Brødrene Guidotti kom fra Lucca i Italia og utvandret til Norge på første halvdel av 1800-tallet. Giacinto Bernardino Guidotti (f. 1802 el. 1803, død 10. februar 1878) og Pietro Natale Guidotti (f. 1808, død 6. juni 1900) er omtalt første gang i 1831. Brødrene hadde sitt verksted i Nygata på Vaterland i Oslo. Guidotti-brødrene var pionerer innen gipsfaget i Norge. Da de startet sin virksomhet var det ikke vanlig med gipsutsmykninger i norske hus. De holdt derfor på med produksjon av figurer og annet nips.Senere fikk firmaet større oppdrag, og firmaet leverte arbeider til både Oscarshall og Det kongelige slott. Les mer …
 Maleri av Andreas Lauritz Thune (1848–1920) som utviklet bedriften fra en håndverksbedrift til en stor industribedrift. Thunes mekaniske verksted var en stor industribedrift som blant annet produserte landbruksmaskiner, turbiner og lokomotiver. Bedriften utviklet seg fra et smedverksted i Drammen og gjennom tre generasjoner til en stor industribedrift i Oslo med rundt 600 ansatte. Fra 1901 holdt bedriften til på Skøyen og det gamle bedriftsområdet og området omkring har navn etter den.
Bedriften ble startet i 1852 av Halvor Thune etter å ha gått i lære hos sin far Anders Paulsen Thune, opprinnelig fra Luster, og som hadde vært smedmester i Drammen siden 1815. Thunes mek. verksted regnet senere dette som sin opprinnelse, og feiret 150 års jubileum i 1965. Bedriftens symbol var tre smedhammere, som viste til Anders Paulsen Thune, Halvor Thune og Andreas Lauritz Thune (1848–1920), som skapte selve industribedriften.
Les mer …
Schiøllgården er en monumental forretningsgård i Prinsens gate 26 i Oslo med front mot Wessels plass og Stortinget. Bygningen ble oppført som leiegård med fire etasjer for Oscar Schjøll, som bodde her fram til han døde.
Arkitekt for Schiøllgården var Henrik Nissen, som også tegnet den nærliggende Frimurerlosjen noen år senere. En femte mansardetasje ble bygget på i 1898-1899, arkitekt for dette var Christian Reuter.
Leiegården var uvanlig stor i sin tid, og det spesielle med denne er at den ble bygget som to adskilte enheter, med en felles fasade i nyrenessanse. Det var inngang til disse to delene de to flotte smijernsportene som er plassert ved siden av hverandre midt på fasaden. Dette midtpartiet har en tempelgavl, og aksen danner skillet mellom de to bygningsenhetene. Bygningens veggflater er i pusset og upusset rød tegl med detaljer i sandsteinsfarget puss, og store rundbuede vinduer. De horisontale stripene i andre og tredje etasje er et dominerende trekk. De to brutte hjørnene har hengende karnapp. Les mer …
Oslo domkirke, også kjent under sitt opprinnelige navn Vår Frelsers kirke, er domkirken i Oslo bispedømme og sognekirke for Oslo domkirkes menighet. Domkirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950. Den ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum, og sto rett utenfor bygrensa da den ble tatt i bruk i 1697.
Som domkirke i hovedstaden omtales Oslo domkirke som landets rikskirke. Dette er en posisjon det er sterk konkurranse om fra Nidarosdomen, men en rekke viktige hendelser har funnet sted i Oslo domkirke. Den er blant annet knytta til kongefamilien, da det er tradisjon for at staten benytter den ved offisielle begivenheter, tronarvingen gifter seg i kirken og medlemmer av kongefamilien bisettes fra den.
Domkirken har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste er ombyggingen som ble foretatt på 1850-tallet under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder. Les mer …
 Fra oppsetningen Der fliegende Holländer. (1943) , egentlig Deutsches Theater im Norwegen var et statseid tysk teater i Oslo. Det ble åpnet i 1941, og drev fram til 1944. Teateret ble opprettet som et propagandatiltak for å vinne det norske folks hjerter gjennom å spre tysk kultur.
Opprettelsen
Ordren om å opprette teatret kom fra Josef Terboven den 1. januar 1941, etter at han hadde samrådd seg med propagandaminister Joseph Goebbels. Etter et operagjestespill på Nationaltheaterets scene i oktober 1940 hadde Deutsches Theater sin første forestilling samme sted med premiere 22. april 1941, en oppsetning av operetten Fuglehandleren av Carl Zeller.
Filmteaterbygningen
 Balkongen med Terbovens losje bak i midten. (1941) Den 7. juni 1941 åpnet så teatret i egne lokaler i Stortingsgata 16, som tidligere hadde huset Opera Comique (1918-1921), Casino Teater (1921-1928) og deretter Casino kino fram til teateret overtok. Premiereforestillingen var Smilets land av Franz Léhar.
I forbindelse med overtakelsen av disse lokalene ble det utført en del ombyggingsarbeider og oppgraderinger etter den tyske arkitekten H. C. Bartels tegninger. Disse endringene var blant annet et tilbygg til scenen som fylte hele bakgården, endringer i baktrapp og bitrapp og diverse brannsikrende tiltak. Teatersalen fikk dreiescene og utvidet orkestergrav med plass til 60 musikere, og teknikken ble oppgradert. Teatersalen ble ominnredet hvor det blant annet ble innredet en egen salong og losje på balkongen for Terboven.
I 1943 hadde teateret oppsetningen Der fliegende Holländer som var basert på operaen Den Flyvende Hollender av Richard Wagner.
Alle musikerne ved teatret var norske, mens solistene ble hentet fra Tyskland.
Opphør
Teatret ble stengt i 1944 fordi tilbakeslagene i krigen førte til at tyskerne måtte spare inn på all luksus. Kunstnerne som var tilknyttet teateret, ble overført til fronten eller sendt hjem til Tyskland. Les mer …
Grotten er et hus ved Slottsparken i Oslo, adresse Wergelandsveien 2, som siden 1922 har vært brukt som statens æresbolig for kunstnere. Det er et laftet og panelt tømmerhus som ble reist for Henrik Wergeland i 1840, som bodde her 1841- 1845. Han kom da fra et leid husvære i Damstredet. Tomten var opprinnelig en del av Bymarken, inntil Wergeland kjøpte den. Området ble kalt Grønnebergløkka, og skrenten ned fra tomten var kjent som Skredderkneika. I skrenten ble det tatt ut stein til brolegning av byens gater og til Slottsplassen. Dette førte til at det ble en åpen kløft i terrenget. Wergeland fikk reist en portal foran kløften og en terrasse over den, slik at det ble en grotte. Arbeidet på huset ble ledet av Wergelands venn Hans Ditlev Franciscus von Linstow, som er mest kjent som Slottets arkitekt. Han sto også bak vaktstua i Slottsparken og sitt eget hus i Wergelandsveien, som sammmen med Grotten er blant de tidligste eksempler på det som opprinnelig ble kalt «Den nye træstil», og som vi nå kjenner som sveitserstil. Wergeland selv bodde bare i huset i noen få år. Den 14. april 1845 måtte han av helsemessige og økonomiske årsaker flytte til det nyoppførte huset Hjerterum i Pilestredet, og han gikk bort knapt tre måneder senere. Det er reist en byste av ham i grotten under huset, hvor han selv oppbevarte alskens rariteter han hadde samlet. Les mer …
| 
