Flyktningene fra Ungarn som kom til Norge på 1950-tallet, har en helt spesiell historie. Den sovjetiske invasjonen i Ungarn og den massive undertrykkingen førte til at tusenvis flyktet fra landet. Minst 180 000 flyktet over grensen til Østerrike fram til våren 1958, de fleste i november og desember 1956. Presset på Østerrike var enormt, og det vokste opp mange store flyktningeleirer. Til slutt måtte Østerrike stenge grensene, og flyktningemassen vendte mot Jugoslavia. Totalt flyktet om lag 200 000 ungarere fra fedrelandet som følge av den sovjetiske invasjonen. Ungarerne som kom til Norge, var arbeidsdyktige personer med kvalifikasjoner det norske arbeidsmarkedet trengte. Det norske uttaksstyret valgte bevisst faglærte ungarere. Mange kvinner hadde bakgrunn i tekstilindustri, mens mennene var jern- og metallarbeidere eller mekanikere. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
 Romsås sett fra Trondheimsveien ligger nordøst i Groruddalen i Oslo og er en drabantby med om lag 7 000 innbyggere.
I Romsåsbyen er det seks borettslag. Disse ligger spredt rundt på området innenfor ringveien og har felles vaktmestertjenester, det siste Røverkollen borettslag ligger helt nord på Romsås og ble ferdigstilt i 1974. Ringveien danner en naturlig grense mot Lillomarka i nord, og mot Trondheimsveien i sør. Innenfor ringveien er det bilfritt. Tanken bak det bilfrie boligmiljøet, kombinert med store og flotte grøntområder, var ikke minst at Romsås skulle bli et fint oppvekstområde for barn og unge.
Langs gangveiene som går gjennom Romsåsbyen finnes Romsås kirke. Den er tegnet av arkitekt Arne E. Sæther, og sto ferdig i 1995. Man kan også finne et 100 år gammelt «helleristningsfelt» som består av arbeidstegninger, laget av lokale steinhuggere mens de ventet på at byggingen av Grorud kirke skulle komme i gang. Videre finnes Humleby friområde med kunstgressbane, den idylliske badeplassen Svarttjern og Romsli allaktivitetshus, som er et sosialt og kulturelt møtested for hele befolkningen på Romsås. Her holder blant annet Romsås Fritidssenter og Romsås Barnefilmklubb til. Lillomarka ligger også rett i nærheta, og det går turvei opp til Røverkollen med gravrøyser, utkikkstårn og en unik flora, og skogsvei til Steinbruvann, som er en flott badeplass. Det er også etablert en natur- og kultursti i Bånkallia. Stien strekker seg fra øvre del av Romsåsbyen og ned til Bånkall gård. Bånkallia har et rikt dyre- og fugleliv, og en rekke kulturminner. Underveis er det plassert plakater med informasjon om det man kan se og oppleve i naturen, og om kulturminnene. Les mer …
 Spinneriet i 1920 Foto: Ukjent ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering.
I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer …
 En av de gjenstående fabrikkbygningene på «Myra». Årstallet 1961 indikerer trulig byggeåret. (2009) (lokalt kalt Myras verksted eller bare Myra) lå på Sagene i Oslo, i Sandakerveien 24 c. Verkstedet blei starta av to brødre, Jens og Andreas Jensen, fra Kongsberg. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Bedriften blei flytta til Myraløkka på Sagene og var i drift der fra 1854 til 1988, da all virksomheten blei lagt til Lier. Fra 1863, da svogeren Knud Dahl gikk inn i firmaet, het verkstedet en periode J. & A. Jensen og Dahl, Myrens Verksted.
I 1883, da verkstedet het J. & A. Jensen og Dahl, ble bedriften tildelt HM Kongens gullmedalje for sine treforedlingsmaskiner, møller og motorer på Den norske Industri- og Kunstutdstilling på Tullinløkka i Christiania.
Verkstedet på Sagene var «fabrikkenes fabrikk». Det leverte produksjonsutstyr til andre industribedrifter. Bedriften var gjennom hele sin historie spesialist på sagbruks- og høvlerimaskiner, senere også slipemaskiner til treforedlingsindustrien. De bygde blant andre Kongssagene Brug og Embretsfos Fabrikker på Modum og Hoffsaga på Gjøvik. Turbiner var et annet viktig produkt. Les mer … | 
