 Familieselskap på Øver-Kallrustad, en sommerdag rundt 1915. Bakerst er Otto Fodstad, med skjegg. Foran han sitter kona Johanne. (født 18. mai 1849 i Østre Toten, død 19. februar 1919 i Kristiania) var landhandler og agent. Han dreiv på 1880-tallet landhandleriet Frydenlund i Østre Toten, men seinere var han manufakturagent i Kristiania. Fodstad var en av de mange fra bygdene nord og øst for hovedstaden som flytta til byen på slutten av 1800-tallet. I 1900 hadde Fodstad den beskjedne tittelen «regningsbud» for en Aksel Olsen, men han slo seg snart noe opp og ble agent. I 1904 var han agent for «Küenholdt», i 1906 for « Brødr. Dobloug», og i 1910-folketellinga er han titulert som «manufakturagent». Familien bodde først i Vålerenggata 3, men rundt 1905 flytta de til Schweigaards gate 58 i Gamlebyen. Etter 1910-folketellinga bodde de i 3. etasje i en «sidebygning». Les mer …
 Klosterruinen på Hovedøya. Foto: Mayhem Chaos  Christianiakart fra 1737 med Hovedøya kalt «HUØEN». Foto: Roede er ei øy i Oslofjorden. Den er særlig kjent for Hovedøya kloster. Øya har blitt brukt som utgangspunkt for angrep på Oslo, og den har vært befestet som en del av forsvaret av byen. Siden 1952 har den tilhørt Oslo kommune og er et viktig rekreasjonsområde. Store deler av øya er freda etter kulturminneloven. Cistercienserklosteret på Hovedøya, Sanct Edmund og Sancta Mariae kloster, ble grunnlagt i 1147 av engelske munker. Det var rikt kloster, og abbeden hadde stor politisk innflytelse. I jauar 1532 ble den siste abbeden fengslet. Klosteret ble så brent under kamphandlinger 4. og 5. juni samme år. Fra 1540-åra ble det brukt som steinbrudd, men ruinene er et av de mest komplette klosteranlegg fra middelalderen i Norge. Les mer …
 Rekkehusene i Jomfruhagen ligger i det som tidligere var Simensbråtlinjens trasé. Foto: Leif-Harald Ruud (2025) var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt kraftig stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. Reperbanen lå på Vaterland langs Akerselva, men brant ned under Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm som også hadde et seilloft i de samme lokalene.
Virksomheten lå fortsatt på dette tidspunktet langs Akerselva mot elveutløpet innenfor Slusa på en tomt som var en tidligere bordtomt på en utfylling i sjøen, rett innenfor Nylands kran. Omtrent samtidig ble Nylands Verksted etablert noe lenger ute på samme tomtefylling, kalt Nyland. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring. Les mer …
Stod du ved det som i dag kalles Plata på slutten av 1700-tallet, ville du kanskje kjent duften av roser. Området var en del av Paléhaven som var haven til Paléet, det mest fornemme huset i Christiania, bygget mellom 1744 og 1758.
Roselukten kom trolig fra blomsterbeddene nærmest huset. Det var også et orangerie, et enetasjes bygg med oppbygget solskjerm over midtpartiet som lå midt på den østre langsiden av hagen. Der var det appelsin- og andre frukttrær. Det var og en allé med lindetrær som en midtakse. Denne endte i en paviljong, med en søylebåren svalgang på fire sider, som hang ut over vannet i havnebassenget. Les mer …
 Her i Lakkegata 55 i Oslo holdt Brødrene Sundt Verktøimaskinfabrik til. De fleste av bygningene er nå revet. Brødrene Sundt Verktøymaskinfabrikk, gjerne kalt bare Brødrene Sundt, var en industribedrift i Lakkegata 55 i Oslo som produserte verktøymaskiner. Den ble etablert i 1890, som en av de første i sitt slag i landet.
Bakgrunn
Fabrikken ble startet av brødrene Christian, Karl og Andreas Sundt, sammen med sin onkel, grosserer Johan Løken. Blant Brødrene Sundts viktigste produkter var en hurtigdreiebenk med verdenspatent, som var utviklet av bedriften selv, ved Andreas Sundt. På det meste hadde bedriften rundt 200 ansatte. Les mer … | 
