 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Ólafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Ólafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
 Moritz Nachtstern i sitt hjem på Etterstad, 1949. (født 11. november 1902 i Warszawa av jødiske foreldre, død 11. desember 1969 i Oslo) kom sammen med foreldre og søsken til Norge. Mens de andre familiemedlemmene flyttet videre til USA [1], ble Moritz igjen i Norge, der han blant annet arbeidet som stereotypør for Ukebladet Hjemmet. I 1942 bodde Moritz Nachtstern i Brugata 15 i Oslo. 26. oktober dette året ble han arrestert i sitt hjem etter ordre fra Statspolitisjefen. Telegrammet med ordren lød blant annet på at «Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover.» Nachtstern ble fraktet til Bredtveit fengsel og satt deretter på Berg. En måned etter arrestasjonen ble han sammen med 532 andre norske jødiske menn, kvinner og barn sendt med DS «Donau». Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. [2]
Karen Gledje åpna i 1907 Storgadens Modeforretning i bygningen.Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer …
 Fra oppsetningen Der fliegende Holländer. (1943) , egentlig Deutsches Theater im Norwegen var et statseid tysk teater i Oslo. Det ble åpnet i 1941, og drev fram til 1944. Teateret ble opprettet som et propagandatiltak for å vinne det norske folks hjerter gjennom å spre tysk kultur.
Opprettelsen
Ordren om å opprette teatret kom fra Josef Terboven den 1. januar 1941, etter at han hadde samrådd seg med propagandaminister Joseph Goebbels. Etter et operagjestespill på Nationaltheaterets scene i oktober 1940 hadde Deutsches Theater sin første forestilling samme sted med premiere 22. april 1941, en oppsetning av operetten Fuglehandleren av Carl Zeller.
Filmteaterbygningen
 Balkongen med Terbovens losje bak i midten. (1941) Den 7. juni 1941 åpnet så teatret i egne lokaler i Stortingsgata 16, som tidligere hadde huset Opera Comique (1918-1921), Casino Teater (1921-1928) og deretter Casino kino fram til teateret overtok. Premiereforestillingen var Smilets land av Franz Léhar.
I forbindelse med overtakelsen av disse lokalene ble det utført en del ombyggingsarbeider og oppgraderinger etter den tyske arkitekten H. C. Bartels tegninger. Disse endringene var blant annet et tilbygg til scenen som fylte hele bakgården, endringer i baktrapp og bitrapp og diverse brannsikrende tiltak. Teatersalen fikk dreiescene og utvidet orkestergrav med plass til 60 musikere, og teknikken ble oppgradert. Teatersalen ble ominnredet hvor det blant annet ble innredet en egen salong og losje på balkongen for Terboven.
I 1943 hadde teateret oppsetningen Der fliegende Holländer som var basert på operaen Den Flyvende Hollender av Richard Wagner.
Alle musikerne ved teatret var norske, mens solistene ble hentet fra Tyskland.
Opphør
Teatret ble stengt i 1944 fordi tilbakeslagene i krigen førte til at tyskerne måtte spare inn på all luksus. Kunstnerne som var tilknyttet teateret, ble overført til fronten eller sendt hjem til Tyskland. Les mer … | 
