 Faksimile fra Aftenposten 10. mai 1918: utsnitt av nekrolog over Wilhelm Maribo Schøyen. (født 31. oktober 1844 i Grue, død 8. mai 1918 i Kristiania) var entomolog (insektforsker). Han regnes som grunnleggeren av den anvendte entomologi i Norge, det vil si læren om skadedyr i landbruk, skogbruk, hus og hjem, og i 1894 ble han landets første statsentomolog. Wilhelm Schøyen var sønn av prokurator Torkild Schøyen (1812-1897) og Sophie Marie Ulrikke Heiss (1812-1905), og ble gift i 1884 med Sara Christine Boyesen (1850-1919). Han var bror av maleren Carl Schøyen (1848-1875) og var far til zoolog Thor Hiorth Schøyen (1885-1961) og forfatter Rolf Hiorth-Schøyen (1887-1932), samt farbror til forfatteren Carl Schøyen (1877-1951). Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 5. oktober 1953: Utsnitt av artikkel om dødsfallet til Emil Korsmo som følge av en fallulykke. (født 25. juni 1863 i Grue, død 3. oktober 1953 i Oslo) var agronom og internasjonalt kjent ugressbiolog, professor ved Norges landbrukshøgskole, den første som delte ugressene inn i biologiske grupper. Han var også blant annet i en årrekke gårdsbestyrer og forvalter av Kristiania kommunes eiendommer, herunder Frogner hovedgård. Emil Korsmo var sønn av gårdbruker Hans Hansen Korsmo (1827–1917) og Anne Eriksdatter (f. 1829), og ble gift i 1898 med Aagot Jacobine Wiger (1868-1954). Han var far til arkitekt Arne Korsmo (1900-1968). Emil Korsmos vei på Manglerud i Oslo ble navngitt i 1961, i et område der flere av veiene har landbruksrelaterte navn. Ved Bioforsk Plantehelse på Ås, like ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, finnes Korsmos ugrashage, en besøkshage/plantesamling med ugrasarter. Les mer …
 Inngangsparti i hovudbygningen på Grinder. Ole Arntzens initialar finst saman med årstalet over døra. Foto: Ukjent Ole Arntzen (fødd i Grue 23. april 1731, død same stad 7. mars 1811) var gardbrukar og krigsråd. Han var fødd inn i bondestanden. Rangtittelen krigsråd vart tildelt han av kong Christian VII i 1774, rett nok ein ærestittel som var kjøpt og betalt. I alle høve var Arntzen sosialt høgt heva over den jamne bondestand. Det er såleis meir dekkande å kalle han proprietær enn bonde. Sin standsposisjon hadde han oppnådd i kraft av materiell velstand, danningsnivå og livsstil, sosial omgangskrets og slektsrelasjonar. Arntzen dreiv storgarden Grinder, som han hadde overteke etter foreldra. Han åtte mykje skog og jordegods, han dreiv sagbruk og teglverk og omfattande utlånsverksemd. Ein periode i ungdomen var han lensmann i bygda.
Les mer …
 Hovudbygningen på Grinder. Halvor var 13 år gammal da denne bygningen stod ferdig. Foto: Ukjent. (fødd i Grue i Solør 27. september 1756, død i Christiania 19. oktober 1832) var utdanna teolog. Han var kapellan fleire stader før han vart sokneprest, fyrst i Lårdal så i Lom.
Foreldra var proprietær og krigsråd Ole Arntzen (1731-1811) på storgarden Grinder i Grue og hans fyrste kone Karen Pedersdotter Vøyen (1733-1769). Båe foreldra kom frå bondefamiliar, men Ole Arntzens krigsrådstittel vitnar om at dei sjølve hadde avansert sosialt til kondisjonert stand.
Halvor hadde 11 sysken som voks opp, og fem halvsysken frå farens andre ekteskap med Marthe Hansdotter Gjerdrum. Syskenflokken, iallfall gutane, fekk uvanleg god utdanning. Foreldra heldt huslærarar som gav dei grunnutdanninga. To av brørne/halvbrørne til Halvor vart teologar som han sjølv, fem vart juristar, ein filolog og tre offiserar. Ein av halvbrørne var høgsterettsassesor, stortingsmann og statsråd Andreas Gjerdrum Arntzen. Les mer …
Tjura spikerbruk i Grue i Solør ble etablert i 1798 ved elva Tjura eller Tjuråa, nær utløpet i Gardsjøen. Det var et hammerverk som hadde kapasitet til å produsere en halv million spiker årlig. Det er uklart hvor lenge spikerproduksjonen foregikk. En periode mot slutten av 1800-tallet ble det produsert landbruksredskaper der, men både dette og spikerproduksjonen må ha opphørt før 1900.
Det var også annen virksomhet knyttet til bruket. Helt fra begynnelsen av var det drevet landhandel, og dette fortsatte lenge etter at produksjonen var stoppet opp, langt inn på 1900-tallet. Eiendommen som verket lå på, utgjorde også et gardsbruk. Nesten fra starten av var det bygget opp et sagbruk på stedet, og dessuten kvernbruk. Det oppstod et karakteristisk lite brukssamfunn, og stedet ble da også omtalt som «Bruket» enda i 1940-åra. Les mer …
| 
