Skomaker

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Skomakerverksted, tresnitt av Jost Amman, fra boka Das Ständebuch, utgitt 1568.

En skomaker er en håndverksutdannet yrkesutøver som syr og reparerer sko og annet fottøy. Skomakeryrket er blant de eldste håndverksfagene i Norge, med røtter helt tilbake til vikingtid. Arkeologiske funn som ankelhøye skinnsko fra Oseberg (ca. 820–850 e.Kr.) viser at lokalt skotøy ble produsert allerede på tidlig middelalder. Gjennom historien har skomakernes arbeid stått sentralt for å forsyne befolkningen med nødvendige sko til hverdag, fest og arbeid.


Håndverkstradisjon og laug

I middelalderen var skomakere en av de tallrikeste håndverkergruppene. I landsbygda barket ofte bøndene sitt eget lær, mens skomakeren sto for tilskjæring og sying av skoene. I byene omfattet skomakernes arbeid opprinnelig hele produksjonsprosessen, fra garving av lær til omsetting av ferdige sko. Skotøyproduksjonen fulgte det gjeldende laugssystemet: Allerede på 1200-tallet var skomakerne organisert i laug, og i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen (1276) nevnes skomakeren først av alle håndverkere

De største byene hadde ofte tyske skomakerlaug under Hansatiden. For eksempel var alle skomakere i Bergen tyske geseller frem til 1559, og i 1330 fikk det tyske skomakergildet i Bergen to representanter i bystyret. Også Oslo, Tønsberg og Trondheim hadde skomakerlaug i senmiddelalderen. Laugsvedtektene fra 1682 – felles for hele landet – regulerte blant annet læretid og kvalitetskrav, og gjaldt helt til laugssystemet ble oppløst i 1839. Den nye håndverksloven i 1839 avskaffet laugenes monopol, noe som banet vei for senere frigjøring av yrket.

Verktøy og teknikker

Skomakere har tradisjonelt arbeidet med enkle, men spesialiserte redskaper. Hovedverktøyene – kniv, syl og voksimpregnert sytråd – har lange tradisjoner. I mange hundre år satt skomakeren ved et lite arbeidsbord på en krakk og holdt skoen mot venstre kne med en lærrem (spennrem) mens verktøyet ble brukt. Middelalderens sko var tykke og tynt sålede modeller, og ble laget med relativt lett verktøy. Etter hvert som behovet for kraftigere fottøy økte, ble såler og hæler laget mer robuste, noe som krevde utvikling av kraftigere verktøy og sterke nåler.

Opprinnelig fattet skomakeren ofte også lærstykker til lær (garving), men fra 1600-tallet ble garving et eget håndverksfag. På tidlig tid kjente man til tre hovedmetoder for lærgarving:

  • Barkegarving (vegetabilsk garving)
  • Hvitgarving eller alungarving (mineralgarving med alum)
  • Semsgarving (oljebasert garving)

Rundt 1600 ble garving skilt ut til egne garverier.

Mot slutten av 1800-tallet kom mekanisering inn i skoverkstedene. Fra ca. 1890 ble sko i økende grad fabrikkprodusert, ofte på automatsymaskiner og spesiell skoverkstedsmaskineri utviklet i USA. Dette avlastet håndverksmakeren for de tyngste arbeidsoppgavene. På landsbygda sydde derimot fortsatt mange skomakere nye sko for hånd fram til langt ut på 1900-tallet. Den industrielle revolusjon i skobransjen førte til at skomakerens arbeid gradvis ble dominert av reparasjoner og tilpasninger av sko.

Opplæring og organisering

Tradisjonelt skjedde opplæring ved lærlingordning. På 1800-tallet gjeninnførte man formelle lærekontrakter: I 1881 ble lærlingordningen igjen obligatorisk, og i 1894 innførte man krav om svennebrev for å bli håndverker. Etter laugenes fall i 1839 dannet skomakere fagforeninger i byene. I dag skjer opplæringen hovedsakelig gjennom videregående skole kombinert med lærlingordning. Vanlig vei er to år på skole (VG1 håndverk, design og produktutvikling og VG2 søm og tekstilhåndverk), deretter to år som lærling før man avlegger svenneprøve. Med tilleggsutdanning kan man gå opp til mesterbrev. Utdanningsprogrammet er nå listet som verneverdig og bidrar til å bevare skomakertradisjonen.

Økonomisk og sosial betydning

Skomakere har lenge hatt viktig rolle i lokalsamfunnene. I byene leverte de fottøy til bønder, håndverkere og borgere, mens de på bygdene sørget for at familiene kunne få reparert eller sydd sko til hverdag og fest. åndverket hadde høy status – i Bergens bylov fra 1276 står skomakeren først av alle håndverkeryrker nevnt. Laugsledere hadde også politisk tyngde; for eksempel sikret en kongelig avtale i 1330 at Bergens tyske skomakergille fikk to plasser i bystyret.

I moderne tid har fagets betydning endret karakter. I et «bruk-og-kast»-samfunn er ikke skomakeren like dominerende som før, men stadig flere unge setter pris på reparasjon og gjenbruk. Skomakere utfører i dag mye mer enn rene skoreparasjoner – de syr for eksempel seletøy, båtkalesjer og spesialtilpasser sko for folk med ortopediske behov. Mange jobber innen ortopedisk skoproduksjon. Ifølge eksperter vil samfunnet fortsatt ha behov for denne håndverkskunnskapen.

Kjente norske skomakere

  • Nils G. Tveranger (1874–1950). Grunnlegger av Aurlandskoen (Aurland Skofabrikk) og skredder for Norske bunader. Han er kjent for å ha laget verdens første «penny loafer» i 1926.
  • Asbjørn Dagestad (f. 1960-tallet). Driver «Skomaker Dagestad» i Oslo. Dagestad tok utdanning i ortopediske sko og har gjennom mange år opparbeidet seg et rykte som en av Norges fremste skomakere.

Verktøy og redskaper i yrket

Skomakerens viktigste redskaper har for det meste forblitt de klassiske hjelpemidlene: kniv, syl (nagler), bektråd og lærformer (laster) er kjente tilbehør fra middelalderen. I tillegg brukes skosverte (farge) og ulike typer skinnplugger ved sålarbeid. Utviklingen av teknikker har fulgt skoens funksjon; for eksempel kom såleteknikken med «randsøm» i bruk på 1800-tallet da tykkere bunner ble vanligeselbuogtydalhistorielag.no. Mot slutten av 1800-tallet tok man i bruk maskiner som symaskiner og sålelukkemaskiner. En «sylinder-symaskin» for skofremstilling er kjent fra omtrent 1900-tallet, og etter hvert ble stadig mer avansert fabrikkutstyr tatt i bruk i skofabrikkene. I dag kombineres gamle håndverksteknikker med moderne maskiner og materialer.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Skomaker&oldid=2629617»