 Daghjem i Sørligata, sannsynligvis Enerhaugen daghjem, 1950. Foto: ukjent/Byhistorisk samling ved Oslo Museum. Enerhaugen asyl var et barneasyl (forgjenger for dagens barnehager) opprettet 1. mai 1843 av skolelærer Theofilus Enersen. Asylet holdt først til i et av grosserer Andreas Toftes hus på Enerhaugen.
Fra 1853 flyttet asylet til Sørligata 4, i en nybygget bygning, betalt av Thorvald Meyer, og hvor Enerhaugen barnehage holder til fremdeles. Det var plass til ca 60 barn i det første lokalet, mens i Sørligata kunne personalet ta imot rundt 80 barn.
Barneasylene skulle være et tilholdssted for fattige barn i alderen ca 3-7 år, «hvor de under Tilsyn af dertil ansatte Damer kunne tilbringe Dagen med Leg og passende Beskjæftigelse». Barneasylene skulle lette mødrenes mulighet til å ta arbeid utenfor hjemmet, men hovedmålet var å «vænne Børnene til Lydighed, Renlighed og Orden og afholde dem fra at tilbringe sin Tid på Gaden». Les mer …
 Her i Lakkegata 55 i Oslo holdt Brødrene Sundt Verktøimaskinfabrik til. De fleste av bygningene er nå revet. Brødrene Sundt Verktøymaskinfabrikk, gjerne kalt bare Brødrene Sundt, var en industribedrift i Lakkegata 55 i Oslo som produserte verktøymaskiner. Den ble etablert i 1890, som en av de første i sitt slag i landet.
Bakgrunn
Fabrikken ble startet av brødrene Christian, Karl og Andreas Sundt, sammen med sin onkel, grosserer Johan Løken. Blant Brødrene Sundts viktigste produkter var en hurtigdreiebenk med verdenspatent, som var utviklet av bedriften selv, ved Andreas Sundt. På det meste hadde bedriften rundt 200 ansatte. Les mer …
 Foto: Leif-Harald Ruud (2019) er et strøk i Oslo, mellom Tøyen og Vålerenga, preget av eldre bebyggelse fra 1800-tallet, særlig trehusbebyggelse. Kampen er i dag en del av Bydel Gamle Oslo. Forfatteren Thorbjørn Egner (1912-1990) vokste opp på Kampen, i Normannsgata 5. Plassen foran Kampen kirke bærer fra 1992 navnet Thorbjørn Egners plass. Egner har gitt uttrykk for at oppveksten på Kampen har inspirert forfatterskapet hans.
Begrepet kampegutt er tradisjonelt et kallenavn til en mannsperson fra Kampen, av den grunn har også Kampen Janitsjarorkester fått kallenavnet Kampegutta. Det faktum at skøytekongen Knut «Kupper'n» Johannesen kalte seg kampegutt, satte i gang en diskusjon som fortsatt pågår. Han vokste opp i Hertug Skules gate, og i dag er det en gjengs oppfatning at denne ligger på Tøyen. Ikke desto mindre blir begrepet Nedre Kampen titt og ofte brukt om kvartalene mellom Åkebergveien og Kjølberggata, og ikke bare av eiendomsmeglerbransjen. I rodeinndelingen for Gamle Oslo, som det finnes peker til i kildelisten, er alle gatene innenfor triangelet Hagegata, Borggata, Åkebergveien og Kjølberggata tillagt Kampen.
Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011.
Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet. Les mer …
Vålerenga, tidligere skrevet Vålerengen, er et strøk i Oslo, i Bydel Gamle Oslo. Navnet er fra Volin som er av norrøn avstamning, fra Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»).
Strøket grenser til Kampen i nord, til Etterstad i øst og til Gamlebyen i sør. Mellom Vålerenga og Gamlebyen ligger Galgeberg, som har navnet fordi det var rettersted der tidligere.Området ble hovedsakelig bebygget i siste halvdel av 1800-tallet. Mange av de som bosatte seg på Vålerenga var håndverkere, vognmenn, dreiv med småindustri eller levde av dyrehold, og de kom hovedsakelig fra hele Østlandsområdet. Vålerenga var en del av Aker kommune til strøket ble innlemmet i Oslo under byutvidelsen i 1878.
Utbyggingen var hovedsakelig på jordveien til Vålerengen hovedgård som da var eid av overrettssaksfører Carl Christian Salomonsen (1825-1910) og som sto bak reguleringen, utparselleringen og deler av utbyggingen. Særlig i årene umiddelbart før byutvidelsen i 1878 med tilhørende murtvang, var byggehastigheten også i dette området svært omfattende.
På dette tidspunktet hadde det allerede vært forstadsbebyggelse i området i to tiår, og de første tomtene ble skilt ut i 1855. Denne bebyggelsen var ikke begrenset av murtvangen og bebyggelsen er hovedsakelig tett bebygget med små laftede trehus med panel og med fasader ut mot fortauet i en eller to etasjer. Eksempler på slik bebyggelse, oppført på 1850-tallet er Vålerenggata 10, 12 og 14. Den tette trehusbebyggelsen fra disse 20 årene var en grunn til at strøket ble lagt inn under byen og murtvangen for å redusere brannfaren. Les mer …
 Oslo bispegård Foto: Vidar Iversen er Oslo bispedømmes kontor- og representasjonsbygg og har adresse St. Hallvards plass 3, til tross for at den ikke lenger ligger til denne plassen. Frem til midten av 1980-årene var den også biskopens residens. Den ligger i Gamlebyen, på stedet hvor Olavsklosteret stod i middelalderen, og er delvis fra 1600-tallet.
I 1523 ble Bispeborgen skadet under et svensk angrep på Oslo. Etter reformasjonen ble den gitt til borgerne til nedrivning, men de tre første biskopene (Hans Rev, Anders Madssøn og Frants Berg) bodde der allikevel. I 1554, mens Berg var biskop, kom borgen på private hender, og han begynte byggingen av en ny bispegård i østfløyen av det nedlagte Olavsklosteret. Biskopen flyttet over til restene av Olavsklosteret allerede i 1554, men først i 1624 kunne man begynne ombyggingen av østfløyen.
Ved bybrannen året etter klarte bispegården seg. Etter mer enn to århundrer med dårlig vedlikehold, reparasjoner og ombygninger ble det i 1860 besluttet å rive den. I 1874 ble den lagt ut for salg, men i 1882 bestemte Stortinget at middelalderdelen skulle bevares. Resten ble revet, og 1883– 1884 ble en nygotisk bygning tegnet av Henrik Thrap-Meyer reist. Les mer … | 
