Herrnhutere

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Herrnhutere, også kalt Brødremenigheten, kristent samfunn som utgikk fra de böhmiske brødre, organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i Sachsen. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1722 og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i København 1731 kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en pietisme som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.

Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet og Zinzendorf betonet den mystiske foreniing med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset og herrnhutiske misjoner ble sendt til Grønland i 1733 og til de danske besittelsene i Trankebar i India i 1735.

Selvom det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og radikalpietisme, var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen var imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den belgiske byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.

Norske herrnhutere på 1700-tallet

De første herrnhutiske misjonærene i Norge var Gert Hansen og Niels Mönnich, som kom til Christiania rundt juletider 1737. Rett over nyttår reiste de videre til Trondheim. Blant de første som ble omvendt var to kvinner: Catharina Maria Freymann i Christiania og Anne Margrethe Ingebrigtsdatter i Trondheim. Begge disse ble sentrale i den videre utviklinga av menighetene.

De kom på en rekke punkter i konflikt med gjeldende lovgivning og dominerende teologi, men ble etter hvert tolerert, ikke minst fordi enkelte prester og byborgere sympatiserte med bevegelsen. Påvirkning fra herrnhuterne var merkbar rundt Oslofjorden og Kristiania (fra 1737), i Bergen (fra 1740) og i Trondheim allerede i 1730–40-årene, men graden av organisering varierte. Fra siste halvdel av 1700-tallet var også også menigheter i blant annet Skien, Larvik og Bragernes (fra 1746). Flere steder var herrnhutere samlet i privathjem rundt en lokal prest fordi dette omgikk bestemmelsene i forordning 13/1 1741 (konventikkelplakaten), andre steder hadde de i perioder egen sosietet med forstander og forsamlingshus. Konventikkelplakaten førte like fullt til en innstramming; før dette hadde frimenigheter vært regulert av en forordning om «særsindede» fra 1706, som i stor grad var en sovende bestemmelse.

Kort tid før konventikkelplakaten kom, i jula 1740, ble Anne Margrethe Ingebrigtsdatter i Trondheim satt i husarrest av byrådet. Hun ble plassert hjemme hos Niels Ebbesen Tønder, som var sokneprest til Vår Frue sokn, og som hadde holdt en vernende hånd over gruppa i byen. Årsaken som ble oppgitt var hensynet til julefreden. Ellers sier kildene lite om hennes virke; vi må bare anta at det har vært en form for konflikt på dette tidspunktet. Etter denne hendelsen ser det ut til at gruppa i Trondheim ble oppløst, eller at de i hvert fall ikke hadde noe offentlig kjent virke. I Christiania valgte Catharina Freymann å forlate byen. Hun var først en tid på Bragernes, og reiste så til Bergen. Sommeren 1741 måtte hun forlate riket, og til sin død hadde hun sitt virke for bevegelsen i Sachsen. Hun døde i Herrnhut i 1791.

Innstramminga gikk i stor grad utover lekfolk som hadde lederposisjoner, og spesielt de to nevnte kvinnene. Samtidig hadde bevegelsen klart å trekke til seg noen prester. Tønder i Trondheim er nevnt, og to som skulle få enda større betydning var Johannes Green i Aker og Jens Rennord i Bergen. Green ble etter hvert slottsprest på Akershus, mens Rennord ble stiftsprost i Bergen. Deres tilknytning til herrnhuterne ble altså ikke noen karrierestopper, og i sine embeter hadde de betydelig innflytelse. Samtidig stagnerte rekrutteringa til bevegelsen. En viktig årsak til dette ser ut til å ha vært vansker i forholdet mellom de geistlige og lekfolket. Et grunnprinsipp for herrnhuterne er at alle kristne er like, og når geistlige fikk en så sentral plass forstyrra det balansen.[1]

Jens Rennord døde i 1770 og Green i 1771, og etter dette ble situasjonen en annen. Selv om konventikkelplakaten fortsatt gjaldt, var det blitt større frihet til å organisere seg. Herrnhuterne hadde heller ikke noe ry for å være en trussel mot det bestående etter tredve år med prester på toppen. Noen nyrekruttering ble det allikevel ikke i første omgang. Gruppa i Bergen døde ut i 1784, mens gruppene i Drammen, Christiania, Skien fortsatte sitt virke som små grupper.

Samme år som Green døde, altså i 1771, ble den herrnhutiske kolonien Christiansfeld etablert på Jylland. Dermed fantes det et herrnhutisk sentrum i dobbeltmonarkiet. I denne artikkelen er ord som menighet og gruppe brukt for å beskrive herrnhuternes organisering, men selv hadde de andre ord. Livet i kolonien var drømmen for de fleste herrnhutere. Der skapte man sitt eget samfunn, mer eller mindre fritt fra resten av verden. Der man ikke hadde grunnlag for en koloni kunne det opprettes sosieteter, og på stedet hvor det bare var noen få herrnhutere danna man vennelag eller vennesamfunn. I og med at det aldri kom noen koloni i Norge var det en del norske herrnhutere som reiste ut av landet. Blant de meste kjente av disse var Peter Treschow d.y.. Han og broren Niels Treschow vokste opp i et herrnhutisk hjem i Drammen. Johannnes Green var deres inngiftede onkel.

Mot slutten av 1700-tallet begynte Hans Nielsen Hauge sitt virke. Haugianismen har en rekke fellestrekk med herrnhuterne, og Hauge reiste til Christiansfeld for å få innblikk i bevegelsen. Han hadde blanda følelser overfor herrnhuterne; legmannsvirksomheten , brødretanken, medlemmenes felles forretningsvirksomhet og misjonsarbeidet var noe han kunne kjenne seg igjen i. Det han ikke likte var at det etter hans mening ble stilt for svake krav til omvendelse. Herrnhuterne mente at folk skulle komme som de var, og så ville de bli gode kristne innafor bevegelsen. Hauge la derimot vekt på en personlig og oppriktig omvendelse før man ble tatt inn i folden.

Vekkelsen på Lista

Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i Vanse kirke mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista.
Foto: C. Christensen Thomhav

Vi må gå litt tilbake i tid, til slutten av perioden da Green og Rennord var ledere i bevegelsen. Da var også en annen prest med i bevegelsen, nemlig Søren Bugge, som var sokneprest til Vanse prestegjeld fra 1767 til 1791, og en tid også prost på Lista. Han var forøvrig også far til biskop Peder Olivarius Bugge i Nidaros. Han hadde vokst opp i et pietistisk hjem, og ble tidlig med i brødremenigheten i hjembyen Christiania. Broren Hans Wilhelm Bugge ble sosietetsarbeider i Christiania og Bergen, altså en som hjalp folk i menigheten - ikke ulikt en diakon i tradisjonell kristendom.

Da Søren Bugge ble sokneprest i Vanse fikk hans herrnhutiske forkynnelse godt gjennomslag. Claus Pavels, som ble født på Vanse to år etter at Bugge kom dit og som vokste opp der, skrev senere at «halve Listerland var herrnhutisk».[2] Etter Bugges død levde ideene videre på Lista, og det ble oppretta en sosietet der. I 1805 fikk den egne sosietetsarbeidere, ekteparet Hans Peter Bau og Elise Bau. Sistnevnte døde i 1812, og Hans Peter Baus andre kone Maria Bau fortsatte arbeidet sammen med ham. I 1830 flytta de til Christiansfeld, da han var syk og utslitt og ville leve sine siste år i kolonien. Han døde i Christiansfeld i 1837.

Sosietetet fortsatte sitt virke etter at paret Bau reiste, men smelta tilsynelatende sammen med haugianerne etter hvert.[3] Da det ble tillatt med frimenigheter oppsto en slik ut fra restene av det herrnhutiske sosietetet og haugianernes gruppe.

Nytt liv på 1800-tallet

Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den ­lutherske kirke i Norge. Noe av det som utløste dette var at herrnhuteren Niels Johannes Holm kom til Christiania i 1821 og var her til 1835. Dette førte til en sterk vitalisering av virksomheten. Det ble etter hvert ganske folksomt i «Salen» i 2. etasje i Nedre Slottsgate 15, og folk måtte også stå på gangen. Det var mest folk fra det lavere borgerskap, men virksomheten tiltrakk seg også nysgjerrige fra alle samfunnslag. Også fra de akademiske miljøene, herunder teologiske studenter, som han hadde et godt forhold til og flere av disse ble opptatt i sosieteten. Omfanget ble snart slik at Holm ble rapportert inn til biskop Frederik Julius Bech da dette var i strid med Konventikkelplakaten. Biskopen skulle vurdere saken, men Holm søkte de verdslige myndighetene kongen om tillatelse. Han fikk i februar 1822 kongens godkjennelse til å ha åpne møter i sosieteten i Christiania, til tross for at et samlet presteskap gikk imot dette, og denne beslutningen fra kong Karl Johan banet vei for den senere opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, på tredje forsøk. Holms støtte hos de verdslige myndighetene kan sees på som en forsterkning av den motvirkning Holm sto for mot det norsknasjonale svenskehatet, og han kom selv i konflikt med den nasjonale vekkelses fremste menn. Høsten 1823 nådde aktiviteten i Nedre Slottsgate et høydepunkt, da det kunne være opptil 180 til stede på møtene, i en sal som bare hadde kapasitet på 70.

Holm kom i kontakt med Hans Nielsen Hauge, og til tross for sistnevntes skepsis fikk de et godt forhold. Rundt midten av 1820-åra oppsto det også et herrnhutisk miljø i Stavanger. Det var fire unge menn med bakgrunn fra sosieteten hos Holm som sto bak dette: Juristen Søren Daniel Schiøtz som i 1830 ble fogd i Jæderen og Dalerne, kjøpmann S.E. Svendsen og brødrene Gabriel Kirsebom Kielland og Caspar Kruse Kielland. Gabriel ble sokneprest til Finnøy og var gift med Gustava Kielland, grunnlegger av den første kvinnemisjonsforeninga. Caspar Kielland ble postfullmektig i Stavanger. De fire skrev til Herrnhut i 1836 for å få veiledning, og året etter oppretta de et sosietet. I 1842 kjøpte de ei tomt, og året etter sto det ferdig. Haugianernes hus i byen sto ferdig i 1842, så det er tydlig at lekmannsbevegelsen hadde fått et sterkt feste i Stavanger.

I Trondheim hadde herrnhuterne vært fraværende helt siden 1740. I 1804 ble så Peder Olivarius Bugge biskop der, og som sønn av tidligere nevnte Søren Bugge hadde han blitt oppdratt i et herrnhutisk hjem. Han drev ikke selv noe direkte virke for bevegelsen, men var samtidig sterkt knytta til dem. Da han lå for døden i 1849 var det ikke domprosten eller en annen geistlig han tilkalte, men herrnhuternes sosietetsarbeider. Han hadde også vært på besøk i Herrnhut sammen med sin onkel. Sosieteten i Trondheim ble grunnlagt nyttårsaften 1822, og begivenheten fant sted i bispegården. Også sosieten i Trondheim søkte om et tilsvarende fritak fra Konventikkelplakaten som Holm hadde fått i 1822. Alle Trondheims myndigheter og prester gikk imidlertid imot, bortsett fra biskop Bugge. Selv om biskopen ikke var medlem, i hvert fall ikke offisielt, hadde han ved å stille bispegården til disposisjon gitt et tydelig godkjentstempel på sosietetet. Avslaget kom fra kongen i Stockholm i november 1824, og allerede året etter reiste sositetsarbeidere, M.H. Windekilde og hans kone, tilbake til Tyskland. Holm og Bugge opprettholdt sitt gode forhold, gjennom brevveksling og biskopen støttet Holm økonomisk. Det ble allikevel en del aktivitet, og et varig spor finner vi i stedsnavnet ChristiansfeldØvre Bakklandet. Der ble det i 1840-åra oppretta et boligområde av og for herrnhuterne, med navn etter den danske kolonien. Kristiansfeld gate har i sin tur fått navn etter området.

De siste årene

Julius Begtrup holdt liv i sosietetet i Trondheim fram til han ble sokneprest til Røros i 1845. Portrett i Røros kirke.
Foto: Chris Nyborg (2014).

Til tross for blaffet i første halvdel av 1800-tallet stagnerte bevegelsen igjen. Niels Johannes Holm klarte å samle mange til sine møter i Christiania, og særlig var det mange studenter som møtte opp. Da han døde i 1834 fortsatte andre forstandere virksomheten. En kan her nevne J.H. Møhne, Chr. Jensen og H. Rømer. Den siste herrnhuterforstanderen i Kristiania forlot byen i 1902, hvor de siden 1794 hadde holdt til i Nedre Slottsgate 15/17 i Christiania. Her bodde forstanderen og sosieteten hadde sine samlinger i «salen» i andre etasje.

I Trondheim hadde sosietetet som ble grunnlagt i 1822 overlevd, selv om sosietetsarbeiderne forsvant og tillatelsen til å drive offentlig virke uteble. Julius Begtrup kom inn som leder for et vennelag mens han var lærer på realskolen. Han ble sokneprest til Røros i 1845, og dansken H.H. Wolter kom da inn i sosietetsarbeider etter å ha vært misjonær i Dansk Vestindia. Brødrene hadde et eget hus ved Vår Frue kirke, med en møtesal som ble kjent som Tippmannsalen etter sosietetsarbeidere Carl August Tippmann (født 1826 i Sachsen)[4], en av Wolters etterfølgere. Tippmanns virke strakk seg fra 1858 til 1901. Hans etterfølger N. Jensen holdt ut til 1928, da han forlot landet. Da hadde sosietetet drevet med underskudd i flere år, og man kunne ikke lenger vente tilskudd fra utlandet.

Referanser

  1. Øverland 2005: 37.
  2. Sitert i Øverland 2005: 39.
  3. Øverland 2005: 39.
  4. "Trondheim byleksikon", 1996

Litteratur og kilder