| Om Valdres
|
 Eidsbugarden ved innsjøen Bygdin, Vang i Valdres. Foto: Leif-Harald Ruud (2019)  Kart over Valdres, med den historiske vandreruta Stølsrute teikna inn. Valdres er eit landskap i Innlandet, med kommunane Nord-Aurdal, Sør-Aurdal, Øystre Slidre, Vestre Slidre, Vang og Etnedal.Dalføret femner størstedelen av nedbørsområdet for Begnavassdraget nord for Sperillen og den øvre delen av Etnedal landskapsområde med kringliggande fjellstrok. I sør finn ein Begnadalen og Hedalen. I nord er Valdresflye ein del av Jotunheimen. Valdres reknast med til Austlandet, men er òg eit grenseområde til Vestlandet. Den eldste busetninga i dalen kom vestfrå, og Valdres var lenge under Gulatingslagen. I 1153 vart dalen ein del av Stavanger bispedøme.
Den største tettstaden, og den einaste mer over 1000 innbyggjarar er Fagernes i Nord-Aurdal. Fagernes som fekk bystatus i 2007 og har drygt 1900 innbyggjarar (2018). Andre tettstader, med folketal per 2018 i parentes, er: Leira i Nord-Aurdal (873), Bagn i Sør-Aurdal (668), Aurdal i Nord-Aurdal (681), Beitostølen i Øystre Slidre (349), Slidre i Vestre Slidre (346), Røn i Vestre Slidre (283), Heggenes i Øystre Slidre (283), Moane i Øystre Slidre (230) og Bruflat i Etnedal (248).
E16 og fylkesveg 51 går gjennom Valdres. Det er bussamband frå fleire stader i dalen til Oslo, Bergen, Gjøvik og Gol. Valdresbanen gjekk til Fagernes, og vart nedlagd i 1989. Fagernes lufthamn, Leirin var den høgast liggande flyplassen i Nord-Europa, på 822 moh. Den hadde daglege avgonger til Oslo lufthavn, Gardermoen. Lufthamna vart opna i 1987, og nedlagd i 2018. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar fra artiklar
|
 Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre. Foto: Svein Erik Ski Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Vang sentrum/Ellingbø gard ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.
Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt. Les mer …
 Johannes Belsheim. Foto: Ukjent, hentet fra Aure 1924: Prestar som talar nynorsk. Johannes Belsheim (født i Vang i Valdres 21. januar 1829, død 15. juli 1909 i Kristiania) var prest med virke blant annet i Sør-Varanger, der han også var ordfører, men er kanskje mest kjent som bibelforsker og bibeloversetter. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk på 1880-tallet, med Ivar Aasen som rådgiver.
Johannes Belsheim vokste opp i Vang i Valdres, der faren tjente under gården Belsheim. I 1851 ble han omgangsskolelærar i hjembygda, han gikk ved Asker seminar i 1855, og ble i 1856 lærer i Grue i Solør. Examen artium tok han ved Heltbergs skole i Kristiania i 1858.
I 1861 ble Belsheim teologisk kandidat, men fortsatte som lærer 1862-1863 ved Porsgrunds borgerskole og 1863-1864 ved Vefsn lærerskole.
Belsheim var sogneprest i 11 år, først seks år i Sør-Varanger og deretter fem år i Bjelland. I Sør-Varanger var han også ordfører 1868-1970.
I 1875 tok Belsheim avskjed som prest, og flyttet til Christiania. Han ble forfatter med bibelhistorie og Bibelens kildeskrifter som sine spesialiteter, finansiert av årlige statsstipend fra 1880. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk, med Ivar Aasen som rådgiver, utgitt i 1889. Belsheim var personlig venn av Aasen. Les mer …
Storofsen er nemninga på eit omfattande uvêr med flaum og jordskred som traff store delar av Sør-Norge i juli 1789. Verst var det truleg i Gudbrandsdalen, men uvêret herja òg i Valdres, Østerdalen, på Nordmøre, i Romsdal og Sør-Trøndelag.
Fleire faktorar førte truleg til den ekstreme vêrsituasjonen. Det hadde vore ein kald vinter med djup tele i jorda, sein snøsmelting, mykje regn og fleire varmeperiodar tidleg på sommaren. Omkring 14. juni skal vêret ha blitt lummert med kvelande varme, tunge skyer og luft metta av vassdamp. Eit lågtrykk kom truleg nordover frå Polen og la seg til over Austlandet, medan eit høgtrykk skal ha lege over Finland og hindra den normale drifta av lågtrykk austover. Eit anna lågtrykk skal ha lege over Nordland, og det kan ha ført kaldare luft sørover som førte til ustabil luft og voldsomt torevêr og nedbør i dagane 20. til 23. juli.
På det verste stod vatnet i Gudbrandsdalslågen truleg sju meter over det normale. Til saman 72 menneske omkom, og av desse var 61 frå Gudbrandsdalen. Mange bønder frå Østerdalen og Gudbrandsdalen flytta frå bruka sine til indre Troms ved hjelp av futen i Tromsø og Senjen fogderi Jens Holmboe. Les mer …
Pekka og Liisa var to brunbjørner som kom fra Rovaniemi i Nord-Karelen i Finland der bjørnejegere skjøt en binne tidlig på våren 1951. Jegerne finner hiet til binna, og der ligger det to nyfødte bjørnunger som ble kalt Pekka og Liisa. Etter flere mislykkede forsøk på å bringe dem tilbake til naturen fraktes de til Nystuen Høyfjellshotell på Filefjell hvor Pekka må avlives i april 1962 etter at han kommer seg ut, og Liisa etter at hun kommer seg ut i april 1969. Deres avkom Vesle-Pekka kom seg ut senere samme året, og det ble da besluttet å skyte også han. Les mer …
|
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Valdres
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
