Engebret Nilsen Øyset (født 1761, død 1837) var en bonde i Nes på Romerike. Han var vararepresentant fra Akershus Amt for Riksforsamlinga i 1814, og eide store mengder eiendommer i Nes, Vinger og Blaker. Engebret ble født i 1762 i Vinger, og var sønn av gardbruker Nils Engebretsen Øyset (født 1728) og Rebekka Hansdatter Hareton (født i Aurskog 1741). [1] Han ble født inn i en ganske rik bondefamilie: Mora var datter av gardbrukeren Hans Kristoffersen Hareton i Aurskog, og en av de rikeste bøndene i bygda. Faren Nils var gardbruker på Øvre Øyset i Vinger, hadde i 1758 vært med da bøndene kjøpte igjen kirkene i Vinger og Eidskog, og hadde betydelige kapitaler i 1760-åra.25. februar 1814 ble «Engebreth Nielsen Øysæt, Gaardbruger paa Kiernsmoe i Næss» valgt til å representere Nes på amtsforsamlinga i Akershus sammen med prost Jacob Christian Finckenhagen. Dette fant sted 17. mars, og da var Engebret også en av de tre som ble valgt som vara for eidsvollsmennene Peder Anker, Christian Magnus Falsen og Christian Kollerud, «om nogen af disse skulde faae uovervindeligt Forfald». Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 26. juli 1923: utsnitt av omtale av Sigvard Larsen i forbindelse med at han hadde vært politimann i nær 50 år. (født 3. juli 1848 i Brandval i dagens Kongsvinger kommune, død 26. januar 1928) var politimann. Etter å ha arbeidet noen år i hovedstadsområdet, begynte han som politibetjent på Lillehammer i 1879, hvor han forble helt til han gikk av 1. januar 1924. På begynnelsen av 1900-tallet var Larsen forkjemper for ny politilov, og han omtales gjerne som Politilovens far. Han stilte på det første landsmøtet i Norsk Politiforbund i 1906 og talte for at Norge trengte en politilov. Han hadde selv laget et forslag til lov: "Udkast til lov om politivæsenet" som han hadde publisert i 1904 i Politibladet. Larsen gikk inn for en tidsmessig og demokratisk omlegging av politietaten, som han sammenfattet i setningen Politiet må bli en beskyttelse for folket, av og ved folket. Les mer …
 Et tog i retning Stockholm mellom Nerdrum og Fetsund på Kongsvingerbanen. Foto: Leif-Harald Ruud (2023)  Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
Lier gnr. 24/1 er en storgard i Kongsvinger kommune, i tidligere Vinger kommune. Garden ligger ved sørenden av Vingersjøen 6 km fra Kongsvinger sentrum. Eiendommen strekker seg sørvest- og sørøstover mot grensene til Sør-Odal og Eidskog. Lier består pr. 2020 av 673 dekar dyrket jord, 39 dekar innmarksbeite, 30 611 dekar produktiv skog og 8 435 dekar annet areal. Kongsvinger Golfklubbs bane på Liermoen ligger på Lier gards grunn.
Det gamle gardsnavnet var Liðir, flertallsform av lið, som er det samme som li, en bratt og jevn skråning ofte med gras eller skog. Les mer …
 Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige». Kartverkets historiske arkivPissut (gnr. 7/24) er et småbruk i Kongsvinger kommune og var opprinnelig en husmannsplass under storgarden Skinnarbøl i tidligere Vinger kommune.
Pissut lyder som et imperativnavn, men er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt. Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren?
Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg 1712, og Inger var nesten 40 år yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718–1738), Kari født 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749.
I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landsherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer …
 Martinius Foseid (1852-1922) var en av de største landhandlerne i Lillestrøm. Han satt i kommunestyret i flere perioder der han representerte Venstre. Foto: Akershusbasen. (1852-1922) var fra Brandval i Solør. Han kom til Lillestrøm i 1883, og etablerte samme år en landhandel som etter kort tid ble en av stedets største forretninger. Vareutvalget ble etter hvert utvidet, og landhandelen fikk navnet Martinius Foseid. Kolonial, manufaktur, kraftfor og gjødning. Handelshuset ble kalt Foseidgården, og bygningens hjørne mellom Storgata og Voldgata ble kalt Foseidhjørnet.
I 1890 giftet han seg med Karen Marie Olsdatter Sørum (f. 1868). Hennes far, Ole Sørum, som eide og drev gården Vestre Sørum, eide også store grunneiendommer i Lillestrøm. Martinius Foseid fikk leid og kjøpt flere tomter av svigerfaren der han satte opp bygninger til ulike formål.
Foseid var ordfører i Lillestrøm bygningskommune i ni år. Dessuten var han medlem i Skedsmo herredsstyre og formann i skolestyret. Som forretningsmann hadde han flere tillitsverv. Blant annet var han formann i Lillestrøm handelsstands forening og medlem av direksjonen i Kjøpmannsbanken i Kristiania.
Foseidhjørnet var i flere tiår et møtested der menn møttes på ettermiddagstid, særlig i helgene, og uformelt diskuterte tidsaktuelle spørsmål. Noen ganger ble tvister oppgjort, og det hendte at slagsmål forekom etter heftige diskusjoner. Les mer … | 
_kart_1800.jpg)
