Finnskogrunden er en historisk vandrerute som går i området rundt innsjøen Møkeren i Kongsvinger kommune. Runden er på cirka 60 kilometer og følger hovedsakelig sti, noe grusvei og en liten del asfaltert vei. Naturlig start- og sluttpunkt for ruta er Austmarka sentrum, men runden kan gås fra en rekke startpunkter, eller bitvis. Ruta som beskrevet her går fra Austmarka med klokka. Ruta er tilrettelagt og merket av DNT Finnskogen og Omegn.
Fra Austmarka bygdetun følges merkingen langs fylkesveien og over elva. Ved veistumpen «Svingen» tar ruta av mot vest. Stien kommer etter hvert inn på Austmarkaleden og denne følges videre nordover. Videre følges sti og kjerrevei nordover i furuskog og litt myrlende til Toppenso og Opset og nordover til overnattingshytta Høgmo, som er Fagernes utmarkslags hytte. Videre følges skogsbilvei til Øvre Masterud passeres og E16 krysses. Turen går videre over nye furumoer innunder Sæterberget. Avstikker opp til toppen er verdt klatringen: « Dronningens utsikt» er ett av de aller beste utsiktspunktene på hele Finnskogen og verdt en avstikker. Merkingen tar deg videre over Tobakberget og så nedpå skogsbilveg ved Mengen. Snart krysses fylkesveien og man begynner på stigningen mot Oppkjølberget, som også byr på flott utsikt. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 10. mai 1918: utsnitt av nekrolog over Wilhelm Maribo Schøyen. (født 31. oktober 1844 i Grue, død 8. mai 1918 i Kristiania) var entomolog (insektforsker). Han regnes som grunnleggeren av den anvendte entomologi i Norge, det vil si læren om skadedyr i landbruk, skogbruk, hus og hjem, og i 1894 ble han landets første statsentomolog. Wilhelm Schøyen var sønn av prokurator Torkild Schøyen (1812-1897) og Sophie Marie Ulrikke Heiss (1812-1905), og ble gift i 1884 med Sara Christine Boyesen (1850-1919). Han var bror av maleren Carl Schøyen (1848-1875) og var far til zoolog Thor Hiorth Schøyen (1885-1961) og forfatter Rolf Hiorth-Schøyen (1887-1932), samt farbror til forfatteren Carl Schøyen (1877-1951). Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 5. oktober 1953: Utsnitt av artikkel om dødsfallet til Emil Korsmo som følge av en fallulykke. (født 25. juni 1863 i Grue, død 3. oktober 1953 i Oslo) var agronom og internasjonalt kjent ugressbiolog, professor ved Norges landbrukshøgskole, den første som delte ugressene inn i biologiske grupper. Han var også blant annet i en årrekke gårdsbestyrer og forvalter av Kristiania kommunes eiendommer, herunder Frogner hovedgård. Emil Korsmo var sønn av gårdbruker Hans Hansen Korsmo (1827–1917) og Anne Eriksdatter (f. 1829), og ble gift i 1898 med Aagot Jacobine Wiger (1868-1954). Han var far til arkitekt Arne Korsmo (1900-1968). Emil Korsmos vei på Manglerud i Oslo ble navngitt i 1961, i et område der flere av veiene har landbruksrelaterte navn. Ved Bioforsk Plantehelse på Ås, like ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, finnes Korsmos ugrashage, en besøkshage/plantesamling med ugrasarter. Les mer …
 Dette utsnittet fra kirkeboka fra Grue viser noe av katastrofens omfang: Her ser vi navnene på elleve av ofrene, som ble gravlagt 1. juni 1822. Brannen i Grue kirke i Hedmark den 26. mai 1822 er den største brannkatastrofen i norsk historie. 113 til 117 mennesker mistet livet da det brøt ut brann under første pinsedags gudstjeneste. Kirken var helt full på første pinsedag, som var en varm forsommerdag. Sognepresten Iver Hesselberg var i gang med sin preken da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirke overtent.
Dørkonstruksjonen gjorde det vanskelig å evakuere kirken. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var i utgangspunktet et sterkt press mot dørene ettersom de slo innover. De som sto ut forsøkte å holde dem åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. Les mer …
Tjura spikerbruk i Grue i Solør ble etablert i 1798 ved elva Tjura eller Tjuråa, nær utløpet i Gardsjøen. Det var et hammerverk som hadde kapasitet til å produsere en halv million spiker årlig. Det er uklart hvor lenge spikerproduksjonen foregikk. En periode mot slutten av 1800-tallet ble det produsert landbruksredskaper der, men både dette og spikerproduksjonen må ha opphørt før 1900.
Det var også annen virksomhet knyttet til bruket. Helt fra begynnelsen av var det drevet landhandel, og dette fortsatte lenge etter at produksjonen var stoppet opp, langt inn på 1900-tallet. Eiendommen som verket lå på, utgjorde også et gardsbruk. Nesten fra starten av var det bygget opp et sagbruk på stedet, og dessuten kvernbruk. Det oppstod et karakteristisk lite brukssamfunn, og stedet ble da også omtalt som «Bruket» enda i 1940-åra. Les mer …
| 
