 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Ólafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Ólafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 Christiania marked omkring 1830 (også kalt - marken) var et årvisst marked med røtter i middelalderen. Markedet ble avholdt om vinteren, for da var vann og myrer tilfrosset, noe som gjorde det enklere å reise inn til byen. Markedet fant sted i Christiania fram til 1899, da bystyret bestemte at markedet skulle avvikles. Under middelalderen begynte markedet første søndag i faste, fra 1546 startet det på kyndelsmesse, og etter 1667 fra pålsmesse. Fra 1747 begynte det første februar, fra 1781 31. januar og fra 1810 begynte det første tirsdag i februar. I 1636 ble markedet avholdt ved Gamle Aker kirke. I 1640-årene ble markedet flyttet til Christiania Torv. I 1736 ble det flyttet til Stortorvet, og i 1860 ble en del av aktivitetene flyttet til Youngstorget. Les mer …
 Kontraskjæret i 2007, sett fra Akershus festning.
<onlyinclude>  Kontraskjæret i 1860 før planering av kontreskarpen og glaciet som strakte seg helt frem til Rådhusgaten.
Grotten er et hus ved Slottsparken i Oslo, adresse Wergelandsveien 2, som siden 1922 har vært brukt som statens æresbolig for kunstnere. Det er et laftet og panelt tømmerhus som ble reist for Henrik Wergeland i 1840, som bodde her 1841- 1845. Han kom da fra et leid husvære i Damstredet. Tomten var opprinnelig en del av Bymarken, inntil Wergeland kjøpte den. Området ble kalt Grønnebergløkka, og skrenten ned fra tomten var kjent som Skredderkneika. I skrenten ble det tatt ut stein til brolegning av byens gater og til Slottsplassen. Dette førte til at det ble en åpen kløft i terrenget. Wergeland fikk reist en portal foran kløften og en terrasse over den, slik at det ble en grotte. Arbeidet på huset ble ledet av Wergelands venn Hans Ditlev Franciscus von Linstow, som er mest kjent som Slottets arkitekt. Han sto også bak vaktstua i Slottsparken og sitt eget hus i Wergelandsveien, som sammmen med Grotten er blant de tidligste eksempler på det som opprinnelig ble kalt «Den nye træstil», og som vi nå kjenner som sveitserstil. Wergeland selv bodde bare i huset i noen få år. Den 14. april 1845 måtte han av helsemessige og økonomiske årsaker flytte til det nyoppførte huset Hjerterum i Pilestredet, og han gikk bort knapt tre måneder senere. Det er reist en byste av ham i grotten under huset, hvor han selv oppbevarte alskens rariteter han hadde samlet. Les mer …
| 
