 Gravberget kirke. Foto: Olaerle Gravberget kirke ble bygd i 1955 i Gravberget i Våler kommune i Solør. Det er et veldig særpreget bygg, som i likhet med mange av stavkirkene er kledd utvendig med profilert trespon. Byggherre var Borregaard skoger, som skjenket kirka til beboerne i Gravberget. Den er i tømmer og har 154 plasser, ved kirka ligger en kirkegård fra 1893.
Bygningen er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson, som hadde tatt utgangspunkt i grantreets ranke form og dessuten siterte stavkirkene og nasjonalromantikken i sitt design. Les mer …
 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 10. mai 1918: utsnitt av nekrolog over Wilhelm Maribo Schøyen. (født 31. oktober 1844 i Grue, død 8. mai 1918 i Kristiania) var entomolog (insektforsker). Han regnes som grunnleggeren av den anvendte entomologi i Norge, det vil si læren om skadedyr i landbruk, skogbruk, hus og hjem, og i 1894 ble han landets første statsentomolog. Wilhelm Schøyen var sønn av prokurator Torkild Schøyen (1812-1897) og Sophie Marie Ulrikke Heiss (1812-1905), og ble gift i 1884 med Sara Christine Boyesen (1850-1919). Han var bror av maleren Carl Schøyen (1848-1875) og var far til zoolog Thor Hiorth Schøyen (1885-1961) og forfatter Rolf Hiorth-Schøyen (1887-1932), samt farbror til forfatteren Carl Schøyen (1877-1951). Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 5. oktober 1953: Utsnitt av artikkel om dødsfallet til Emil Korsmo som følge av en fallulykke. (født 25. juni 1863 i Grue, død 3. oktober 1953 i Oslo) var agronom og internasjonalt kjent ugressbiolog, professor ved Norges landbrukshøgskole, den første som delte ugressene inn i biologiske grupper. Han var også blant annet i en årrekke gårdsbestyrer og forvalter av Kristiania kommunes eiendommer, herunder Frogner hovedgård. Emil Korsmo var sønn av gårdbruker Hans Hansen Korsmo (1827–1917) og Anne Eriksdatter (f. 1829), og ble gift i 1898 med Aagot Jacobine Wiger (1868-1954). Han var far til arkitekt Arne Korsmo (1900-1968). Emil Korsmos vei på Manglerud i Oslo ble navngitt i 1961, i et område der flere av veiene har landbruksrelaterte navn. Ved Bioforsk Plantehelse på Ås, like ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, finnes Korsmos ugrashage, en besøkshage/plantesamling med ugrasarter. Les mer …
 Inngangsparti i hovudbygningen på Grinder. Ole Arntzens initialar finst saman med årstalet over døra. Foto: Ukjent Ole Arntzen (fødd i Grue 23. april 1731, død same stad 7. mars 1811) var gardbrukar og krigsråd. Han var fødd inn i bondestanden. Rangtittelen krigsråd vart tildelt han av kong Christian VII i 1774, rett nok ein ærestittel som var kjøpt og betalt. I alle høve var Arntzen sosialt høgt heva over den jamne bondestand. Det er såleis meir dekkande å kalle han proprietær enn bonde. Sin standsposisjon hadde han oppnådd i kraft av materiell velstand, danningsnivå og livsstil, sosial omgangskrets og slektsrelasjonar. Arntzen dreiv storgarden Grinder, som han hadde overteke etter foreldra. Han åtte mykje skog og jordegods, han dreiv sagbruk og teglverk og omfattande utlånsverksemd. Ein periode i ungdomen var han lensmann i bygda.
Les mer … | 
