Domkapittel

Domkapittel, tidligere også skrevet domkapitel, er navnet på et prestekollegium ved ei domkirke. Medlemmene ble ofte omtalt som korsbrødre, kanniker eller capitulares. De første norske domkapitelen ble oppretta etter at Nidaros ble opphøya til erkebispedømme rundt midten av 1100-tallet; nøyaktig hvor raskt dette skjedde er uklart. De overlevde reformasjonen, og døde i hovedsak ut i løpet av 1700-tallet – også avviklinga er vanskelig å datofeste nærmere.

Kannikene skulle i fellesskap sørge for at gudstjenester ble utført i domkirka, og de skulle bistå biskopen i administrasjonen av bispedømmet. De var også sentrale ved bispevalg, og de skulle fære tilsyn med skole-, helse- og fattigvesen.

Katolsk tid

I katolsk tid var domkapitlene regulert gjennom kanonisk rett, og hadde betydelig myndighet. De enkelte medlemmene kunne få tildelt spesifikke embeter, som for eksempel officialen som fungerte som dommer i kirkelige saker og domkantoren som hadde ansvaret for liturgi og musikk. De forskjellige kapitlene sto forholdsvis fritt i hvordan de organiserte seg; for eksempel ble det i senmiddelalderen slik at i Oslo var erkepresten formann i domkapittelet, mens i Bergen hadde erkediakonen formannsplassen.

Etter kirkeretten skulle domkapitlet velge ny biskop. I praksis fikk de etter hvert ikke så mye mer enn innstillingsrett, ettersom både paver og konger krevde å ha et ord med i laget.

Kannikene fikk råderett over kirkegods, gjerne kalt kommungodset, til sitt livsopphold.

Etter reformasjonen

Etter reformasjonen hadde ikke domkapitlene lenger noe juridisk grunnlag for sitt arbeid. Superintendentene, det nye bispeembetet, var blitt kongelige embetsmenn, underlagt lensherrene. Domkapitlenes administrative oppgaver forsvant i utgangspunktet, men superintendentene og senere biskopene da denne tittelen ble gjeninnført, fortsatte i praksis å bruke dem til forskjellige oppgaver. Dette skjedde i tråd med anbefalinger fra Martin Luther om at man ikke måtte kaste ut all ekspertise; domkapitlene måtte fylles med rettroende lutherske prester, som kunne bidra til å utdanne og styre nye prester. Fordi domkapitlene fortsatte å styre kommungodset, kunne medlemmene ofte få betydelig ekstrainntekter ut over det man hadde lagt opp til i København; dette ga et lokalt insentiv til å bevare institusjonen.

Mens noen av de eldre kannikembetene forsvant, kom det også til nye. Det ble vanlig at et av kapittelmedlemmene ble rektor, knytta til katedralskolen og at man fikk en lesemester som skulle stå for teologisk skolering. Antallet medlemmer ble skåret ned, og i løpet av 1600-tallet ble det vanlig at kapittelet besto av superindendent, rektor, lesemester, kantor og sokneprestene i stiftsbyen. Det kom også i noen tilfeller inn verdslige medlemmer av domkapittelet. Domkapitlet var også pålagt å samarbeide med lensherre, og senere stiftamtmann, om skole-, helse- og fattigvesen.

I rettsvesenet skulle domkapittelet fortsatt spille en rolle, da de skulle dømme sammen med lensherren i ekteskap- og horsaker. En slik domstol ble kalt tamperett eller kapittelrett. En sekretær, notarius capituli, førte protokollene. De inneholdt blant annet kopibøker, møteprotokoller og rettsbøker. Kapitteltaksten, som fastsatte normalsats for de vanligste landskyldvarene, ble også ført inn i protokollene. En del av de eldste protokollene er publisert i avskrift.

I tillegg til funksjonene som ble lagt til domkapitlene, utvikla særlig de i Bergen og Oslo seg til viktige kulturinstitusjoner. I Bergen finner vi blant annet Geble Pedersøn og Absalon Pederssøn Beyer, mens vi i Oslo finner Hallvard Gunnarsøn og Jens Nilssøn som eksempler på slikt virke.

Avvikling

Avviklinga av domkapitlene var en gradvis prosess, som ikke har noe klart sluttpunkt. Selv om det ble skåret ned på antall medlemmer, og enkeltfunksjonene ble viktigere enn fellesskapet, fortsatte de å skjøtte enkelte funksjoner til langt inn på 1800-tallet. Vi kan si at domkapitlene som institusjoner døde ut senest på 1700-tallet, men fellesskapet av prester i stiftsbyene fortsatte allikevel å utføre liknende oppgaver, om enn ikke med en like tydelig organisering.

Kilder til domkapitlene

Det ble ført protokoller over domkapitlenes virke. Kapittelbøkene for Trondheim og Stavanger går tilbake til slutten av 1500-tallet, mens i Bergen og Oslo går de tilbake til 1605/1606.

Kilder og litteratur

• Domkapitel i Norsk historisk leksikon.
• Domkapittel i Store norske leksikon.