 Maleri av Paulsen, etter et fotografi fra ca 1910. Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler. I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje.
I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860.
Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig. Les mer …
Brødrene Guidotti kom fra Lucca i Italia og utvandret til Norge på første halvdel av 1800-tallet. Giacinto Bernardino Guidotti (f. 1802 el. 1803, død 10. februar 1878) og Pietro Natale Guidotti (f. 1808, død 6. juni 1900) er omtalt første gang i 1831. Brødrene hadde sitt verksted i Nygata på Vaterland i Oslo. Guidotti-brødrene var pionerer innen gipsfaget i Norge. Da de startet sin virksomhet var det ikke vanlig med gipsutsmykninger i norske hus. De holdt derfor på med produksjon av figurer og annet nips.Senere fikk firmaet større oppdrag, og firmaet leverte arbeider til både Oscarshall og Det kongelige slott. Les mer …
Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til lettere underholdning og folkeopplysning.
Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.
Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer …
 Motiv fra Strandgata. Meyergården med tobakksforretningen hadde adresse Lille Strandgate 4. Foto: Ukjent / Riksantikvaren (1905) er et historisk tilbakeblikk på gata i Oslo sentrum som i dag heter Strandgata, men som frem til 1935 het Lille Strandgate. Fortellingen her handler om området vest for Jernbanetorget. Gaten lå dels i Østre, dels i Søndre Kvarter av Kvadraturen. Skillet gikk ved Tollbugata.Lille Strandgate var den ytterste av gatene som ble regulert ved Christianias første byutvidelse i 1657, da stattholder Niels Trolle åpnet for bebyggelse i Bjørvika utenfor den opprinnelige strandkanten langs Dronningens gate. Willem Coucheron utarbeidet reguleringsplanen for tre rekker med nye kvartaler, som videreførte reguleringen fra 1624. Skippergaten og Store og Lille Strandgate gikk parallelt med Dronningens gate, og bryggene i forlengelsen av Rådhusgata og Tollbugata ble omdannet til gater etter hvert som strandarealet ble oppfylt og bebygget.Den tidligste bebyggelsen var hovedsakelig av laft eller bindingsverk, med sjøboder ytterst. Brannen i 1708 raserte to kvartaler og deler av de tilstøtende, og alle sjøbodene. Etter brannen ble murtvang innskjerpet i 1714, og fra da av ble laftehus bare tillatt i sjøbodene, mens bygårdene hovedsakelig fikk hus av bindingsverk. Les mer …
Schiøllgården er en monumental forretningsgård i Prinsens gate 26 i Oslo med front mot Wessels plass og Stortinget. Bygningen ble oppført som leiegård med fire etasjer for Oscar Schjøll, som bodde her fram til han døde.
Arkitekt for Schiøllgården var Henrik Nissen, som også tegnet den nærliggende Frimurerlosjen noen år senere. En femte mansardetasje ble bygget på i 1898-1899, arkitekt for dette var Christian Reuter.
Leiegården var uvanlig stor i sin tid, og det spesielle med denne er at den ble bygget som to adskilte enheter, med en felles fasade i nyrenessanse. Det var inngang til disse to delene de to flotte smijernsportene som er plassert ved siden av hverandre midt på fasaden. Dette midtpartiet har en tempelgavl, og aksen danner skillet mellom de to bygningsenhetene. Bygningens veggflater er i pusset og upusset rød tegl med detaljer i sandsteinsfarget puss, og store rundbuede vinduer. De horisontale stripene i andre og tredje etasje er et dominerende trekk. De to brutte hjørnene har hengende karnapp. Les mer …
| 
