Forside:Oslomarka

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
KOMMUNEDEL: AlnaBjerkeFrognerGamle OsloGrorudGrünerløkkaNordre AkerNordstrandOslo sentrumSageneSt. HanshaugenStovnerSøndre NordstrandUllernVestre AkerØstensjøOslomarka

Om Oslomarka
Katnosa i Oslomarka
Marka eller Oslomarka er betegnelsen på skogområdene som omgir Oslo. Man regner vanligvis med ti marker: Nordmarka, Østmarka og Lillomarka i tillegg til Vestmarka, Krokskogen, Kjekstadmarka, Bærumsmarka, Sørmarka, Romeriksåsen og Gjelleråsen. En del av disse områdene ligger utenfor Oslos grenser, fordelt på hele fem fylker og atten kommuner. Områdene som ligger innenfor Oslos grenser faller utenfor de vanlige bydelene, og administreres som en egen enhet, Marka. Totalt er Marka på omkring 1700 km², hvorav 300 er innafor Oslo kommunes grenser.

Marka deles inn i flere områder, som hver har sitt særpreg. De vanlige inndelingene er:

 
Smakebiter fra artikler
Lillomarka med Steinbruvannet i midten av bildet, sett mot vest fra Røverkollen. Det grå området er Huken pukkverk, Alnsjøen til venstre og Breisjøen til høyre bak pukkverket.
(2014)
Lillomarka er kjent under mange navn. Før andre verdenskrig kaltes området gjerne Grefsenmarka. Nittedølinger sier gjerne Nittedalsmarka, andre foretrekker Ammerudskogen eller Grorudmarka. Eivind Heide siterer i boka Lillomarka. Nittedalsmarka. en Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningen som i 1931 skriver at På det terrenget som i vest og nord er begrenset av Nordbanen, i øst og nord av Nittedalen, i syd av Grefsenkollen og Grorud, finnes meg bekjent intet fellesnavn. Blant folk som ferdes der, vil imidlertid et navn som Lillomarka virke kjent, og sannsynligvis være et navn som hurtig vil kunne vinne hevd blant Oslos friluftsmennesker. Dette er det navnet som har blitt hengende fast. Lillomarka har en variert og interessant historie, kanskje særlig på grunn av gruvedriften: Her lå de Gothalfske kobbergruver, med flere gruveganger inn i fjellet sør for Alnsjøen. Frederik von Gabel fikk rettighetene i 1704, men allerede i 1750-åra var det over. Seinere ble det blant annet drevet gruvevirksomhet i det som nå heter Huken pukk- og asfaltverk (eid av Oslo kommune, nedlagt 2019). Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud hentet ut kopperkis der mellom 1880 og 1899.   Les mer …

Flyfoto, Frognerseteren og Tryvannshøgda, 1995.
Foto: Fjellanger Widerøe/Oslo byarkiv
Frognerseteren er et utfartssted i Oslo, i Frognerseterskogen ved Tryvannshøgdas sørøstre skråning, rundt 435 meter over havet, ca. 7 km. i luftlinje fra Stortorget og 1,5 km. fra Holmenkollbakken. Her lå det opprinnelig en seter for Frogner hovedgård (derav navnet). Eiendommen ble kjøpt av bankmannen, konsul Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) i 1864. Her oppførte han i 1867 et landsted, den såkalte Heftye-villaen, noen ganger kalt Norges første hytte. Arkitekt var Herman Major Schirmer (1845-1913), senere Norges første riksantikvar (1912-13), sønn av den kjente arkitekten Heinrich Ernst Schirmer. I tilknytning til villaen etablerte Heftye et lite friluftsmuseum med bygninger fraktet hit fra fjellbygdene.   Les mer …

Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925
Foto: Ukjent/Oslo Museum
Johan Grøttumsbråten (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige.   Les mer …

Bogstad gård ligger ved Bogstadvannet i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Bogstad er en herregård i bydel Vestre Aker i Oslo. Den har adresse Sørkedalsveien 826, og ligger ved Bogstadvannet, som den har gitt navn til. Gården tilhørte i middelalderen klosteret på Hovedøya, gikk over til kronen etter reformasjonen, og ble solgt til private på begynnelsen av 1600-tallet. Familien Leuch overtok eiendommen på slutten av 1600-tallet. I 1772 gikk Bogstad over til den senere statsminister Peder Anker (17491824). Hans datter Karen var gift med grev Herman Wedel Jarlsberg. Deres sønn, baron Herman Wedel Jarlsberg (1818-88) overtok etter morens død, deretter hans sønn, Herman Wedel Jarlsberg (1851-1914), hvis datter Nini (1880- 1945) var gift med Westye Parr Egeberg. Disse var Bogstads siste private eiere.

I 1855 var det en større ombygging og restaurering av anlegget, arkitekt for dette arbeidet var Peter Høier Holtermann (1820–1865). Av disse arbeidene finnes idag hagetrappen, stabburets eksteriør i sveitserstil, mursteinsfjøset, hovedporten til gårdsplassen og fiskehuset.

Eiendommen Bogstad ble overdratt til Oslo kommune i 1955, unntatt 130 mål park og annet terreng rundt hovedanlegget. Dette, og Bogstads hovedbygning med innbo, ble gitt av arvingene til Bogstad Stiftelse, som forvaltes av Norsk Folkemuseum.

Den seremonielle ovedragelsen av eiendommen til Oslo kommune og gårdsbygningene med parken til Bogstad Stiftelse ved Norsk Folkemuseum fant sted 1. juni 1955 på Bogstad.

Arvingene til Bogstad (Nini og Westye Parr Egebergs tre døtre, Lucy Høegh, Mimi Eek og Karen Aall) ble hedret med en felles statue på Bogstad i år 2000.

Hovedbygningen på Bogstad ble oppført under Morten Leuch rundt 1760, og det nåværende utseende fikk bygningen under Peder Anker, fra tiden rundt 1780.   Les mer …

Maridalen og Maridalsvannet sett fra kirkeruinene av Margaretakirken.
Foto: as-arne (2008)
Maridalen er et dalføre i Oslo. Det ligger i Nordmarka, og strekker seg fra Maridalsvannet og nordover. Gjennom dalen renner Dausjøelva med tilløp og de nordøstre tilløpene til Maridalsvannet. Det er bare spredt bebyggelse i området, som i 2005 hadde 592 innbyggere. Maridalen er et av de mest populære turområdene i Oslo, og det er også en innfallsport til områder lenger inn i Marka.

Dalen har navn etter den hellige Margareta av Antiokia. Hun var gifte kvinners skytshelgen og ble henrettet i år 307 da hun ikke ville gifte seg med den romerske landshøvdingen Olybrius. Navneformer som tidligere er brukt er Margareta dale i 1591. Margareta har altså blitt Maritte, og dette ble ytterligere avkorta til Mari.

Ved nordenden av Maridalsvannet, på gården Kirkebys grunn, finner man ruinene av Margaretakirken fra rundt 1250, og det var gjennom denne kirken at dalen fikk sitt navn. Ruinene ble restaurert i 1934. Ikke langt unna denne ligger Maridalen kapell fra 1900. I middelalderen gikk pilegrimsveien fra Oslo til Nidaros gjennom Maridalen. Vi vet at det var 18 gårder i Maridalen da Svartedauen kom dit i 1349. Etter pesten var det bare Øvre Brekke som fremdelels var bebodd.   Les mer …

Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Margaretakirken var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken.   Les mer …


 
Eksterne ressurser
Forside:Oslomarka/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Oslomarka
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
 
Mest lest