 Portrett av Røstad ca 1920-1930 Foto: Narve Skarpmoen (født 27. oktober 1874 i Øvrebø, død 19. mars 1947 i Oslo) var ein felemakar frå Øvrebø i Vennesla, som gjennom mange år hadde verkstad i Oslo. Han var son av Anders Gundersen Horne og Tomine Elisabeth Andreasdotter. Den 6. desember 1874 blei han døypt i Øvrebø kyrkje. Navneforma som er skriven ned i kyrkjeboka er Gunder Marthinius, men han nytta seinare forma Gunnar.
Han lærte kunsten å bygge feler av mellom anna faren og bestefaren, og han gjekk i lære hos flere dyktige spelemenn og felemakarar, mellom anna og Leif Sandsdalen [1]. Røstad blir av mange rekna som den beste felemakaren på 1900-talet.
Røstad dro heimanfra som sekstenåring, og tok arbeid i Kristiansand - på mekanisk verkstad, på hotell og på asyl. Han gjekk underoffiserskulen i Kristiansand frå 1895, og blei politikonstabel. Felearbeid måtte gjerast på fritida [2]. Til slutt hamna han i Kristiania. I folketellinga 1900 finst han på adressa Wilses gate 8 med yrket politikonstabel. Han var då ugift. I Kristiania tok han arbeid mellom anna som vaktmeister på Norsk Folkemuseum og i Hagens sportsforretning i Kirkegata - der han blei sett til å lage utstyr til Roald Amundsen og til kongefamilien [3]. Les mer …
 Storgata har siden trikkens tidligste dager vært ei viktig sporveisgate. er ei gate i det sentrale Oslo, i bydelene Oslo sentrum, St. Hanshaugen og Grünerløkka. Den går i dag fra Dronningens gate ved Kirkeristen til Nybrua, og er en av byens eldste gater.
Da Storgata ble anlagt, antagelig kort tid etter at byen ble flyttet i 1624, lå den i sin helhet utenfor vollene og den egentlige by. Den var en hovedinnfartsåre fra Vaterlands bru gjennom forstadsbebyggelsen inn til Store Voldport. Gata fulgte et annet løp enn i dag. Den gikk fra Kirkeristen til krysset med dagens Brugata, og fulgte i hvert fall fra 1700-tallet det som nå er Brugata til Vaterlands bru. I denne perioden ble gata gjerne kalt Vaterlands Storgade. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. [4]
Karen Gledje åpna i 1907 Storgadens Modeforretning i bygningen.Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer …
 Egertorget i 1907, mot Slottet. Fru Byes Hotel lå i bygningen til høyre. Foto: Anders Beer Wilse er en plass i Oslo sentrum, der Karl Johans gate og Øvre slottsgate krysser hverandre. Det er ingen planlagt plass, men et restareal som ble til overs etter at Slotsveien (senere Karl Johans gate) i 1846 ble regulert med forlengelse gjennom uryddig bebyggelse der byens voller lå før ca. 1720. Før Karl Johans gate ble forbundet med Østre gade, endte de to gateløpene på hver sin side av området hvor plassen ligger. Den har navn etter kjøpmann Ole Eger (1777–1841), som eide en gård mellom Akersgaten og «Krøllen». Søndre del av Krøllen ble kalt «Stabellkroken» (etter Stabells gård, som lå i traseen for Karl Johans gate). Dette gatearealet ble til Egertorget. Ole Egers enke Margaretha (1777–1867) overtok gården, som senere tilhørte nevøene, bryggerieierne Herman og Thorvald Eger som i 1856 hadde etablert Egers Bryggeri. Familien oppførte en ny tre-etasjes gård på tomten, Karl Johans gate 20. Den ble om- og påbygget i 1890-årene av Louis Samson, og W.B. Samsons konditori (etablert 1894) har fremdeles utsalg her.
Plassen er blant annet kjent for Freias lysreklame, som har stått der siden 1909. Reklamen har blitt endret noen ganger, men står fortsatt på samme sted. Den freda Horngården er byens første høyhus, opprinnelig planlagt med tolv etasjer og en toppetasje, men redusert av bygningsrådet til åtte. Den ble reist i 1930, med Lars Backer som arkitekt. Han døde mens byggearbeidet pågikk, og det ble fullført av arkitekt Frithjof Stoud Platou. Les mer …
Grotten er et hus ved Slottsparken i Oslo, adresse Wergelandsveien 2, som siden 1922 har vært brukt som statens æresbolig for kunstnere. Det er et laftet og panelt tømmerhus som ble reist for Henrik Wergeland i 1840, som bodde her 1841- 1845. Han kom da fra et leid husvære i Damstredet. Tomten var opprinnelig en del av Bymarken, inntil Wergeland kjøpte den. Området ble kalt Grønnebergløkka, og skrenten ned fra tomten var kjent som Skredderkneika. I skrenten ble det tatt ut stein til brolegning av byens gater og til Slottsplassen. Dette førte til at det ble en åpen kløft i terrenget. Wergeland fikk reist en portal foran kløften og en terrasse over den, slik at det ble en grotte. Arbeidet på huset ble ledet av Wergelands venn Hans Ditlev Franciscus von Linstow, som er mest kjent som Slottets arkitekt. Han sto også bak vaktstua i Slottsparken og sitt eget hus i Wergelandsveien, som sammmen med Grotten er blant de tidligste eksempler på det som opprinnelig ble kalt «Den nye træstil», og som vi nå kjenner som sveitserstil. Wergeland selv bodde bare i huset i noen få år. Den 14. april 1845 måtte han av helsemessige og økonomiske årsaker flytte til det nyoppførte huset Hjerterum i Pilestredet, og han gikk bort knapt tre måneder senere. Det er reist en byste av ham i grotten under huset, hvor han selv oppbevarte alskens rariteter han hadde samlet. Les mer …
| 
