Forside:Østfold

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Akershus • Buskerud • Østfold
KOMMUNE: Aremark • Fredrikstad • Halden • Hvaler • Indre Østfold • Marker • Moss • Rakkestad • Råde • Sarpsborg •Skiptvet • Våler
TIDLIGERE KOMMUNE: Rømskog

Om Østfold
01 Ostfold vapen.png
Østfold var fylket lengst syd-øst i Norge, inntil det 1. januar 2020 ble en del av Viken fylke. Det grenset til Sverige i øst, og Akershus i nord. Kyststripe mot Oslofjorden på nesten hele vestsiden, der Vestfold ligger på den andre siden av fjorden.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Rauer, med Rauerkalven i nord og bostedene sentralt øst på øyen.

Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde.

Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954.   Les mer …

Lensmann Martin Olaus Larsen var foreningens første formann.
Foto: Agnes Nielsen

Varteig Indremisjon ble stiftet på Brunsby i Varteig 28. november 1880 da Varteig Bibelforening, Varteig Indremissionsforening og Tune og Varteig Traktatforening slo seg sammen. Foreningen meldte seg etter to år inn i Nedre Borgesyssels indremisjon, senere Vestre Østfold indremisjonskrets.

Initiativet til sammenslåingen ble tatt av styret i Indremissionsforeningen som inviterte de to andre foreningene til et møte på Belsby 18. juli 1880 for å diskutere det de anså være en mer hensiktsmessig løsning. Den da eksisterende Indremissionsforeningen skal ha blitt stiftet i 1860. Dersom det er korrekt, var Varteigs forening en av de eldste i Norge. Under møtet ble en komite på fem valgt som skulle utarbeide forslag til statutter for den nye foreningen, og protokollen forteller at «Valgte bleve Sogneprest Neumann, Anders Lindemark, Anders Sælid, Hartmann og Ludvig Belsby». Noen endringer i statutt-utkastet ble foretatt før den nye foreningen var en realitet.

Varteig Indremisjon ønsket ikke bare å ta seg av det åndelige, i nødsåret 1932 stod den bak en innsamling til trengende som resulterte i kr 319,-. Beløpet ble delt ut til 17 personer/familier. Antallet medlemmer har variert fra 65 de første 15 årene, til 102 (1921–ca 1935), medlemstallet på 140 som listen fra 1939 inneholder er det høyeste i foreningens historie. De følgende listene fra teller 134 navn (1948), 135 navn (1950), 114 i 1963, 133 i 1974 og 98 i 1989 medlemmer.

Foreningen skiftet i 2001 navn til Varteig Normisjon, og fusjonerte i 2006 med Ise Normisjon og Felleskap@Varteig til VI-Normisjon.   Les mer …

Portrett av Jens Rennord Schreiner
Foto: 1925

Jens Rennord Schreiner (født 4. august 1858 i Christiania, død 18. februar 1949) var filolog, rektor og politiker i Moss. Han begynte i Venstre og representerte partiet som varamann på Stortinget, gikk så med i Arbeiderpartiet i 1907 og befant seg i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti mellom 1921 og 1927. Han var sønn av Peter Andreas Schreiner og Margareta Maria Rennord. Etter eksamen artium i 1876 tok han språklig-historisk lærereksamen i 1886 og kom til Moss i 1889 som adjunkt ved Moss middelskole.

I Norges filologer og realister står det at han skreiv «En del journalistikk» på si. Dette er en kraftig underdrivelse. Som ekstrajobb ved siden av skolen tok han over som redaktør av Moss Avis i 1889. Raskt kom det klager over at hans sammenblanding av redaktørjobben i ei venstreavis, og jobben som lærer, hadde «vakt anstøt». I Moss bys historie er dette kalt for en liten «lærerstrid», men Schreiner overlevde angrepene på «et møte blant skolens forstandere» i desember 1890.   Les mer …

Soknekirken St. Paul i Bergen.
St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer.   Les mer …

Elingård sett gjennom borggården.
Foto: Hege Glad
Elingård (tidligere skrevet Ælin, Eline, Elin og Ellinggaard) er en historisk herregård i Onsøy, i dagens Fredrikstad kommune. Den nevnes i flere kilder fra middelalderen, antagelig er Røde bok fra 1387 den eldste av disse. Videre nevnes Elingård i diplomer fra 1419, 1423, 1433 og 1434. Kun en gang, i diplomet fra 1423, nevnes gårdens bebyggelse. Det er kjent at Henrik Brockenhuus som eide gården i 1585 på herredagen det året sa at han udj forgangen feigde hadde lidt stor skade. Gårdens historie kan spores tilbake til 1300-tallet, men idag finnes det ikke bebyggelse fra før 1645 på gården. I en arkeologisk undersøkelse i 1998 fant man spor etter flere enkeltstående bygninger   Les mer …

Varteig Meieri sommeren 1933, med familien Westgaard, Dora Lunde og Johan Kultorp.
Varteig Historielag er et historielag i Sarpsborg kommune i Østfold. Laget, som dekker gamle Varteig kommune, ble stiftet 8. februar 1982 med Ole K. Brenne, Solveig Rød og Kjell Lunde i et interimstyre. I 1985 ga laget for første gang ut en kalender med bilder fra Varteig i gamle dager, i tillegg til at årsskriftet Inga kom med sitt første nummer. Årsskriftet er oppkalt etter Inga fra Varteig, og i 2013 ble det belønnet med Østfold Historielags bokpris for slektshistorie. Samme år mottok historielaget Sarpsborg kommunes kulturpris for sitt allsidige virke.

Varteig Meieri, som nå brukes blant annet som museum, ble gitt til laget av søsknene Øivind Westgaard, Aashild Bergby og Klara Westgaard i 1989. 12. februar 1990 ble de utnevnt til historielagets første æresmedlemmer.

I 2009 opprettet historielaget sin egen side på internett. På hjemmesiden finnes lokalhistoriske artikler, bildearkivet, forhåndsomtaler og referat fra møter, turer og andre aktiviteter i lagets regi, samt noen eldre utgaver av årsskriftet Inga. Siden 2011 er laget aktivt på Facebook blant annet med publisering av (gamle) fotografier og artikler, og per februar 2016 har de mer enn 1000 følgere. Laget er tilsluttet Landslaget for lokalhistorie og Østfold historielag.   Les mer …

Skjeberg kirke og del av kirkegården i Sarpsborg sett fra nord
Foto: Siri Johannessen
(2008)

Skjeberg kirke er en hovedkirke som befinner seg i det som frem til 1992 var Skjeberg kommune, og nå er en del av Sarpsborg kommune. Kirken ligger ca. 7 km sydøst for Sarpsborg, på en høyde ved Skjebergveien (rv118). Den er soknekirke for Skjeberg sokn.

Sydøst for kirken ligger «Det Huitfeldtske gravkapell» med stensarkofagene til Karen Werenskiold og hennes mann, general Hartvig Huitfeldt, mens «Det Holterske gravkapell» er en bygning i rød murstein på sydsiden av kirken. Dette kapellet beskytter marmormonumentet over Peder Holter, generalkrigskommisær og eier av Hafslund hovedgård. Kirkegården ligger nord for kirken, på en helling ned mot Skjebergveien.   Les mer …

I gården til kommandanten (Ukjent fotograf)
Kommandantgården i Fredrikstad ble bygget i 1768 som privatbolig for kjøpmann Aanen Paus eller tollskriver Ernst Melchior Leschly. Den ligger i Gamlebyen, er bygd i tegl på en gråstensgrunnmur og har valmtak. Den består av to hovedfløyer, mot Toldbodgaten og Tøihusgaten, samt uthusbygninger i bakgården. Opprinnelig hadde bygningen et inngangsparti via en trapp fra Toldbodgaten og taket hadde tre arker (mot to idag). I 1796 ble gården kjøpt av Militæretaten som bolig for kommandanten ved Fredrikstad festning. Den tjente som det frem til 2002 da Forsvaret la ned sin virksomhet i Fredrikstad og den siste kommandanten flyttet ut.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Østfold
 
Andre artikler