Forside:Oslo sentrum

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET  • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • OSLO • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
AlnaBjerkeFrognerGamle OsloGrorudGrünerløkkaNordre AkerNordstrandOslo sentrumSageneSt. HanshaugenStovnerSøndre NordstrandUllernVestre AkerØstensjøOslomarka

Om Oslo sentrum
Oslo sentrum, utsikt fra Operaen
Oslo sentrum er et 1,8 km² stort område i den sentrale delen av Oslo som ligger utenfor de administrative bydelene. Det er ikke formelt en egen bydel. Bystyret har ansvar for planspørsmål, mens Bydel St. Hanshaugen dekker helse- og sosialtjenester. Det er få som bor i området, i 2007 bare 643 personer.

Grensene for Oslo sentrum går siden bydelsreformen i 2004 langs en linje fra Oslo havn ved Brynjulf Bulls plass langs Dronning Mauds gate, Munkedamsveien, Cort Adelers gate, Ruseløkkveien, Løkkeveien, Arbins gate, Henrik Ibsens gate, Parkveien, Wergelandsveien, Holbergs gate, Pilestredet, Grensen, Stortorvet, Kirkeristen, Storgata, Brugata, og Nylandsveien til Bjørvikautstikkeren. Området var tidligere noe større.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Gatemotiv over Fred. Olsens gate 13.
(1935)
Fred. Olsens gate 13 er en gateadresse i Kvadraturen i Oslo. På nord-østre side av nummer 13 krysser Fred Olsens gate Karl Johans gate, og på sør-vestre side krysser gaten Prinsens gate. Gaten løper parallelt med Strandgata i øst og Skippergata i vest. Den er en av eiendommene vi tar for oss i artikkelen Store Strandgate i Christiania omkring 1800.Frem til 1957 lå en 1700-talls bygård på denne adressen, i det som frem til 1934 het Øvre/Store Strandgaden (matrikkelnummer: 102). Hovedhuset på tomten ble først oppført i de første årene etter 1700. Gården (heretter omtalt som Fred. Olsens gate 13) ble i 1957 ansett som et verneverdig kulturminne og flyttet til Norsk FolkemuseumBygdøy hvor det ble gjenoppført i 1981.   Les mer …

Pipervika med Akershus i bakgrunnen.

Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet. Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:

Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
  Les mer …

Kart over Vaterland fra 1900. Trehusbebyggelse i gult, bindingsverk i oransje og murbygninger i rosa.
Vaterland (tidligere lokal uttale Vatt'land) er navnet på strøkene mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva i Oslo, man kan med andre ord kanskje si at det er den sørvestligste delen av det som i nyere tid gjerne blir omtalt som Grønland.Mot sør grenset strøket til bordtomtene. Da Hovedbanen og Østbanestasjonen kom i 1854 og fortrengte bordtomtene til andre siden av Akerselva, dannet stasjonen og sporområdene avgrensningen mot sør. Samtidig ble Jernbanegata opparbeidet langs jernbaneanleggene fram til Nylandsveien og Akerselva. Denne, samt den parallelle Tomtegata gikk igjennom dagens Oslo Sentralstasjon. I Amund Hellands verk Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet fra 1917 defineres Vaterland som «strekningen syd-øst for Storgaten og vest for Akerselven, mot syd begrænset af Jernbanetorvet og Jernbanegaten. Til Vaterland regnes imidlertid ogsaa en strækning paa østsiden af Akerselven, hvor Torvhallen og det kommunale slagteri ligger.» Man kan med andre ord regne med at i 1917 omfattet Vaterland områder både på øst- og vestsiden av dagens Vaterlands bru.   Les mer …

Oslo domkirke 2005.jpg
Oslo domkirke, også kjent under sitt opprinnelige navn Vår Frelsers kirke, er domkirken i Oslo bispedømme og sognekirke for Oslo domkirkes menighet. Domkirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950. Den ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum, og sto rett utenfor bygrensa da den ble tatt i bruk i 1697.

Som domkirke i hovedstaden omtales Oslo domkirke som landets rikskirke. Dette er en posisjon det er sterk konkurranse om fra Nidarosdomen, men en rekke viktige hendelser har funnet sted i Oslo domkirke. Den er blant annet knytta til kongefamilien, da det er tradisjon for at staten benytter den ved offisielle begivenheter, tronarvingen gifter seg i kirken og medlemmer av kongefamilien bisettes fra den.

Domkirken har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste er ombyggingen som ble foretatt på 1850-tallet under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder.   Les mer …

Gamle rådhus
Gamle rådhus i Oslo var Christianias første rådhus fra 1641. Bygningen, som ligger på Christiania torv, er en av de eldste i byen, og huser nå et serveringssted. Adressen er nå Christiania torv 1, med en sideinngang fra Nedre Slottsgate 1.Bygningen er oppført i slemmet teglstein. Den har to etasjer og høyt saltak. Bygningen har blitt endret flere ganger. På 1700-tallet ble tårnet fjernet, og hovedfløyen fikk valmtak. Dermed forsvant de opprinnelige renessansegavlene, som ble satt tilbake under en restaurering tidlig på 1900-tallet. Det ble oppført en sidefløy i 1850-åra. Det ble bestemt å oppføre et nytt rådhus i 1632, og Christian IV ga 500 riksdaler. Det skulle gå hele ni år før bygget var ferdig. Murankerne gir årstallet 1641. Det som ser ut til å være trappegavler i renessansestil er vist på et maleri av Jacob Coning fra 1698. Det høye trappetårnet mot gårdsplassen kommer tydelig fram på maleriet. På toppen av dette var en enkel kuppel med spir.   Les mer …

Egertorget i 1907, mot Slottet. Fru Byes Hotel lå i bygningen til høyre.
Foto: Anders Beer Wilse
Egertorget er en plass i Oslo sentrum, der Karl Johans gate og Øvre slottsgate krysser hverandre. Det er ingen planlagt plass, men et restareal som ble til overs etter at Slotsveien (senere Karl Johans gate) i 1846 ble regulert med forlengelse gjennom uryddig bebyggelse der byens voller lå før ca. 1720. Før Karl Johans gate ble forbundet med Østre gade, endte de to gateløpene på hver sin side av området hvor plassen ligger. Den har navn etter kjøpmann Ole Eger (1777–1841), som eide en gård mellom Akersgaten og «Krøllen». Søndre del av Krøllen ble kalt «Stabellkroken» (etter Stabells gård, som lå i traseen for Karl Johans gate). Dette gatearealet ble til Egertorget. Ole Egers enke Margaretha (1777–1867) overtok gården, som senere tilhørte nevøene, bryggerieierne Herman og Thorvald Eger. Familien oppførte en ny tre-etasjes gård på tomten, Karl Johans gate 20. Den ble om- og påbygget i 1890-årene av Louis Samson, og W.B. Samsons konditori (etablert 1894) har fremdeles utsalg her. Plassen er blant annet kjent for Freias lysreklame, som har stått der siden 1909. Reklamen har blitt endret noen ganger, men står fortsatt på samme sted. Den freda Horngården er byens første høyhus, opprinnelig planlagt med tolv etasjer og en toppetasje, men redusert av bygningsrådet til åtte. Den ble reist i 1930, med Lars Backer som arkitekt. Han døde mens byggearbeidet pågikk, og det ble fullført av arkitekt Frithjof Stoud Platou.   Les mer …


 
Eksterne ressurser
Forside:Oslo sentrum/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Oslo sentrum
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
 
Mest lest
  1. Schulerud, s. 60