Skinnarbøl
| Skinnarbøl | |
|---|---|
| |
| Skinnarbøl gård. Foto: Oskar Aanmoen (2023).
| |
| Først nevnt: | 1616 |
| Rydda: | Antakelig før Svartedauden. |
| Sted: | Vinger, Kongsvinger, Innlandet. |
| Sokn: | Vinger sokn. |
| Fylke: | Innlandet |
| Kommune: | Kongsvinger |
| Gnr.: | 7 |
| Bnr: | 1 |
| Areal: | 14.750 mål (bruksnummer 1). |
| Type: | Storgård. |
| Adresse: | Skinnarbølvegen 47 |
| Postnummer: | 2211 |
Skinnarbøl er en storgard (gnr. 7/1 med flere) i Kongsvinger kommune. Eiendommen ligger ved E16 på østsida av Vingersjøen, ca. fem kilometer øst for Kongsvinger sentrum.
Pr. 2020 består Skinnarbøl av omtrent 642 mål dyrka jord, 20 632 mål produktiv skog og 4511 mål annet areal.
En stor del av eiendommen tilhørte opprinnelig Ausbøl som krigskommissær Ludvig Rynning tidlig på 1800-tallet la under Skinnarbøl.
Ifølge Norske Gaardnavne er gardsnavnet en sammensetning av skinnari (garver, buntmaker) og bøl. Uttalen er /sji`nnabøł/.
Historie
Frem mot 1600-tallet
I eldre kilder, blant annet Raudeboka fra ca. 1395, nevnes området også som Ausbøl (varierende former som Ausubøl, Ouzbøll og Øysbøl). Skinnarbøl nevnes for første gang i skriftlige kilder i 1616. Det er sannsynlig at navnet og gården har eldre opprinnelse, men at gården kan ha ligget øde i perioder, særlig etter Svartedauden.
Gjennom 1600-tallet ble Skinnarbøl knyttet til Ausbøl. Flere dokumenter fra 1600- og tidlig 1700-tall omtaler Ausbøl med Skinnarbøl som en enhet. Ved tingsvitne i 1722 ble det påpekt at Skinnarbøl lå i Ausbøls jord. I matrikkelskysskjønnet i 1723 behandles også Skinnarbøl som en del av Ausbøl.
På 1700-tallet var både Ausbøl og Skinnarbøl små enheter preget av hyppig eierskifte. Gårdene gikk flere ganger over til nye eiere som følge av handel og arv. Mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet kjøpte prokurator Rynning først den ene, så den andre gården, og slo dem sammen til en større enhet. I denne prosessen ble Skinnarbøl den viktigste delen, og navnet Ausbøl gikk etter hvert ut av bruk.
I tidlig moderne tid var Skinnarbøl en mindre gård underlagt Ausbøl. Gårdene var i perioder forvaltet av ulike brukere, blant annet Berger Ausbøl på 1600-tallet. Etter hans død omkring 1603 fulgte en tid med skifte i eierskapet, blant annet ved Knut Aaklangberg, som på 1620-tallet rådet over bygselsrettigheter. I 1639 omtales en rettstvist mellom arvingene etter Ausbøl og brukerne. Hans Audesen, som var svigersønn til tidligere eier, sikret seg da åseterett og kontroll over hovedbølet. Skinnarbøl ble etter rettsoppgjørene stående som en egen enhet, men fortsatt med nære bånd til Ausbøl.
På 1600-tallet ble Skinnarbøl brukt som egen enhet under hovedgården Ausbøl. Flere brukere er dokumentert i denne perioden, blant annet Amund Olsen, som i 1664 var bruker på Skinnarbøl. Skinnarbøl ble deretter overtatt av sønnen Ole Amundsen, som i 1681 solgte sin del av Skinnarbøl. Eiendomsoverdragelser viser at gården var delt mellom ulike slektslinjer, og brukerne var ofte beslektet med hverandre gjennom ekteskap. Gården ble hardt rammet under kriger i 1600-tallet, blant annet under Gyldenløvefeiden i 1675. I perioder lå store deler av jorden øde, og eiendommene var tungt belastet av skatter og avgifter.
Hans Audesen Ausbøl var lensmann i Vinger fra 1642. Han var sentral i forvaltningen av Ausbøl og Skinnarbøl, og flere skiftesaker viser at han i perioder hadde økonomisk kontroll over gårdene. Etter hans død overtok hans enke Eli Ausbøl ansvaret. Skifter etter henne viser at hun satt igjen med både Ausbøl og Skinnarbøl som arvegods, men med betydelige økonomiske forpliktelser. På 1670-tallet måtte familien belåne deler av eiendommen for å løse gjeld. I 1674 ble 50 daler pantsatt mot gårdens inntekter. Skinnarbøl ble også brukt som sikkerhet for lån.
Amund Skinnarbøl, sønn av tidligere eiere, ble stevnet i forbindelse med ubetalt skatt, men retten slo fast at ansvaret lå hos lensmannen selv så lenge skatt av Skinnarbøl ikke var betalt. Etter hvert ble skatten betalt, men slike forhold bidro til Skinnarbøls økonomiske belastning.
På slutten av 1600-tallet var Skinnarbøl fortsatt knyttet til Ausbøl, men det ble gjort forsøk på å dele opp eiendommene. Flere brukere, blant dem Anders Simensen og hans etterfølgere, overtok parseller. I 1692 hadde Hans Audesen Audesen bygselsmenn på deler av eiendommen. Omkring 1690 pantsatte Amund Amundsen sin part i Skinnarbøl. Han overlot 9 skinn i gården til Mogens Larsen og flere andre långivere. Ole Amundsen ble utpekt som forsteretter for pantet, men eiendommen var sterkt belastet av gjeld, og eierskiftet skjedde under press. Deler av Skinnarbøl ble etter hvert overdratt til andre eiere gjennom tvangsrealisering.
I 1695 måtte Mogens Larsen søke erstatning for tap knyttet til pantsettingen, og året etter ble Ole Skinnarbøl stevnet for mislighold. Dette illustrerer de økonomiske problemene som preget brukerne av Skinnarbøl på denne tiden.
Det urolige 1700-tallet
Mot slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet ble Skinnarbøl, sammen med restene av Ausbøl, et konsolidert bruk. Gården fortsatte å være lensmannsgård på slutten av 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet, men var da tungt gjeldsbelastet. Flere av de senere brukerne, som Elling Ingvildsen, måtte selge deler av jorda for å betale gamle panteforpliktelser. I 1699 ble deler av skogen under Ausbøl og Skinnarbøl pantsatt, og det ble utstedt panteobligasjoner for å dekke gjeld.
Etter Hans Audesen Ausbøls død i 1702 ble gården bygslet videre. Den nye lensmannen, Simen Nielsen Nor, fikk bygselsbrev på tre deler av Ausbøl og Skinnarbøl. For egen del kjøpte Simen Nielsen også mindre parter av jorden, inkludert andeler på Skinnarbøl.
I 1714 forsøkte arvingene etter Hans Audesen å hevde odelsretten til deler av eiendommen, men grunnet økonomiske vansker ble jorden solgt til utenforstående. Domenicus Paulsen Vogt, på vegne av Henrik Lachmann, kjøpte 3½ huder i Ausbøl og Skinnarbøl for 800 daler. I 1717 solgte Ole Amundsen sin bygselsrett til Skinnarbøl og deler av Ausbølskogen. Forvalter Sørensen overtok rettighetene, og året etter ble eiendommen solgt videre til Nils Didriksen Nor. Nils Didriksen forvaltet eiendommen inntil sin død i 1720.
I 1720 kjøpte Erik Øijesgaarden og Auden Ausbøl både Ausbøl og 9 kalvskinn i Skinnarbøl. De protesterte mot tidligere bygselsavtaler, men måtte akseptere at en del av Skinnarbøl forble bygslet bort. Etter Didriksens død flyttet Auden Ausbøl inn på Skinnarbøl som bygselmann. I 1727 ble han pålagt å betale restgjeld til Erik Øijesgaarden, og i praksis ble Skinnarbøl da overført til nye eiere. Eiendommens utvikling på 1700-tallet var preget av skiftende eierskap, omfattende pantsetting og rettslige tvister, som en følge av dårlig økonomi og høy gjeldsbelastning blant brukerne.
På 1700-tallet fortsatte rettstvister og eiendomskonflikter å prege forholdene rundt Skinnarbøl og tilhørende Ausbøl. Forsøk på å sikre odelsretten mislyktes flere ganger. Da Erik Olsen forsøkte å gjøre odelskrav gjeldende mot Ausbøl og Skinnarbøl, fikk han avslag i retten, som gav medhold til odelssøkerne fra slekten Auden Hansen.
I praksis var Ausbøl og Skinnarbøl da allerede delt i bruk og eie. Skinnarbøl hadde jord og skog, og grensene var delvis utydelige etter mange års bruk og delte rettigheter. Konfliktene gjaldt særlig skog og tømmer, som var viktige ressurser. På 1730-tallet måtte Erik Olsen avgi jord etter at han hadde brent og sådd ulovlig i Ausbøls skoger. Rundt 1738 ble deler av Skinnarbøl igjen solgt tilbake til arvingene etter Auden Hansen.
Samtidig foregikk det en omfattende gjeldsbelastning. Erik Olsen måtte pantsette deler av Skinnarbøl for å kunne beholde eierskapet. Blant annet ble det i 1730 tatt opp lån på eiendommer til 80 daler i Christiania. Erik Olsen drev også et lite kvernbruk i Skinnarbølåa. Han forsøkte å få inntekter fra sagbruk, men hadde vanskeligheter med å konkurrere. På 1720-tallet forverret situasjonen seg, og gårdens tilstand ble stadig dårligere. Erik Olsen klaget flere ganger på at demninger, damanlegg og kvernkanaler ble ødelagt av andre brukere, men uten stort hell.
Pengene han fikk ut av pantsettingen, gikk i stor grad med til å løse gjeld, og han måtte til slutt flytte ut av Skinnarbøl. I 1730-årene ble halve Ausbøl og tilhørende rettigheter pantsatt videre, blant annet til lensmannen Torkild Syversen. På midten av 1730-tallet ble deler av Ausbøl og Skinnarbøl solgt til nye eiere. I 1734 overtok Lars Arnesen deler av eiendommen for 410 daler. Senere ble andre parter solgt til familien Syversen, inkludert skog og kvernrettigheter.
Erik Skinnarbøl tok etter hvert avskjed med både Ausbøl og Skinnarbøl, og Anne Gudmundsdatter overtok en tid rettighetene. Økonomiske vansker og uklarheter om eiendomsforholdene gjorde likevel at hverken hun eller andre klarte å gjenreise driften av Skinnarbøl til tidligere nivå. Ved Erik Olsens død var det lite igjen av det gamle eiendomsgrunnlaget. Gården var sterkt oppdelt, gjeldsbelastet og hadde mistet mye av sin tidligere betydning som selvstendig bruksenhet.
Mot slutten av 1700-tallet var Skinnarbøl fortsatt knyttet til Ausbøl-gården og preget av kompliserte eiendomsforhold. Lars Arnesen, som var gift inn i slekten til tidligere eiere, pådro seg betydelig gjeld, og pantet deler av gården for å sikre lån. Blant annet ble hans part i Ausbøl og Skinnarbøl pantsatt til Christian Anker for 700 daler i 1757. I 1766 kjøpte Gudmund Larsen eiendommen for 1400 daler. Kjøpet var motivert av slektskap: Gudmund Larsen var svigersønn til Berger Evensen Gjesegaarden, som tidligere hadde vært involvert i rettsprosesser om eiendomsretten til Ausbøl. Den virkelige eieren var riktignok Karens Anker (Christian Ankers enke), som hadde overtatt eiendomsretten gjennom panteobligasjoner.
Etter 1789 ble arvingene etter Anker involvert i en rettstvist. Obligasjonene på eiendommene var tinglyst, men rettighetene ble uklare etter Bernt Ankers død. Enken hans, Karen, forsøkte å sikre arveretten, men økonomiske vansker førte til at pantet ble realisert. I 1797 solgte enken etter Gudmund Larsen og hans arvinger gården til major Ludvig Rynning for 4890 daler. Kjøpet inkluderte både Ausbøl og Skinnarbøl, som nå ble samlet i én eiendomsenhet igjen. Ved Rynnings død i 1801 ble jorden delt midlertidig mellom hans arvinger, men hans sønn, Olaus Rynning, overtok snart begge gårdene.
Etableringen av et storgods på 1800-tallet
Gjennom sammenslåingen under Rynnings eierskap på 1800-tallet, ble Skinnarbøl etablert som en betydelig gård i området. Etter Ludvig Rynnings overtakelse av Skinnarbøl på slutten av 1700-tallet, fortsatte eiendommen å gjennomgå flere endringer i eierskap og bruk. I 1803 måtte Rynning avstå både Skinnarbøl og Skalfuruberget til Knud Paulsen for 5 999 riksdaler, da økonomiske problemer tvang ham til å realisere eiendommene.
Knud Paulsen eide Skinnarbøl bare en kort periode før han solgte eiendommen tilbake til Rynning i juni 1803, mot en fortjeneste på rundt 3 000 daler. Rynning beholdt deretter kontrollen frem til sin død. I 1804 ble Skinnarbøl, sammen med Ausbøl, regulert med visse grensejusteringer mot naboeiendommene Skansgården og Overud. Det ble samtidig etablert felles regler for bruk av skog og utmark, en prosess som pågikk frem til 1828 da et endelig forlik ble inngått.
Under Ludvig Rynnings eierskap ble Skinnarbøl utviklet til en viktig gård i området. Blant annet ble sag- og kvernbruket i Skinnarbølåa utvidet. Flere kverner ble anlagt i samarbeid med andre eiere, blant annet Haagen Larsen Følmen. Sagbruk og kverndrift ble viktige inntektskilder. Mentz Rynning, sønn av Ludvig, overtok eiendommen etter farens død. Han ble cand. theol. i 1833 og senere personlig kapellan i Vinger. Mentz drev Skinnarbøl videre, men hadde varierende hell. På midten av 1800-tallet ble gården ytterligere modernisert, selv om økonomiske vansker også preget denne perioden.
På Skinnarbøl ble det gjennomført flere forbedringer i jordbruket på 1800-tallet. Eiendommen ble drevet som et mønsterbruk i enkelte perioder, og det ble blant annet skrevet en minnebok om Skinnarbøl og familien Rynning. På 1800-tallet ble Skinnarbøl spesielt kjent som residens for kongelige gjester. I 1892 ble gården leid av den norske stat som sommerresidens for dronning Sophie av Norge og Sverige (1836–1913), hustru til kong Oscar II. Dronningen tilbrakte flere somre på Skinnarbøl, hvor hun fant rekreasjon i den rolige landsbygda og det helsemessige klimaet i området. Gården ble derfor en viktig del av det norsk-svenske unionsmonarkiets historie.
Fra 1899 er den i slekten Egebergs eie. Gården eies fortsatt av slekten.
Hovedbygningen
I Rynnings tid begynte også arbeidet med å sette opp den imponerende hovedbygningen. Bygningen er oppført av stampet jord med halm og lyng som bindemiddel og sto ferdig i 1849. Den er en lang, enetasjes bygning i empirestil med søylebåret midtgavl, med loft og består av hovedfløy og to sidefløyer, som er sammenbygd med driftsbygningene i et karréformet anlegg med to enetasjes fløyer.
Skinnarbøl har 30 rom som fordeler seg utover på ca. 1000 kvadratmeter. Festsalen på 110 kvadratmeter er møblert i rokokkostil. Taket er i samme stil som taket i den store festsalen på Slottet.
Hovedbygningen var dronning Sofies sommerresidens fra 1892 til unionsoppløsningen i 1905, og ble på denne tida kalt «Grenseslottet». Gardsanlegget ble fredet 6. juni 1923.
Skinnarbøl grenser i nord mot Skansgarden, en annen storgard.
Bruk og plasser
| Navn | Bnr. | Fradelt | Aleternative navn |
|---|---|---|---|
| Fransbråten | 6 | 1949 | Frantzbråten |
| Åberget | 7 | 1949 | Aaberget, Berget |
| Tekstebakken | 8 | 1949 | |
| Mobekk | 10 | 1950 | Mobekk søndre, Mobekk nedre |
| Brakalsvålet, nedre | 11 | 1950 | Brakalsvålet søndre |
| Brakalsvålet, øvre | 12 | 1950 | Brakalsvålet nordre |
| Olsrud | 13 | 1950 | |
| Mobekk, nordre | 14 | 1950 | |
| Lønnhøgda, nordre | 17 | 1951 | Nordhøgda, Lønhøgda nordre, Lønhøgda nedre |
| Lønnhøgda, øvre | 18 | 1951 | Øvrehøgda, Lønhøgda øvre |
| Lønnhøgda, midtre | 19 | 1951 | Mellemhøgda, Lønøyden midtre. |
| Pissut | 24 | Pisud, Piisud | |
| Aurtangen | Ørtangen | ||
| Dammen | Digerendammen | ||
| Kalvberget | Klaberget | ||
| Ladderud | |||
| Lillested | Lilsted, Rundgren | ||
| Svensrud | Svendsrud | ||
| Østbølmoen | Badstuen |
Kilder og litteratur
- Skinnarbøl på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Faktaark fra Kartverket.
- Gardskart og arealopplysninger fra NIBIO.
- Matrikkelutkastet av 1950.
- Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne.
- «Skinnarbøl» i Store norske leksikon
- «Skinnarbøl», Wikipedia.
- Skinnarbøl i folketelling 1900 for Vinger herred fra Digitalarkivet
- Skinnarbøl (gaard) i folketelling 1910 for Vinger herred fra Digitalarkivet
Videre lesing
- Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok (1), side 159-210. Utg. [Bygdebokkomitéen]. 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket