Bakklandet
Bakklandet er en forstad/bydel/strøk i Trondheim, øst for Nidelva og var fra tidlig av avgrensa av et bekkos i øvre del ved Vollafallet. Videre gikk grensen opp i skrenten mot Skansegata under Kristiansten festning, og frem til Nonnegata hvor det tidligere også var et bekkefar. Området ble bebygd som forstad på midten av 1600-tallet. Visestattholder Johan Wibe utstedte en resolusjon av 6 desember 1708 der det ble bestemt at Bakklandet heretter verdslig (juridisk) skulle høre inn under Strinda fogderi og at de geistlig sognet til Lade hovedsokn utafor byen. Etter at de senere fikk egen kirke, ble det bestemt at innbyggerne skulle ha fulle juridiske borgerrettigheter i Trondheim. Ved byutvidelsen i 1846, samme år som Bakklandet prestegjeld ble besluttet oppretta, ble Bakklandet fullt innlemma i byen igjen.
Den første bebyggelsen fra 1600-tallet ble i stor grad ødelagt da svenskene satte den i brann under beleiringa av Trondheim 1658. Et stikk fra 1674 viser at det da sto bare noen få hus der. 1683–1685 ble det oppført ei ny bybru – forgjengeren til den som nå heter Gamle bybro. Dette førte til mer akvititet, og da det også kom en ny brannforordning i 1689 som forbød skip med åpen ild om bord å legge til på bysida, ble bryggene på bakklandssida viktigere. Det kom også et forbud mot å lagre brennbare varer i byens brygger. For skipperne var det også en fordel at varene som ble tatt inn på Bakklandet ikke var underlagt krav om aksise og konsumpsjonsavgift. Med bryggene fulgte annen aktivitet, som skjenkesteder, reperbane, kjølhalingsslipp, verft og brabenk.
Som nevnt var området kirkemessig en del av Lade hovedsokn, som tilhørte Strinda prestegjeld. Det var lang vei til Lade kirke, og innbyggerne på Bakklandet gikk heller inn til byens kirker. Bakke sokn ble oppretta og kirka sto klar i 1715. Bare få år senere kom Armfeldts angrep i 1718. Bebyggelsen på Bakklandet og i Ila ble i forkant av beleiringen brent og fjernet som et forsvarstiltak, men gjenoppbygginga gikk raskt. Bakke kirke skal ha vært den eneste bygningen som ble spart. Gjenoppbygginga og erstatningssaken som fulgte viste at det var 77 våningshus på Bakklandet, og i tillegg 15 bygninger som lå under Bakke gård sin grunn, og 62 bygninger som lå under gården Bakland gård. Disse og en rekke naust og brygger ble fjernet. I 1776 ble det registrert 160 våningshus/gårder og 14 brygger. Gatene ble brulagt mellom 1772 og 1780.
I 1846 ble Bakke sokn skilt ut fra Strinda som eneste sokn i Bakklandet prestegjeld, og i samme år førte en byutvidelse som nevnt til at Bakklandet ble en del av Trondheim.
Hovedgatene gjennom Bakklandet er Øvre Bakklandet, Nedre Bakklandet (tidligere kalt Indre Bakklandet) og Nygata. Bydelen var en gang et vibrant skippermiljø for innenlandshandlere som hentet fisk nordfra som de handlet med andre varer herfra. Det var en rekke sild- og fiskeforretninger som lå mellom bybrua og Rianalmenningen. I tillegg bondehandel og losji. Det var også mange håndverkere i bydelen. Etter byggingen av Bakke bro i 1887 døde mye av dette miljøet bort. Den fikk så preg av en arbeiderbydel med til dels fattige kår. Etter restaurering av mange brygger framstår den i dag sammen med gamle bybro som byens mest idylliske område.[trenger referanse].
I 1987 ble motorveiplanene over Bakklandet skrinlagt etter en lang kamp for bevaring av den gamle trehusbydelen.
Litteratur og kilder
- Hvorledes Baklandet blev bebygget av dr. Fredrik Wallem i Trondhjemske samlinger.
- Bratberg, Terje: Trondheim byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket.