Forside:Valdres

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Hadeland • Land • Gjøvik og Toten • Gudbrandsdalen • Valdres
Etnedal • Sør-Aurdal • Nord-Aurdal • Øystre Slidre • Vestre Slidre • Vang

Om Valdres
Valdres er et landskap i Oppland, bestående av kommunene Nord-Aurdal, Sør-Aurdal, Øystre Slidre, Vestre Slidre, Vang og Etnedal.

Distriktet Valdres, som tidligere utgjorde Valdres fogderi, omfatter det samme området. I Den norske kirke dekker Valdres prosti også disse kommunene.   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar
Utstilling på Gjøvik bibliotek i forbindelse med Margit Sandemos død, laget av Oppland fylkesbibliotek.
Foto: Oppland fylkesbibliotek
(2018)

Margit Sandemo f. Underdal (født 23. april 1924Lena, død 1. september 2018 i Skåne) var forfatter. Hun ga ut over 150 bøker, og var på slutten av livet den dalevende norske forfatteren som hadde kommet med flest utgivelser. Antallet hang sammen med at hun ble regna med blant kiosk- eller serielitterære forfattere, og hun ble avvist da hun søkte medlemskap i Den norske Forfatterforening.

Slekt og familie

Utsnitt fra fødselsregisteret i Østre Toten. Margit ble født 23. april 1924, og familien bodde da på eiendommen Tovollen.

Hun var datter av forfatter Anders Underdal (1880–1973) og lærer Elsa Reuterskiöld (1892–1967). Margit Sandemo hevda at faren var en utenomekteskapelig sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, noe som senere har blitt motbevist.

Da Margit ble født, bodde familien på Tovollen i Østre Toten.[1] Etter kort tid flytta de til småbruket Grunke ved Fagernes i Valdres. I 1930, da Margit var seks år, tok mora med seg barna til Sverige.

Den 29. mars 1946 ble hun gift i Strängnes i Sverige med rørmontør Asbjørn Sandemo, sønn av smed Ludvig Andersen og Hulda Karlsson. De fikk tre barn.

Liv og virke

Hun var den neste eldste i en søskenflokk på fem. Hun ble født på Sandemo, men de første åra av hennes liv tilbrakte familien på småbruket Grunke nær Fagernes. Mora var av svensk adelsslekt, og jobba som lærer, mens faren gjerne omtales som bygdeskald eller bygdedikter. I 1930, da Margit var seks år gammel, flytta mora og barna til Sverige. Dette ble ikke bare ei flytting til et annet land, men også ei reise fra et norsk bygdesamfunn til svensk adel.

Hennes litterære interesse ble vekt da hun som åtteåring oppdaga Shakespeare. Det skulle allikevel gå mange år før hun selv forsøkte seg som forfatter. I tenåra skjedde noe som bidro til denne utsettelsen. Hun hadde det hun selv beskrev som paranormale hendelser, og mente at hun kunne se ting ingen andre så. Dette førte til flere innleggelser på psykiatriske klinikker i ungdomsåra.

Etter krigen flytta hun tilbake til Grunke i Valdres, der hun traff Asbjørn Sandemo. De gifta seg i Sverige. På den tida forsøkte Margit Sandmo seg på forskjellige kunstarter, som maling og musikk. Hun begynte så etter noen år å skrive. Hennes første manus ble i 1963 avvist av forlaget, men i 1964 ble det antatt som føljetong under tittelen De tre friere i Norsk Ukeblad. I åra som fulgte ble det mange føljetonger i aviser og ukebladet.

Den første bokserien kom etter at Bladkompaniet i 1980 spurte om hun ville skrive en serie for dem. Hun begynte da på Sagaen om isfolket, som har vært en av de bestselgende seriene i Norge noensinne. Det ble hele 47 bøker i serien, og samtlige ble trykt i mer enn 60 000 eksemplarer. Selv om det litterære råd i Forfatterforeningen veide henne og fant henne for lett, er det få norske forfattere som kan skilte med slike salgstall. Serien er også oversatt til flere andre språk – på russisk ble den til og med utgitt i en piratkopiert versjon.

Hun har senere skrevet flere serier, den lengste av dem Heksemesteren på 15 bøker. I tillegg til de lengre seriene ga hun også ut tre bøker om oppvekstbruket Grunke. Også som forfatter holdt hun fast ved det paranormale, noe som ble tema for boka Vi er ikke alene. Hun var også en dyrevenn, og hadde et spesielt hjerte for hunder, noe som kom tydelig fram i boka Har dyrene sjel?.

Da hun i 1999 ble enke flytta hun tilbake til Sverige. I 2014 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje.

Hun døde i sitt hjem i Skåne 1. september 2018. Familien skrev at hun sovna stille inn, «94 år ung».[2]

Referanser

  1. Fødselsregister nr. 15, 1916-1928, Østre Toten.
  2. Forfatter Margit Sandemo er død, VG. Publ. 2018-09-01, lest 2018-09-01.

Litteratur og kilder


Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre
Foto: Svein Erik Ski

Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Sørre Hemsing ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.

Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt.

Selv om dette er en historisk rute, er stølskulturen fremdeles levende. Antall støler i Norge har på 100 år blitt redusert fra ca 50000 til 900, og i 2018 var ca 190 støler i drift i Valdres. Her ligger de fleste støler sammen i stølslag i stølsgrender. Det er drift i de fleste stølslagene, og beitene blir brukt til både sau, amme- og melkekyr, amme-og melkegeiter og hester. På Fløten på Stølsvidda i Nord-Aurdal finner du det største stølslaget på 44 støler. Dette er kanskje det stølslaget i Nord-Europa. I dag er bare én av stølene i drift med melkeproduksjon.

  Les mer …

Johannes Belsheim.
Foto: Ukjent, hentet fra Aure 1924: Prestar som talar nynorsk.

Johannes Belsheim (født i Vang i Valdres 21. januar 1829, død 15. juli 1909 i Kristiania) var prest med virke blant annet i Sør-Varanger, der han også var ordfører, men er kanskje mest kjent som bibelforsker og bibeloversetter. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk på 1880-tallet, med Ivar Aasen som rådgiver. Johannes Belsheim vokste opp i Vang i Valdres, der faren tjente under gården Belsheim. I 1851 ble han omgangsskolelærar i hjembygda, han gikk ved Asker seminar i 1855, og ble i 1856 lærer i Grue i Solør. Examen artium tok han ved Heltbergs skole i Kristiania i 1858.

I 1861 ble Belsheim teologisk kandidat, men fortsatte som lærer 1862-1863 ved Porsgrunds borgerskole og 1863-1864 ved Vefsn lærerskole.

Belsheim var sogneprest i 11 år, først seks år i Sør-Varanger og deretter fem år i Bjelland. I Sør-Varanger var han også ordfører 1868-1970.

I 1875 tok Belsvik avskjed som prest, og flyttet til Christiania. Han ble forfatter med bibelhistorie og Bibelens kildeskrifter som sine spesialiteter, finansiert av årlige statsstipend fra 1880. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk, med Ivar Aasen som rådgiver, utgitt i 1889. Belsheim var personlig venn av Aasen.   Les mer …

Hauk Abel fotografert ca. 1920.
Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen/Oslo Museum
Hauk Erlendson Aabel (født 21. april 1869 i Førde, død 12. desember 1961 i Oslo) var skuespiller, mest kjent i samtiden som karakterkomiker, hovedsakelig tilknyttet Nationaltheatret, men han var også med i flere filmer. Hauk Aabel var født i Førde, hvor faren var distriktslege. I 1876 flyttet familien til Nord-Aurdal i Valdres, da faren fikk legestilling der. I første halvdel av 1880-tallet var Aabel elev ved Latinskolen i Drammen, hvor moren kom fra, mens resten av familien fortsatt bodde i Valdres. Aabel gjennomgikk Krigsskolens nederste avdeling, og ble sekondløytnant 1892. Han begynte å studere jus, men avbrøt studiene for å bli skuespiller. Hauk Aabel debuterte på Christiania Theater i 1897 som seminarist Pedersen i Hulda Garborgs Rationelt Fjøsstel. Han ble fast ansatt der i 1898.   Les mer …

Skeies gravstein på kirkegarden i Totenvika. I riksmålsbygda Østre Toten var Skeie «lærar og klokkar».
Foto: Inger Lise Willerud (2007)
Helge Skeie (født 17. februar 1886 i Vang i Valdres, død 13. januar 1968 i Østre Toten) var lærer. Han tok eksamen ved Elverum lærerskole i 1911, etter først å ha gått jordbruksskole. Skeies første lærerjobb var i hjembygda Vang (1911-13) og var deretter ved Østsiden skole i Hof i Solør (1913-19). Skeie ble ansatt som førstelærer ved Fagernes skole i Østre Toten i 1919, da Elisæus Petersen gikk av med pensjon. Skeie var engasjert i ungdomslagsarbeid og virka fra 1920 til 1948 også som klokker ved Totenvika kirke. Som pensjonist engasjerte Skeie seg i lokalhistorien i Totenvika, blant annet gjennom å skrive ned livsminnene til Julie Sandbakken (1863-1961).   Les mer …

Knut Fugllien
Foto: Fra Totens bygdebok (1953)
Knut Fugllien (født 24. september 1876 i Nord-Aurdal, død 7. mai 1940 i Fall i Søndre Land) var underoffiser og lærer i Østre Toten. Fugllien underviste ved skolene Stange, Hoffsvangen og Nordli. Som (pensjonert) løytnant møtte han til moblisering etter angrepet på Norge 9. april 1940, men ble fire uker seinere skutt av tyske vakttropper.   Les mer …
 


 
Eksterne ressursar
 
Kategoriar for Valdres
 
Andre artiklar