Gaupe

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Gaupe (Lynx lynx) i Namsskogan familiepark
Foto: Olve Utne.

Gaupe (Lynx lynx) er det eneste viltlevende rovpattedyret i kattefamilien i Norge og Skandinavia. Det finnes gauper i Europa og Asia, særlig utbredt i nordlige strøk. Gauper er sky og trives best i ulendt lauvskog og kratt. Hiet er ofte plassert i bergkløfter eller ur, der det er lite synlig. Gaupa er rødlistet og har i historien vært nært utryddet i vestlige deler av Europa på 1930-tallet.

Kjennetegn og atferd

Gauper på kattejakt i Historia de gentibus septentrionalibus (Historien om de nordiske folkene) av Olaus Magnus, utgitt 1555.

Gaupas særlige kjennetegn er lange bein og store poter, sammen med kinnskjegg og svarte dusker på ørene. Pelsen er lys rødbrun med mørkere flekker, halen er kort (19-23 cm) med svart tipp. Pelsen endrer farge (rødbrun / grålig) og tykkelse i takt med habitat og sesong. Gaupa kan variere i størrelse etter habitat, de norske gaupene regnes som store, med en lengde på mellom 90 og 120 centimeter. Hannene er størst, og veier gjennomsnittlig 23 kg, men vekta kan gå helt opp til 38 kg. Hunnene veier i gjennomsnitt 17 kg.

Gaupa jakter på natta og hviler om dagen, og er mest aktiv i skumring og grålysning. Gaupas territorier avhenger av tilgangen på mat og kontakten med andre gauper, den kan vandre langt når motivasjonen er både mat og parring. Det er færre gauper med større territorier i områder nord og vest i landet, der tilgangen på mat er mindre og terrenget byr på færre skjulesteder. Områdene er vanligvis fra 100-1000 kvadratkilometer, men i Troms er territorier på opptil 4000 kvadratkilometer avdekket ved måling.

Gaupa får hovednæringa fra rådyr, men også hare og fugl er på menyen. I områder med færre ville pattedyr kan beitende husdyr som sau ende som byttedyr for gaupa, i nord er tamrein særlig utsatt. Gaupa jakter ved å smyge seg inn på byttet bakfra og angripe med bitt i strupen. Den har eksplosiv kraft i spenstige hopp og sprang, men er ikke en utholdende løper.

Parringssesongen deres er februar-april, da kan det forekomme at man hører lokking eller kommunikasjon mellom gauper. Lydene er høye, lyse og langtrekkende, og kan minne om de lydene man hører i boligstrøk om kvelden fra katter i territoriell eller parringsmodus. Gaupa har en drektighetsperiode på ti uker og får kull på 1-4 unger. Ungene dier i seks måneder, men begynner med noe fast føde fra to måneders alder og er fra da av med mor på jakt, i en lang læringsprosess. Når gaupene er ett år gamle, er det som regel tid for at mor får et nytt kull barn. Da starter gjerne ettåringene å vandre for å finne sitt eget territorium, og denne fasen er den mest dødelige i en gaupes liv.

Navn

Sørsida av Sparlösastenen i Västergötland viser blant annet et dyr, muligens ei gaupe.[1]
Foto: Rolf Broberg (2010).
Gaupejeger fra Nord-Trøndelag. Gaupa målte 1,1 meter fra hode til halerot.
Foto: Ukjent, hentet fraNord-Trøndelag i bilder, 1957.

Ifølge den svenske zoologen og kulturhistorikeren John Bernström er ordet gaupe først nevnt rundt 1260 i Alexandersagaen, en islandsk oversettelse av det latinske diktet Alexandreis, som handler om Alexander den store.[2] Ordet finnes i et titalls norske gardsnavn, et av de tidligst belagte er Gaupset i Gjemnes på Nordmøre, som er dokumentert fra 1303 i Diplomatarium Norvegicum.[3] Et annet eksempel er Gøperød i nåværende Halden kommune, en husmannsplass under Herrebrøden, nevnt som Gouperød i 1723.[4] Ifølge Oluf Rygh kommer dette plassnavnet via et elvenavn eller et tilnavn, mens Kåre Hoel derimot mener det har kommet direkte av dyrenavnet gaupe.[5]

I eldre svensk heter dyret göpa,[6] et ord som har overlevd som dialektord i blant annet Värmland, der det for eksempel er nevnt hos Selma Lagerlöf i debutromanen Gösta Berlings saga.[7] Forma er også kjent fra vestsvenske stedsnavn, slik som Göptjärnet i Sunne kommun, og Göpeberget og Göpugnen i Arvika kommun, alle tre naturnavn.[8] På moderne svensk heter dyret lodjur, på dansk los, og i eldre skriftlig norsk ofte loss.[9] Disse formene er avledet av nedertysk, og spredte seg ifølge Bernström på 1400-tallet med tysk pelshandel. Rygh forklarer stedsnavnet Lofoten med at det skal komme av ló i betydningen gaupe, men dette er omstridt.

Jakt

Beinfunn på Björkön i Mälaren viser at gaupa ble jaktet på allerede i vikingtida, og i middelalderen og tidlig nytid var gaupa et ettertraktet pelsdyr. Man skilte mellom tre ulike typer gaupe: ulvegaupe, revegaupe og kattegaupe, med navn etter hvilke dyr de liknet. John Bernström beskriver ulvegaupa som gulbrun med dobbel svart ryggstripe og brunaktige småflekker, revegaupa som ensfarget rødaktig i ryggen, og kattegaupa som nesten helt hvit med tre rader svarte flekker. Ifølge Bernström ble disse tre variantene lenge ansett for å være tre ulike arter, også i vitenskapelig litteratur, og ble sammenført til ett artsbegrep først i 1847.[10]

Norske kilder er samstemte i at det fantes tre slags gauper, og at kattegaupa var den som hadde det mest verdifulle skinnet. Peder Claussøn Friis skriver for eksempel i 1599 i Om Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrige at:

Katte-Gauben […] er den gieffueste aff alle Losser, saa at it Schind kand vell giellde hoes Kiøbmanden hen-ved 18 eller 19 Daller, oc er Laas oc Maard alleenist actet for dyrebar Schindt her i Landet, oc maa ingen Bonde dem selge till andre end Fougder oc Befalnings-mend, doeg schier offte lige vell.[11]

De tre typene er også nevnt i enkelte svar til de 43 spørsmåla til norske embetsmenn i 1743. Spørsmål 12 omhandler nemlig «vildt, fiirføddet og fugle-vildt», og mange sokneprester, sorenskrivere og andre embetsmenn svarer at det finnes gauper i deres områder. De fleste svar er nokså kortfattede, men sorenskriver Nils Wisløff i Hadeland, Land og Valdres sorenskriveri forteller at det der finnes både «ulvegouper, reffgouper, kategouper, dise sidste ere de smocheste og megit rare her i eignen at bekomme».[12] Fra sokneprest Nils B. Stabel i Holla prestegjeld lyder at de har «ulve-, ræve- og kattegoupe, af hvilche de mindste scilicet kattegouper ere de vareste, og smucheste»,[13] og lenger nord forteller kapellan Hans Jørgen Helsinge i Skogn prestegjeld at kattegaupene er «de mindste og rareste» av de tre typene, men at «alle ere der meget rare, og naar de der lade sig see, giør de skade paa smaat fæe.» [14] Et snaut tiår senere publiserte Erik Pontoppidan d.y. sin Norges naturlige historie, der han også nevner de samme tre typene, og skriver at «Huden koster her 8, 10, ja vel 12 Rdr. efter sin Anseelse»,[15] men uten å klargjøre hva slags gaupe det var snakk om.

Fotnoter

  1. ↑ Sparlösastenen på Wikipedia på svensk.
  2. ↑ I utgaven av 1848 (se litteraturliste) nevnes «gaupur» på side 167 og 168, og «gaupuskinnum» på side 173.
  3. ↑ Rygh, Norske Gaardnavne 13, side 361.
  4. ↑ Rygh, Norske Gaardnavne 1, side 228.
  5. ↑ Hoel, Bustadnavn i Østfold 16, side 251.
  6. ↑ «göpa» i Svenska Akademiens ordbok.
  7. ↑ «Där bor lodjuret, som folket kallar göpa», side 138. Se digital utgave i Litteraturbanken.
  8. ↑ Ortnamnen i Värmlands län del 2, side 55, samt del 6, side 146.
  9. ↑ «loss» i Det norske akademis ordbok.
  10. ↑ Bernström 1965. På svensk heter de tre typene varglo, rävlo og kattlo.
  11. ↑ Friis, side 39.
  12. ↑ Norge i 1743, bind 2, side 167.
  13. ↑ Norge i 1743, bind 3, side 484.
  14. ↑ Norge i 1743, bind 5, side 121.
  15. ↑ Pontoppidan, side 34.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gaupe&oldid=2644484»