet ser vi tydelig avmerket to kverner og to sagbruk i de to fossene nedenfor Kjærnsmotjernet. Lenger nord var det kvern ved Aulibekken, før den neste kverna er avtegnet ved Bodingbekken, nord for kartutsnittet. Inne på Skogen er en rekke setre som senere har forsvunnet. Blant dem er «Steens»-setra ved nordenden av Steinstjern. er matrikkelgård nummer 204 i Udnes sogn i Nes kommune på Romerike. I middelalderen ble Foss regnet til Aulibingen og Auli sogn, som hadde egen prest. Gårdsnavnet tilhører klassen av usammensatte naturnavn i ubestemt form, den eldste navneklassen vi har. Gården ligger på tidligere havbunn omkranset av gårder med navn som i hovedsakelig peker tilbake før kristen middelalder. Husergårdene ligger i sør og vest med sitt usammensatte kulturnavn i flertall, og grensen følger en fordypning fra skogkanten til fylkesvei 175, før den følger denne nordover. I vest ligger de to Skirsetgårdene, opprinnelig en seter navngitt etter det som kan ha vært et eldre navn på Sloråa, ‘’Skir’’ eller ‘’Skira’’. Grensen følger fylkesveien til Sloråa (Slora) i nord. Mot nord grenset Foss til gården Kjærnsmo (sammensatt naturnavn) langs Sloråa og Kjærnsmotjernet. I øst er det skog. Les mer …
Rasmus Løland (fødd 24. mai 1861 i Suldal, død 12. oktober 1907 i Asker) var forfattar og målmann. Mest er han kjend som barnebokforfattar, og som ein fornyar av den sjangeren. Også som organisasjons- og bladmann innan norskdomsrørsla gjorde han seg mykje gjeldande. Han var ein av dei sentrale landsmålsstrategane som tilhøyrde den såkalla Askerkretsen rundt førre århundreskiftet.Rasmus Løland var bondeson, fødd og oppvaksen på garden Løland ved Hylsfjorden, i Sand i nåverande Suldal kommune i Ryfylke.Heilt frå barndomen av var Løland nokså veikhelsa, mellom anna med hjartefeil og nerveproblem. Han budde heime på garden til i vaksen alder, til han flytta til Bergen som trettiåring i 1892. Han reiste til Kristiania tre år seinare, og vart buande der fast frå 1897.
Heime hadde hjelpt broren Lars med gardsdrifta, men tungt kroppsarbeid tåla Rasmus dårleg, så han skøytte heller på inntektene med å lage sopelimar og tiner og slikt noko. Da broren hadde overteke garden etter foreldra, vart det avtala at Rasmus skulle «kome på folga», dvs. ha underhald av garden så lenge han levde. Dei rekna ikkje med at han kom til å bli i stand til å forsørgje seg sjølv. Dette var nok bakgrunnen for at han i lokalmiljøet gjekk under tilnamnet Tussen.Da han flytta til Kristiania i 1895, var Løland alt ein etablert og særs produktiv forfattar. Det skal ha vore forlagsredaktøren Bertrand Jensen som fekk Løland til å slå seg ned i hovudstaden. Dei fyrste forteljingane hans hadde kome på prent i 1888, og i 1891 gav Mons Litleré ut den fyrste boka frå Lølands hand, Folkeliv. I 1892 kom heile tre bøker: Skuld og barnebøkene Ungar og Paa sjølvstyr. Året etter kom Skattegravaren, og i 1894 Kor vart det av jola? (barnebok). Alt i alt gav han ut om lag 30 bøker, i tillegg til ei lang rekkje artiklar og forteljingar i blad. Les mer …
 Den gamle prestegarden i Rendalen, der Samuel Mandall bodde. Foto: Fra Øvre Rendalen: gårdenes og slektenes historie. (født 2. juni 1748, død 4. juni 1843), i Rendalen også kjent som «Gammel-Samuel», var sokneprest i Rendalen i åra 1787-1827. Han var en svært populær prest i bygda, fordi han var omgjengelig, dyktig og opptatt av bygdas interesser: Han sørget for restaurering og nybygg på prestegarden, og var opptatt av fattig- og skolevesen, men var også opptatt av å styrke «sedeligheta» i bygda. Han er skildret skjønnlitterært av Jacob Breda Bull i de to romanene Hr. Samuel og Hr. Samuels rike, der han er hovedperson. Herr Samuel var født på Søgarn Låke i Nannestad, og var sønn av sekondløytnant Jens Samuelsen Mandall (1729-1806) og Anna Munch Grüner. Både moren og faren hans var prestebarn: Morfaren var sokneprest i Romedal Peter Christian Jenssen Grüner, mens farfaren var sokneprest i Nannestad Samuel Mandall. Onkelen hans Fredrik Grüner Mandall (1727-1802) ble dessuten sokneprest i Sørum. Familien flyttet til garden Brattvoll i Romedal i 1752. I 1764 flyttet de så videre til Granberg i samme bygd. Les mer …
 Portrett av Philip Pedersen, 1930-tallet. Foto: Oslo Museum, Byhistorisk samling (født 11. mai 1889 i Kristiania, død 4. mai 1951 i Bærum) var lærer og seinere direktør på yrkesskole, og direktør ved Norsk Teknisk Museum. Han var Arbeiderparti-politiker og dypt religiøs. Han var sønn av handelsborger og salmaker Justus Pedersen (1860–1928) og Elisabeth Andersson (1862–); begge svenskfødte. I hjemmet ( Bjergstien 4c) lærte han om kristendommen, og «lyste [seinere] opp når han talte om mor og far og barndomshjemmet». Han begynte på Kristiania tekniske skole og etter å ha blitt ferdig her i 1912, ble han ansatt som lærer i maskinfag ved KTS i 1914. I 1915 gifta han seg med Elin f. Blom (1888–1971). Ekteparet bosatte seg på Lysaker og hadde to døtre. Les mer …
 Hovedbygningen på Lillestrøm stasjon. (1900)  Lillestrøm stasjon under flommen 1910. NHJ-vogner på Hovedbanen fotografert fra Kongsvingerbanen. Foto: Peder Westbye. Lillestrøm stasjon ble anlagt på Hovedbanen i 1854. Den ble bygd nedenfor tunet på Lille Strøm gård i Rælingen, og fikk navnet Lille Strøm Station. Det var arkitektene Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) og Wilhelm von Hanno (1826-1882) som tegnet stasjonsbygningen. Fra stasjonen ble det lagt et industrispor til tømmeropplagene på østsida av Nitelva, og sporet ble senere forlenget til Dampskipskanalen der det var opplagsplass for fløtetømmer og en trebrygge for dampbåten DS «Strømmen» som fraktet passasjerer og varer fra bygdene ved Øyeren. I 1862 ble stasjonen flyttet til østsida av Nitelva.
Jernbane til hovedstaden, Opplandene, Trondheim, Kongsvinger og Sverige, dampbåtrute til bygdene ved Øyeren fra 1865, rutebilsentral fra 1924, drosjebilstasjon fra 1925, nye veier og gater fram til stasjonen og stadig flere lastebiler som fraktet varer innen kommunen og til nabobygdene la grunnlag for et transportnettverk med utgangspunkt i stasjonen. Lillestrøm utviklet seg dermed til en stasjonsby og et trafikknutepunkt på Romerike.
1. oktober 1903 ble det lagt dobbeltspor mellom Lillestrøm og Kristiania, og i 1927 ble denne delen av banen elektrifisert. Kongsvingerbanen ble elektrisk i 1951 og strekningen Lillestrøm-Hamar i 1953. I 1934 sto ny stasjonsbygning ferdig, og denne ble benyttet til en større ombygging av stasjonsanlegget sto ferdig og ble tatt i bruk 5. november 1997. Les mer …
| 
