Bryllup

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Bryllup i Svolvær kirke.
Foto: Kanstad

Bryllup viser til både selve inngåelsen av ekteskap og feiringa av dette. Den opprinnelige betydningen av det norrøne ordet brúðlaup er uklar, men en teori er at det viser til festdeltakerne som fulgte bruden til sitt nye hjem, eller til en prosesjon etter ektevigselen. Ordet ble over tid til brudeløp, og til bokmålsformen bryllup og nynorskformen bryllaup.

Førkristen tid

I førkristen tid var ekteskapet en avtale mellom to ætter, og denne pakten ble inngått gjennom et bryllup som skulle inneholde visse faste elementer. Brudeferden var svært viktig, og under denne viste man fram medgiften. Denne skulle ha sitt motsvar i en morgengave fra brudgommens ætt. Giftningsmannen – gjerne brudens far eller en annen nær slektning – overleverte bruden til brudgommen. Hun bar et slør av lin, som så ble bytta ut med koneskaut. De to ættene skulle under feiringa sitte på hver sin side av et langbord, mens bruden med brudekoner og brudepiker satt på en brudebenk.

Selv om ritualene i norrøn religion ofte er uklare, ettersom det først ble skrevet om dem i kristen tid, ser det ut til at det ble ofra til gudene, og spesielt til fruktbarhetsguder. Det ble drukket og spist med stor festivitas, og kvelden endte med at gjestene fulgte brudeparet til sengs; dette kalles sengeledning.

Middelalderen

Etter at kristendommen ble den dominerende religionen, tok det tid før det skjedde nevneverdige endringer i bryllupsritualene. I kristenretten i Gulatingslova heter det at mannen selv kunne feste kvinna med håndslag og festemål. Men etter hvert ble kirka sterkere innvolvert i bryllupet. Med kristendommen fulgte en ny forståelse av ekteskapet. Det var for eksempel ikke lenger mulig for mannen å skille seg bare ved å si at man ville ha skilsmisse. Kirka krevde også at ekteskapsinngåelsen skulle være frivillig, og dermed måtte begge parter gi sitt samtykke. Det kom også strengere regler om hvem som kunne gifte seg; man kunne ikke være nærmere i slekt enn femmenninger. På 1200-tallet ble det også påbudt med ekteskapslysing. Alt dette førte til at det ble naturlig at ektevigselen skulle foregå som et kirkelig rituale, og ikke bare som et privat.

Selve vigselen skjedde lenge utafor kirka, og så fulgte en brudemesse inne i kirka. Presten ga sin velsignelse til paret, og velsigna gjerne også ektesenga. Gifteringer ble vanlig som et synlig bevis på at man var gift og som et symbol på ektepakten.

En del eldre tradisjoner ble videreført. Brudeferden var fortsatt en viktig del av seremonien. Hodeplaggene som ble brukt av bruden ble fra senmiddelalderen ofte bytta ut med ei krone, en henvisning til Jomfru Maria som ofte avbildes som himmeldronning med krone.

Bryllupsfesten, med både slekt og naboer, minte i store trekk om tidligere tiders fest – bortsett fra at man nå skålte for Gud og Jomfru Maria, og ikke lenger for de gamle gudene. Festen kunne strekke seg over flere dager, og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 ble det fastslått at man måtte begrense det til tre dager. Dette skulle være vigselsdagen, og en dag før og en etter.

For fattigfolk, som ikke hadde råd til store bryllup, ble det hele gjerne gjort i svært enkle former. Man inngikk en festemålsavtale, flytta sammen og fullbyrda ekteskapet.

Etter reformasjonen

Bryllupsfest på Hoten Continental i 1934.
Foto: Ukjent

Det ble ikke store endringer i ritualene etter reformasjonen, ut over at Jomfru Maria naturlig nok ikke ble nevnt fullt så ofte. Det ble innført et krav om at presten skulle høre paret i kristendomskunnskap før vigselen; slik var det til konfirmasjon ble obligatorisk på 1700-tallet. Lysing på tre søndager før bryllupet var også nødvendig, og slik var det helt til 1973.

Det var mange steder slik at bruden reiste til sitt nye hjem noen dager før vigselen. Da ble medgift og morgengave vist fram. Festen begynte gjerne dagen før bryllupet. Den skulle gjerne være avslutta før søndagen, så man unngikk gjerne å gifte seg på en lørdag. Skikken med å feire i tre dager holdt seg, og var på 1800-tallet fortsatt vanlig de aller fleste steder i landet.

På bryllupsdagen fortsatte man å ha brudeferd til kirka, nå gjerne med spillemann. Etter at skytevåpen ble vanlig, pleide man å skyte underveis – dels for å skremme bort underjordiske, og dels for å trekke oppmerksomhet til brudeferden. Vigselen foregikk nå alltid inne i kirka.

Etter vigselen var det fest med god mat og drikke. Etter maten ble det spilt til dans, og skikken var at bruden først skulle danse med brudgommen, og så med andre menn på festen. Bruden fikk nytt hodeplagg som viste at hun var gift. Utpå kvelden ble de fulgt til sengs, og mens de gjorde sitt der fortsatte de andre festen.

En vanlig skikk var at man den siste dagen 'ga i skåla', det vil si ga en pengegave for å hjelpe til med å betale festen. Kjøgemesteren ropte opp hvor mye hver enkelt la, så det kunne være stort press for å gi så det monnet. Denne skikken ble etterhvert bytta ut med nyttige gaver og mat eller drikke som ble levert på forhånd.

Nyere tid

I nyere tid kan man ikke lenger snakke om noen landsdekkende skikker. Ikke bare er det store personlige forskjeller i hva man ønsker, men også forskjeller i religion og livssyn. Vigselen, i en eller annen form, er fortsatt sentral – men ikke nødvendigvis i kirka eller et annet gudshus. De fleste har en eller annen form for fest, men noen velger for eksempel å bare gifte seg i stillhet med bare de aller nærmeste hos seg. Mange med flerkulturell bakgrunn har helt andre forventninger til bryllup, og arrangerer fester som minner om og ofte overgår det man tradisjonelt har hatt i Norge.

En nyere skikk omkring bryllup er utdrikningslag, som arrangeres av brudens og brudgommens venner. Bryllupsreiser er også en ny ting.

Kilder og litteratur