Engebret Nilsen Øyset (født 1761, død 1837) var en bonde i
Nes på Romerike. Han var vararepresentant fra
Akershus Amt for
Riksforsamlinga i 1814, og eide store mengder eiendommer i Nes,
Vinger og
Blaker. Engebret ble født i 1762 i
Vinger, og var sønn av gardbruker Nils Engebretsen Øyset (født 1728) og Rebekka Hansdatter Hareton (født i
Aurskog 1741).
[1] Han ble født inn i en ganske rik bondefamilie: Mora var datter av gardbrukeren Hans Kristoffersen Hareton i Aurskog, og en av de rikeste bøndene i bygda. Faren Nils var gardbruker på
Øvre Øyset i Vinger, hadde i 1758 vært med da bøndene kjøpte igjen kirkene i Vinger og Eidskog, og hadde betydelige kapitaler i 1760-åra.25. februar 1814 ble «Engebreth Nielsen Øysæt, Gaardbruger paa Kiernsmoe i Næss» valgt til å representere Nes på amtsforsamlinga i Akershus sammen med prost
Jacob Christian Finckenhagen. Dette fant sted 17. mars, og da var Engebret også en av de tre som ble valgt som vara for eidsvollsmennene
Peder Anker,
Christian Magnus Falsen og
Christian Kollerud, «om nogen af disse skulde faae uovervindeligt Forfald».
Les mer … 
Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av
Skule Waksvik i 1995.
Foto: Siri Iversen
(2018)
(fødd
13. februar 1904 på
Svullrya, død
16. mars 1999 på
Kongsvinger) var forfattar og
skogfinsk kulturformidlar.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen
I Luråsen, og vart publisert av
Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i
Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga
Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga
Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet
Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna
Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til
Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som
republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne.
Les mer …
<onlyinclude>
Foto: Per Tore Broen (2025)
<onlyinclude>
Foto: Oskar Aanmoen (2025)
Andreas Samuel Krebs (født 10. mars 1767 i Galmsbull på Jylland, død 28. mars 1818 i Christiania) var offiser i den norske hæren.
Han ble kjent som «helten fra Matrand» etter å ha ledet de norske styrkene til seier i slaget ved Matrand under krigen mot Sverige i 1814.
Historie
Til Kongsvinger
Da Norske jegerkorps ble stasjonert i Kongsvinger i 1801, fulgte kaptein Andreas Samuel Krebs med sin familie. På dette tidspunktet var han gift med Else Gude, datter av en kjøpmann fra Moss. Sammen hadde de to døtre: Cathrine, født i Moss den 23. november 1798, og Christiane Sophie, født 2. juli 1800.
Familien leide seg da inn i Grønnerudgården (nå Løkkegata 21), som da var eid av oberstløytnant Lowzow. I 1806 kjøpte Krebs eiendommen, og det er rimelig å anta at hans kones familie bidro økonomisk, ettersom en kapteinslønn neppe strakk til for et slikt kjøp.
Mens de bodde i Kongsvinger, vokste familien ytterligere med to barn. Den første, Albertine Ditlevine, ble født 20. mars 1804 og døpt 20. juli samme år i Vinger kirke. Deres neste datter, Friderika Therdike, kom til verden 24. mai 1806 og ble døpt 15. september.
Da jegerkorpset ble sendt i felten høsten 1807, reiste trolig kona og barna tilbake til hennes barndomshjem i Moss. Det kan henge sammen med at Krebs og korpset opererte i Østfold i 1808 og 1809. Familiens eneste sønn, Christian August, ble født i Moss 11. mai 1808.
Krigen i 1808
Under krigen mot Sverige 1808–1809 var Krebs major. Han deltok i kampene ved Høland, slaget ved Rødenes og slaget ved Enningdalen i 1808, og utmerket seg i disse trefningene.
Kommandant på Kongsvinger festning
Etter at jegerkorpset ble beordret tilbake til Kongsvinger i 1810, tok Krebs og familien på nytt opphold i Grønnerudgården en kort periode. Bygningen hadde da siden 5. oktober samme år vært brukt som garnisonssykehus, ettersom det tidligere sykehuset på Skjæret var kommet i dårlig stand.
I 1810 ble han oberstløytnant, og samtidig ble han utnevnt til kommandant på Kongsvinger festning. Han og familien flyttet da inn i kommandantboligen på Kongsvinger festning.
I 1812 solgte Krebs eiendommen Grønnerudgården til Staten, som da tok huset i bruk som permanent garnisonssykehus. Til gården hørte også en halv kalveskinns skyld i Søndre Sæters skog. Krebs anbefalte at denne delen ble solgt på auksjon, noe som ble gjennomført 15. februar 1813. Kjøperen ble oberstløytnant Stabell, som fikk tilslaget for 75 riksbankdaler.
I 1813 ble det norske universitetet opprettet, og Krebs satte samme år opp et gavebrev som sikret verdien av en tønne bygg til universitetet hvert år framover.
Krebs ble i 1816 oberst og adjutant hos Karl II. I 1818, kort tid før hans død, ble han sjef for Akershusiske ridende jegerkorps.
Gården Øvre Langeland
Bakgrunnen for salget av Grønnerudgården i 1812 var at Krebs i 1811 hadde kjøpt Øvre Langeland gård av prokurator Hans Müller Schnitler. Det er sannsynlig at kjøpet ble motivert av et behov for å sikre matforsyning til familien, ettersom hans militære lønn på dette tidspunktet stadig mistet sin verdi. Flere offiserer gjorde tilsvarende grep i denne økonomisk usikre tiden.
Norges Bank ble opprettet i 1816 som et privat aksjeselskap, med et grunnfond på mellom to og tre millioner speciedaler i sølvverdi. Kapitalen skulle innkreves ved tvang, og innen Vingers tinglaug skulle det samles inn 3.500 speciedaler. Oberst Krebs ble ilagt et bidrag på 110 speciedaler – en betydelig sum etter datidens målestokk.
I et brev fra 17. mars 1817 kommer han inn på driften av gården Langeland:
«Nu skulle De see Langeland min gode Mejdell! Det har forbedret sig brav og især har jeg i afvigte Aar, da de fleste fik slet Avling, faaet overmaade godt Korn. Jeg har hele Vinter træsket paa 3de Lover med 8 Mand og er endnu ikke færdig – saaledes maae det ene bøde paa det andet.»
Etter Krebs’ død i 1818 kom enken på Øvre Langeland i økonomiske vanskeligheter. Sommeren 1818 søkte hun om offentlig støtte til «Opdragelse og Underholdning for hendes 5 uforsørgede Børn». På bakgrunn av ektemannens gode navn og rykte anbefalte generaladjutanten at søknaden ble innvilget. Året etter henvendte hun seg til kongen med en ny søknad, denne gang om en "Gratification" på 380 speciedaler til dekning av gjeld etter mannen. Også denne ble innvilget. Derimot ble en søknad om at hennes eldste sønn, Christian, skulle få opptak som kadett ved Landkadettkorpset, avslått.
I 1819 solgte enken gården til løytnant Erik Sporring Rynning for 6200 speciedaler. En del av løsøret fulgte med i handelen. Etter salget flyttet hun med barna til Christiania, hvor hun levde som enke i ytterligere 29 år. Hun døde i Christiania den 8. mars 1847.
Død og ettermæle
Krebs ble syk høsten 1817 og døde 28. mars 1818, bare 51 år gammel.
Hans kones meddelelse om dette er et rørende bevis på hva han betydde for henne og barna:
Med den Retskafnes Fred i Hjertet indslumrede i Gaar Morges kl 6 sagte og blidelig min ædle, elskede Mand, sine 5 uforsørgede Børns kjærlige Fader, Oberst og Brigadechef, Ridder af den kongelige Sværdorden og Kongelige Danske Dannebrogorden, Andreas Samuel Krebs, i sit 51 Aars Alder, og vort Ægteskabs 20de Aar. Enhver, der følelsesfuld deeltager i mit og mine ulykkelige Børns uoprettelige Tab, nedbede med os Kraft af Forsynet til at gaae vor tunge Skjæbne med Taalmodighed i Møde. Christiania den 29de Marts 1818 Else Krebs Født Gude.
Krebs' grav er bevart på
Krist kirkegård i Oslo. Monumentet har et portrett av Krebs utført av
Brynjulf Bergslien. Navnet på gravminnet er skrevet
Samuel Andreas, altså omvendt av det som er vanlig i litteraturen.
Les mer …
