Sofie Johannesdotter (1839–1876)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Sofie Johannesdotter.
Foto: Ukjent

Sofie Johannesdotter (født 24. august 1839 i Dalsland i Sverige, død 18. februar 1876 i Fredrikshald) fikk den tvilsomme ære av å bli den siste kvinna som ble henretta i Norge. Det skjedde etter at hun ble dømt for flere giftdrap og drapsforsøk.

Tidlig liv

Hun ble født i Ärtemark i Dalsland, der foreldrene var husmannsfolk. Oppveksten var prega av fattige kår, og hun hadde en svært mangelfull skolegang. Først da hun var femten år gammel, lærte hun å lese under konfirmasjonsforberedelsene. Da hun ble konfirmert i 1854, var det med karakteren mindre godt.

I 1867 reiste hun til Norge, der hun først fikk jobb på bomullsspinneriet i Fredrikshald, dagens Halden. Året etter fikk hun så jobb som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang.

Forbrytelsene

Sofie Johannesdotter skal ha kommet i konflikt med resten av tjenestefolket i Stangs hjem. Flere av dem slutta på grunn av henne. Hun skal også raskt ha begynt å stjele fra arbeidsgiveren.

Det første drapet vi kjenner til, skjedde den 16. oktober 1869. Offeret var Maren Johannesdatter. Sofie hadde fått tilsendt arsenikk fra Sverige, og blanda denne i Marens te. Det var en viss kontroll med salg av arsenikk, men man kunne lett få kjøpt det som rottekrutt, altså til skadedyrbekjemping. Motivet for drapet skal ha vært en krangel mellom de to. Maren hadde nylig sagt opp jobben fordi hun skulle gifte seg få dager senere. På drapstidspunktet var det ingen mistanker mot Sofie, og det er heller ikke spor av at noen trodde det var et drap.

I 1872, nærmere bestemt den 12. oktober, var Sofie igjen frampå med arsenikken. Denne gangen var det husfrua, Catharine Elisabeth Foyn Wiel, som ble offeret. Hun døde ikke umiddelbart, men den 16. oktober 1872 oppga hun ånden. Her ser det ut til at motivet var at hun hadde forsøkt å gi Sofie sparken flere ganger. Niels Anker Stang hadde hver gang redda henne, uvisst av hvilken grunn. Nå er det mulig at noen begynte å tenke sitt, for Sofie hadde flere ganger sagt til andre tjenere at noen burde drepe husfrua.

Oktober var visst en dårlig måned for Sofie: Den 10. oktober 1874 forgifta hun også Niels Anker Stang. Han døde samme kveld. Mens han tidligere hadde redda henne fra å få sparken, hadde han i 1874 oppdaga at hun stjal fra ham og hadde bestemt seg for at hun måtte vekk. Med hans død fikk hun bli i huset.

Det holdt på å gå galt for seksten år gamle Mathilde Wiel. Den 18. januar 1875 – nå hadde «avkjølingsperioden» blitt kortere – ble også hun utsatt for arsenikkforgiftning. Hun bodde hos sin slekt i Fredrikshald for å gå på skole; egentlig var hun fra Eidsberg. Denne gangen virker motivet om mulig enda mer absurd. Sofie skal ha blitt satt til å pleie Mathilde da hun fikk influensa, og hun ville bli kvitt den arbeidsoppgaven. Fra å ville redde jobben sin hadde hun nå gått til å forsøke å ta livet av noen for å slippe en ubehagelig arbeidsoppgave.

Mindre enn en måned senere tok forbindelsen til det stangske hjem slutt fra Sofie Johannesdatter satte fyr på huset. Ingen personer ble skadd, men huset brant ned.

Etterforskninga

Som nevnt var det ikke noen konkrete mistanker etter de første dødsfallene. Men etter brannen begynte ryktene å svirre. Den 23. mars 1875 ble likene etter Niels Stang og Catharine Wiel gravd opp og sendt til Ebenezer sykehus i Fredrikshald for undersøkelser. Det var allerede den gang en nokså enkel sak å påvise arsenikk i lik, også lenge etter dødsfallet. Dagen etter, den 24. mars 1875, ble Sofie konfrontert med likene, og hun tilsto da drapene.

Den 31. mars 1875 tilsto hun også drapet på Maren Johannesdatter og drapsforsøk på Mathilde Wiel. Hun tilsto også brannstiftelse og tyverier. Marens lik ble gravd opp den 12. mai 1875, og også der fant man spor etter arsenikk.

Det ble retta mistanke mot henne for drap på en gartner, på hennes far og på ei eldre kvinne, men dette benekta hun. Med tanke på at hun allerede hadde tilstått mer enn nok til å pådra seg dødsstraff er det liten grunn til at hun skulle nekte for dette om hun var skyldig. Det var heller ikke noe bevis for at disse personene i det hele tatt ble drept. Mens sladderen hadde rett på noen punkter, har den en tendens til å vokse seg litt vel stor.

Rettssak og henrettelse

Den 25. juli 1875 ble hun av byfogden i Fredrikshald dømt til døden etter kriminalloven av 1842, § 14-1. Dommen ble opprettholdt først i Christiania stiftsoverrett den 23. august 1875, og så i Høyesterett den 6. november 1875. Den 27. november bestemte Oscar II at henrettelsen skulle gjennomføres.

Hun ble halshogdBorgermesterløkken i Fredrikshald på morgenen den 18. februar 1876. Dette var tredje gang Theodor Larsen svingte skarpretterøksa; fjerde og siste gang ble da han en uke senere sendte Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen over i det hinsidige. Klokkeslettet for henrettelsen hadde blitt holdt hemmelig – det var klokka halv ti – for å begrense antall tilskuere. Selv om man altså hadde offentlige henrettelser, var det mange som mente at det var uheldig om det ble store folkemasser der. Det var allikevel mange som sto utafor rådhuset fra tidlig om morgenen, og da hun klokka ni ble kjørt av sted med militæreskorte fulgte de etter til retterstedet. Det var flere tusen som var tilstede da henrettelsen fant sted. Det var særlig diskusjon om hvorvidt det var bra for barn å se slikt, og i Fredrikshald hadde alle barn, både skolepliktige og ikke skolepliktige, blitt bedt om å møte opp på skolene for å holde dem unna retterstedet.

Ved ankomsten til retterstedet fikk hun et glass vin for å roe nervene. På skafottet sto byfogd Lous, som leste opp dommen og kongens reskript, altså det juridiske grunnlaget for henrettelsen. Soldatene som hadde vært eskorte sto vakt rundt skafottet. Sokneprest Friis framsa en kort bønn og meddelte henne velsignelsen etter at hun hadde bekjent sine synder og sin tro. I løpet av tida hun hadde sittet i fengsel hadde hun snakka mye med presten, og hadde fått en personlig tro. Før henrettelsen leste hun høyt fra den svenske salmen «Källan». Hun tok presten i hånda, og før øksa falt sa hun ifølge avisrapporten «Nu gaar jeg hjem til Jesus, jeg!». Hun tok selv av seg ytterklærne slik at skarpretteren kom til med øksa, og hun la seg rolig ned på blokka, uten bind for øynene. Som tradisjonen var framsa presten så Fadervår, og ved femte bønn i denne – «forlat oss vår skyld» – falt øksa. Theodor Larsen lyktes i å skille hodet fra kroppen med ett hogg, og sparte henne dermed fra ytterligere lidelse. Reportasjonen i Fredriksstad Tilskuer dagen etter avsluttes med følgende: «Det Hele var en overordentlig høitidelig og gribende Handling, der foregik under Dødsstilhed». Ordspillet var trolig ikke tilsikta.

Kroppen og hodet ble lagt i ei kiste og kjørt til byens kirkegård, der det ble foretatt jordpåkastelse uten noen ytterligere seremoni.

Det pågikk i 1875/1876 en debatt omkring dødsstraffen, og særlig denne henrettelsen av ei kvinne førte til at den fikk ny fart på seg. Det var litt for sent til å redde Kristoffer Grindalens liv, men så var det også slutt på henrettelser for forbrytelser begått i fredstid i Norge. Dødsstraffen sto i loven fram til straffeloven av 1902 kom på plass, og i årene etter henrettelsen dukker hennes navn stadig opp i debatten.

Litteratur og kilder