 Johanne Fodstad (1920-åra). Johanne Fodstad (født 28. april 1858 i Østre Toten, død 2. februar 1944 i Oslo) var husmor og syerske. Hun vokste opp i Østre Toten, men rundt 1900 flytta hun og familien til Kristiania. Etter Amerika var dette hovedmålet for den store flyttestrømmen fra innlandsbygdene rundt forrige århundreskifte. Om sommeren og i jula var hele Fodstad-familien ofte på Toten, og bodde mest på Kallrustad. Det ble tatt mange bilder fra familiens besøk der.
Jula 1917 var Johanne og familien igjen på Kallrustad. I nabolaget der var det kjent at Johanne Fodstad var syerske, og dattera på Ner-Kallrustad (Martha Daffinrud) ville gjerne ha sydd ei bluse. Hun skreiv 6. januar 1918 et postkort til mora:
« Vil du mor være saa snild, dersom Johanne Fodstad ikke er reist igjen, at kjøpe et blusetøi for mig paa meieriet og faa hende til at sy den; ikke altfor lys. Til hverdags! Tusen hilsener til dere alle. Martha. Jeg skal betale det naar jeg kommer hjem.» Les mer …
Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. Reperbanen lå på Vaterland langs Akerselva, men brant ned under Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm som også hadde et seilloft i de samme lokalene.
Virksomheten lå fortsatt på dette tidspunktet langs Akerselva mot elveutløpet innenfor Slusa på en tomt som var en tidligere bordtomt på en utfylling i sjøen, rett innenfor Nylands kran. Omtrent samtidig ble Nylands Verksted etablert noe lenger ute på samme tomtefylling, kalt Nyland. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring. Les mer …
Under grunnarbeidet til den nye Dronning Eufemias gate i Oslo i 2013 blei det funnet et handelsfartøy nederst i Bispegata, rett ved Nordenga bru. Det spissgatta fartøyet var i overkant av 9 meter (ca. 30 fot) langt fra stevn til stevn. I lengde og rominndeling svarer det grovt sett til en seksroms geitbåt, men med ekstra spant i alle rom så vel som i fremskott og bakskott. Fartøyet var godt bevart. En antok først at det var bygd i tida rundt 1600, og på grunn av sterkt tidspress måtte det gjøres et hastevedtak om det skulle vernes eller ikke. Statens vegvesen innvilget en uke til å dokumentere fartøyet. Tirsdag 3. september 2013 fylte så Statens vegvesen ny masse over vraket, som blir liggende halvveis under gata og halvveis under et tilstøtende bygg. I etterkant har det vist seg at handelsfartøyet etter all sannsynlighet var et norrønt fartøy fra andre halvpart av 1200-tallet. Les mer …
 Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt. (født Hansen 11. juni 1898, død 4. juni 1986) ble født inn i en arbeiderfamilie på Grønland i Kristiania. I 2006 ble hennes pikenavn valgt da man skulle sette navn på ei ny gate i området, Margit Hansens gate. Grunnen til at vi vet mer om henne enn det de vanlige kildene, som folketellinger og kirkebøker, kan fortelle er at hun i 1970-åra fortalte barnebarnet sitt om livet på østkanten. Dette barnebarnet er historikeren Tore Pryser, og fortellingene resulterte blant annet i artikkelen «Margit fra «Nr. 13» - Sosialhistorie fra en arbeiderbygård» (1984) og senere i et kapittel i boka Mobilitet og mentalitet (2004).
Hun blei født på Vålerenga. Foreldrene var Ludvig Hagen Hansen (f. 1877 i Skedsmo, død 1966 i Oslo) og Amalie Hansine Hansen (f. 1880 i Kristiania, død 1923 samme sted), og de bodde i Sveriges gate 15. Ved dåpen i Gamlebyen kirke (Vålerenga ble ikke eget sokn før året etter) den 17. juli 1898 fikk hun navnet Margit Viktoria. Familien flytta nokså kort tid senere til en av gråbeingårdene, Jens Bjelkes gate 39, og bodde der en tid, og så til Platous gate 30. I folketellinga 1900 finner vi henne sammen med foreldrene, broren Karl (f. 1896 på Hamar) og søstera Ragnhild (f. 1899 i Kristiania). Les mer …
 I 1860 var det fortsatt bare spredt bebyggelse i Gamlebyen. Gamlebyen er et område i Bydel Gamle Oslo i den østlige delen av Oslo sentrum. Det grenser mot Ekebergskrenten, Grønland, Galgeberg og Bjørvika, og er det opprinnelige sentrum i byen. Levninger av Middelalderens Oslo er flere steder synlige, og kjemper om oppmerksomhet med kulturminner fra senere perioder. Oslo feiret sitt tusenårsjubileum i 2000. Det er usikkert når byen egentlig ble grunnlagt, men arkeologiske undersøkelser tyder på at bosetningen i området er enda noen år eldre enn bydannelsen. Den oppstod antagelig i andre halvdel av 900-tallet, og ble etter hvert mer bymessig. Omkring midten av 1000-tallet ser Oslo kongsgård ut til å ha blitt grunnlagt, og på denne tiden virker det tydelig at Oslo hadde blitt en by.
I 1314 ble Oslo landets hovedstad. Håkon V Magnusson hadde vært hertug i området og hadde sitt hertugsete i Oslo. Da han fikk kongsmakt i 1299 ble Oslo landets kongssete. Men først i 1314, da han gav han kansleren i Mariakirken rikets segl til evig tid, overtok Oslo som rikshovedstad etter Bergen.
Man finner steinruiner som skriver seg helt fra 1100-tallet i Gamlebyen. Både kongsgården med Mariakirken og Clemenskirken, og bispeborgen og Hallvardskatedralen har satt spor etter seg. Det er også rester av noen av de gamle gateløpene. Les mer …
 Treruinparken med bygårder langs Oslo gate i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) i Oslo er et vanlig navn på et område på sørsida av Bispegata, rett øst for bygårdene langs Oslo gate. Det ble i 1972 og i 1983–84 gjennomført utgravninger i området mellom Bispegata og Clemens' gate, og man fant da rester av flere bygårder. I årene 1985 og 1986 ble det bygget opp rekonstruksjoner av de nederste lagene med lafta tømmer for å vise bygårdenes grunnplan.
Bygårdene bestå av to parallelle husrekker på hver sin side av en gårdsplass. Det var inngang til gårdsplassen fra stretet, og så inngang til husene fra gårdsplassen. Bare ett av de rekonstruerte husene har fått markert døra, fordi dette var det eneste tilfellet hvor man fant merker etter døråpninga i tømmeret. Et av husene er en del større enn de andre, og har blitt tolka som ei toroms stue med inngang fra sør til et lite forrom og derfra åpning inn til hovedrommet med ildsted. Denne bygningen hadde også forseggjorte tregulv. De andre bygningene i bygården dette huset tilhører må ha blitt brukt som lagerboder, verksteder og antagelig også uthus for dyr.
Bygårdenes størrelse varierte, og under utgravninger ser man at det har skjedd endringer over tid. Man delte i hel-, halv- og kvartgårder. En halvgård hadde gjerne en bredde på 11 til 18 meter, og en lengde på rundt 30 meter. Det er noe uklart om husene rundt gårdsplassen i Treruinparken tilhørt én halvgård eller om det var to kvartgårder, eventuelt om det var to kvartgårder som senere ble slått sammen. Sør for bygården med gårdsplassen ligger flere andre bygninger markert inn i vollen som går opp til dagens bakkenivå. Disse tilhørte sannsynligvis to tilstøtende kvartgårder, eventuelt en tilstøtende kvartgård. Man har kommet til at det på en halvgård bodde i gjennomsnitt 7-8 voksne og 4-5 barn. Herskap og tjenerfolk bodde sammen innafor bygården, slik at man ikke hadde den fysiske adskillelsen mellom forskjellige samfunnsklasser som kom i senere tid og som i dag gjenspeiles i skillet øst/vest. Les mer … | 
