Leksikon:Domkapitel

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Domkapitel)
Hopp til: navigasjon, søk

Domkapitel kalles et prestekollegium ved en domkirke. Domkapitelmedlemmene kalles ved flere navn: korsbrødre (fordi de hadde sete i domkirkens kor), kanniker (av canonicus, fordi de tilhørte et organisert fellesskap og var forpliktet til å etter­leve et reglement/regel, canon) og capitulares, som ganske enkelt betyr kapitelsmedlemmer. I Norge går domkapitlenes historie tilbake til 2. halvdel av 1100-tallet og framover til innpå 1700-tallet.

Framveksten av domkapitler i Norge har sammenheng med opprettelsen av en egen norsk kirkeprovins og fastere organisering av bispedømmer. Det er likevel usikkert om de norske domkapitler kan føres helt tilbake til opprettelsen av erkesetet i Nidaros i 1152. Avviklingen av domkapitler i Norge kan igjen betraktes som en utilsiktet langtidsvirkning av reformasjonen i kombinasjon med samfunnsutviklingen etter 1600. Domkapitler var det eneste sentralkirkelige element i den gamle kirkeordningen som ble vedtatt opprettholdt i 1537, men med til dels nye oppgaver, og helt uten tidligere tiders kirkelige myndighet. I tillegg til den funksjonelle omtolkningen, som innebar en reell svekkelse av domkapitlene etter reformasjonen, kom at det sosiale fellesskapet mellom domkapitelmedlemmene ble oppløst. Det gjaldt framfor alt det felles bordholdet, mensa communis, som var blitt finansiert ved tillagt gods, kommungodset. Dertil ble det vanlig at domkapitelmedlemmene stiftet familie. Fra ca. 1600 førte dessuten myndighetene en bevisst politikk for å redusere antallet domkapitelmedlemmer. I Trondheim skjedde det ved at mange av kannikene, som siden senmiddelalderen hadde vært titulære sogneprester til de beste prestekallene rundt i det vidstrakte stiftet, ble tvunget til å flytte ut til sine prestegjeld. Oppløsningen av kannikgjeldssystemet var en langsom prosess som skulle komme til å vare 1600-tallet til endes. Selv om domkapitlene skrumpet betydelig inn gjennom 1600-årene, kom det fortsatt til å bestå et visst fellesskap mellom prestene i stiftstedene. Mange av de oppgavene som det etterreformatoriske d. skulle skjøtte ble fortsatt varetatt av stiftstadsgeistligheten langt inn på 1800-tallet. Det kan derfor være vanskelig å datere domkapitlenes endelige opphevelse.

Når det gjelder domkapitlenes oppgaver, skulle kannikene i fellesskap opprinnelig utføre gudstjenesten ved domkirken og bistå biskopen i styret av bispedømmet. En del av disse gudstjenestelige oppgavene kom også til bestå etter reformasjonen, i alle fall for en tid. Blant annet fortsatte domkapitelmedlemmene i Trondheim langt ut over 1500-tallet å skiftes på å forette tidebønner og gudstjenester.

Den grunnleggende forskjellen mellom domkapitler før og etter 1537 besto i at middelalderens domkapitler hadde vært et kollegium for styring av bispedømmet og altså en funksjon av bispemakten (se biskop). I den nye kirkeordningen fantes det verken noe selv­stendig kirkestyre eller noe egentlig biskoppelig embete. De nye superintendentene var kongelige embetsmenn underlagt de fremste lens­herrene i landet. Grunnleggende for det gamle domkapitlets posisjon var at det ifølge den felleseuropeiske kirkeretten (canonisk rett) skulle velge biskop. ­Riktignok var denne retten utover i senmiddelalderen blitt stadig mer illusorisk, i alle fall fram til 2. halvdel av 1400-tallet, som følge av pavelige inngrep ved ansettelse av biskoper og andre høy­ere geistlige.

Som styringskollegium ble domkapitelet inndelt i faste embeter. Eksempelvis skulle en official dømme på biskopens vegne, han ble så å si en slags biskoppelig lagmann; en kantor skulle ha ansvaret for liturgien og kirkesangen, en diakon skulle i prinsippet ha ansvaret for det sosiale arbeid osv. Antallet domkapitelsembeter varierte fra sted til sted, likeledes betegnelsene. Enkelte av disse domkapitels­embetene utviklet seg til en slags formannsstillinger i domkapitelet i løpet av senmiddelalderen; således var erkepresten i Oslo formann ved domkapitelet der, erkediakonen i Bergen formann der, så også dekanen i Trondheim. Det kan være verdt å merke seg at både i Bergen og i Trondheim ble de nye luthersk-evangeliske superintendentene knyttet til disse gamle kapitelsstillingene. Dekanatet i Trondheim ga således superintendentene et økonomisk utkomme som sannsynligvis langt oversteg det øvrigheten i København hadde ment at de skulle ha. Alle de nye luthersk-evangeliske biskopene (superintendentene) ble imidlertid formenn i de nye d. og fikk kapitelsprebender, eller deler av prebendegods, som embetsgods. I den grad de middelalderske d.embetene fortsatte inn i etterreformatorisk tid var det som økonomiske enheter.

De enkelte korsbrødrene fikk altså sitt underhold gjennom gods som var lagt til de forskjellige kapitelembetene, vanligvis i form av alterstiftelser: prebender. Foruten jordegods direkte lagt under alteret besto prebendene, som allerede nevnt, av rike og store prestegjeld rundt i stiftet, kannikgjeld. Etter reformasjonen ble det vanlig å gi prebender som underhold også for ikke-geistlige kongelige tjenestemenn. Slik ble domkapitler etter hvert delvis sekularisert (verdsliggjort). Det øvrige sentralkirkelige godset, bispegodset og klostergodset, ble imidlertid sekularisert umiddelbart ved reformasjonen som følge av at bis­peembeter og klostre ble avskaffet.

Det fantes også organiserte prestesamfunn ved andre kirker enn domkirkene i Norge i middel­alderen. Det dreier seg om de kgl. kapellene i ­Bergen (Apostelkirken), i Oslo (Mariakirken), i Tønsberg (Mikaelskirken) og på Avaldsnes. Disse forsvant etter reformasjonen, det vil si det viktige prosteembetet ved Mariakirken i Oslo, som siden 1314 hadde vært knyttet til kanslerstillingen, ble opprettholdt som kanslerforlening (se riks­kansler). Likeledes ble Apostelkirkens gods i Bergen bevart som et eget godslen (s.d.).

Selv om hele Østlandet ble samlet i et stort stift (s.d.) ved reformasjonen, ble Hamar domkapitel ikke nedlagt før etter et par generasjoner. Når domkapitlene ble beholdt i den nye kirkeordningen skyldtes det Luther, som mente at de trengtes til å ta seg av utdannelsen av de nye lutherske prestene. Man kunne så å si ikke kaste all geistlig ekspertise over bord. Skolestellet ble derfor en viktig del av det nye domkapitelets ansvar. En egen rektor skulle ta seg av latinskole-(katedralskole)-elevene, mens et nytt kapitel­embete, en lesemester eller teologisk lektor, ­skulle stå for den teologiske skolering av domkapitelmedlemmene (se lektor). Etter at de fleste kapitelmedlemmene var blitt tvunget ut av stiftsbyene i første halvdel av 1600-tallet besto domkapitlene hovedsakelig av superintendenten, den teologiske lektor, skolemesteren (rektor scholæ), kantor, samt sogneprestene i stiftsbyen. Hertil kom enkelte verdslige medlemmer som var blitt forlent med kapitelprebender. Kjernen i domkapitlene forble likevel geistlig.

Ved siden av skolestellet skulle domkapitelet sammen med kongens representant lensherren/stiftlensherren, senere stiftamtmannen, føre tilsyn med en del stiftelser så som hospitaler, fattighus o.l. Det var også kapitlets oppgave å fastsette normaltaksten på de vanligste landskyldspecies: kapiteltaksten. Denne oppgaven skulle fra 1672 gå over til stiftsdireksjonen (s.d.), men fortsatt kom kapitelmedlemmene til å øve innflytelse på dette arbeidet. Dessuten skulle d. fortsatt delta i rettsstellet, men ikke som før i kraft av noen egen kirkelig jurisdiksjon. Ribeartiklene av 1542 (H. Fr. Rørdam: Danske Kirkelove I nr. 86) bestemte at d. sammen med stiftsbefalingsmannen skulle dømme i ekteskaps- og horsaker. Denne domstolen ble kalt tamperetten eller kapitelretten. (Mer om domkapitelets rettslige funksjoner, se kirkelig jurisdiksjon.) Domkapitlene førte egne protokoller, kapitelbøkene, som for Trondheims og Stavangers vedkommende går tilbake til slutten av 1500-tallet, i Bergen og Oslo til 1605/1606. Notarius capituli førte protokollene. Kapitelboka tjente mange funksjoner; den kunne bli brukt som kopibok for kapitlets korrespondanse, som møteprotokoll, som rettsbok, her ble vanligvis kapiteltaksten innført, og den kunne romme regnskaper for forskjellige off. stiftelser. Det finnes også rene kopi- eller møtebøker. (De eldste domkapitelprotokollene for Stavanger, Oslo og Bergen er publisert.) Foruten domkapitelprotokollene finnes det et rikt jordeboksmateriale etter domkapitler fra midten av 1500-tallet og fram til første halvdel av 1600-tallet. De eldste er publisert (blant annet i NRJ V). 1500–1600-tallets domkapiteljordebøker er samtidig viktige kilder til sen­middelalderens domkapitler.

Det bør også nevnes at domkapitler, særlig i Oslo og Bergen, i de to første generasjonene etter reformasjonen kom til å bli viktige kulturinstitusjoner. I den grad det er mulig å tale om noen norsk «renessansekultur», er den stort sett knyttet til disse to institusjonene. Her finner vi både tilløp til historieskrivning og til diktning på latin. Sentrale navn i disse miljøene er Geble Pedersøn og Absalon Pederssøn Beyer i Bergen, og Hallvard Gunnarsøn og Jens Nilssøn i Oslo. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.