Dikemark jernverk

Vedovn produsert på jernverket i 1748, brukt i Tuddal i Hjartdal kommune.

Foto: Norsk Folkemuseum

Løkke bro i Sandvika, Norges første støpejernsbro, åpnet i 1829, støpt på Dikemark.

Foto: Ukjent / Mittet & Co.

Dikemark jernverk i Asker var et jernverk som lå der Dikemark sykehus senere ble bygd. Verket fikk sine kongelige privilegier og var i drift fra 1699 til 1804. Det ble funnet jernforekomster i fjellet i nærheten (bl.a. ved Oppsjø i Asker og Kjenner i Lier), det var tilgang til ved i skogene omkring og vannkraft i elven. Jernforekomstene omkring Dikemark viste seg imidlertid å være for små, og malm måtte hentes fra andre steder, særlig Sørlandet. Den ble losset i Leangbukta eller Vollen og kjørt med hest til Dikemark. I 1898 ble Dikemark sykehus bygd på det tidligere verksområdet.

Produkter

Jernverket leverte rujern, stangjern, gryter, gravstøtter, vedovner og ovnsplater med kunstneriske motiver fra bibelen og kongehuset og knipjern som er jern som senere ble foredlet til spiker. Løkke bro i Sandvika ble støpt på Dikemark.

Anlegget

Verkets bygninger lå omkring fossen ved utløpet av Verkensvannet da fossen ga vannkraft for å drive blåsebelger og hammeren.

Mest ruvende i anlegget var den 13 m høye masovnen. Anlegget omfattet også et slaggpukkverk hvor jernmalmen ble knust i mindre biter før den ble smeltetog støpt til støpegods i masovnen. Hammeren hamret ut stangjern av oppvarmet råjern.

Driften var vanskelig og lite lønnsom, og fra 1719 var det i en lengre periode samdrift med Bærums Verk. Det var også et stålverk ved Dikemark jernverk fra 1754, hvor råjern ble foredlet til borstål og myntstål. Dette stålet ble brukt blant annet på bergverkene på Kongsberg og Røros. Stålverket kom 30 år før Bærums Verk fikk monopol på tilvirkning av stål i Norge og anla en stor stålovn ved Kjørbo i Sandvika.

Verket ble aldri stort, men i 1780-årene, da produksjonen var på topp, ble 6 % av norsk jern produsert på Dikemark. Jernverket trakk nye innbyggere til området, bl.a. arbeidet det 14 svensker der i 1734. Arbeiderne slo seg ned på plasser på verkets eiendom og på nabogårdene. Noen av plassene fikk navn etter jernverksarbeidere som Dyring, Helsing og Lomann. I 1788 hadde verket 40 arbeidere. Jernverket var forpliktet til å holde skole for arbeidernes barn, men når verksskolen ble etablert, er usikkert, den kom imidlertid neppe før skolen på Bærums Verk. Jernverket var også forpliktet til å skaffe tilgang på tilstrekkelig mat til overkommelige priser og ha en fattigkasse til bruk ved behov.

Sirkumferens

Utdypende artikkel: Sirkumferens

I verkets privilegier fra 1698 er det angitt et område hvor verket fikk førsterett til å utnytte skogen, først og fremst til trekull som var fyringsmidlet for å smelte jernmalmen til jern. Denne sirkumferensen angir 106 navngitte bruk i Asker, Røyken og Lier som ble pliktige til å produsere kull brenne kullmiler for verket. I leveringsområdet er det registrert i alt 465 produksjonssteder for kull (kølabonner).

Dette var en relativt liten sirkumferens, med en radius på bare ¾ mil rundt masovnen. Innenfor sirkumferensen lå det 102 gårder, hvorav 46 i Asker, og disse hadde arbeidsplikt for jernverket. Det hørte med til privilegiene at alle lokale sager ble nedlagt for å spare skogen til jernverket.

Verkets sirkumferens grenset opp mot Bærums Verks områder. Eierne av Dikemark jernverk hadde få muligheter til å utvide sirkumferensen, og skogen ble etter hvert uthogd.

Eiere

• Frants Henrik Schade, 1699–1705.
• Christian Albrecht Ginheimer, 1705–1719.
• Anna Paulsdatter Vogt Krefting, 1719–1745.
• Anna Katarina Krefting, 1745–1778.
• Hans Heinrich Scheel, 1778–1790.
• Wilhelm August Thams, 1790–1804.

Nedleggelse

I 1804 ble både masovnen og hovedbygningen på verket ødelagt av brann. Økonomien var dårlig fra før, og verket ble overtatt av sin største kreditor. I 1807 ble de norske jernverkene rammet av krise på grunn av den engelske blokaden av landet, og det ble aldri grunnlag for å ta opp igjen jernproduksjon på Dikemark. I stedet ble eiendommen gjennom gården Dikemark drevet som stort jord- og skogbruk, og ved elven var det både en stor kornmølle fra 1837, sag fra 1849, stampemølle for produksjon av vadmel og reperbane.

Nå er det ingen ting å se av jernverket. Slagghaugene ble solgt til Tyskland i 1912, men stedsnavn i distriktet som Verkensvannet, Verkenselva, og Hammerbakken samt kølabonner i skogen er minner fra jernverkets tid. Gårdens våningshus står fortsatt.

Kilder og litteratur

• «Dikemark Jernverk» i Store norske leksikon
• Engelstad, Sigurd; Nilsen, Karl. Dikemark Jernverk. Asker. 1960. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Biblioteket på Dikemark jernverk. Utg. Biblioteket. Asker. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.