Dikemark jernverk

Dikemark jernverk i Asker var et jernverk som lå der Dikemark sykehus senere ble bygd. Verket fikk sine kongelige privilegier og var i drift fra 1699 til 1804. Det ble funnet jernforekomster i fjellet i nærheten (bl.a. ved Oppsjø i Asker og Kjenner i Lier), det var tilgang til ved i skogene omkring og vannkraft i elven. Jernforekomstene omkring Dikemark viste seg imidlertid å være for små, og malm måtte hentes fra andre steder, særlig Sørlandet. Den ble losset i Leangbukta eller Vollen og kjørt med hest til Dikemark.

Verkets bygninger lå omkring fossen ved utløpet av Verkensvannet. Mest ruvende var den 13 m høye masovnen. På Dikemark ble det bl.a. produsert vedovner og ovnsplater med kunstneriske motiver fra bibel og kongehus. Driften var vanskelig og lite lønnsom, og fra 1719 var det i en lengre periode samdrift med Bærums Verk. Det var også et stålverk ved Dikemark jernverk fra 1754, 30 år før Bærums Verk fikk monopol på tilvirkning av stål i Norge og anla en stor stålovn ved Kjørbo i Sandvika. Verket ble aldri stort, men i 1780-årene, da produksjonen var på topp, ble 6 % av norsk jern produsert på Dikemark. Jernverket trakk nye innbyggere til området, bl.a. arbeidet det 14 svensker der i 1734. Arbeiderne slo seg ned på plasser på verkets eiendom og på nabogårdene. Noen av plassene fikk navn etter jernverksarbeidere som Dyring, Helsing og Lomann. I 1788 hadde verket 40 arbeidere. Jernverket var forpliktet til å holde skole for arbeidernes barn, men når skolen ble etablert, er usikkert, den kom imidlertid neppe før skolen på Bærums Verk. Jernverket var også forpliktet til å skaffe tilgang på tilstrekkelig mat til overkommelige priser og ha en fattigkasse til bruk ved behov.

I verkets privilegier fra 1698 er det angitt et område (sirkumferens) hvor verket fikk førsterett til å utnytte skogen, først og fremst til trekull. 106 navngitte bruk i Asker, Røyken og Lier ble pliktige til å produsere kull for verket. I leveringsområdet er det registrert i alt 465 produksjonssteder for kull (kølabonner).

I 1804 ble både masovnen og hovedbygningen på verket ødelagt av brann. Økonomien var dårlig fra før, og verket ble overtatt av sin største kreditor. I 1807 ble de norske jernverkene rammet av krise på grunn av den engelske blokaden av landet, og det ble aldri grunnlag for å ta opp igjen jernproduksjon på Dikemark. I stedet ble eiendommen drevet som stort jord- og skogbruk, og ved elven var det både sag, en stor kornmølle og stampemølle for produksjon av vadmel.

Nå er det ingen ting å se av jernverket. Slagghaugene ble solgt til Tyskland i 1912, men stedsnavn i distriktet som Verkensvannet, Verkenselva, og Hammerbakken samt kølabonner i skogen er minner fra jernverkets tid.

Eiere

• Frants Henrik Schade, 1699–1705.
• Chr. Albrecht Ginheimer, 1705–1719.
• Anna Paulsdatter Vogt Krefting, 1719–1745.
• Anna Katarina Krefting, 1745–1778.
• Hans Heinrich Scheel, 1778–1790.
• August W. Thams, 1790–1804.