Oslo Sentralstasjon

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Informasjonstavlen på Oslo S, juni 2006.
Foto: hirotomo t

Oslo Sentralstasjon (Oslo S) er den største jernbanestasjonen i Oslo og Norge. Den ligger ved Jernbanetorget i Bjørvika, og betjener en rekke linjer. Stasjonen er også knyttet til trikke- og bussnettet og T-banen. Stasjonen ble åpnet i 1980, men stedet har en lengre historie som stasjonsområde.

Østbanen

Utdypende artikler: Østbanestasjonen og Østbanehallen

Trafikanten og den tidligere Østbanestasjonen.
Foto: Olve Utne

Oslo S er en direkte etterfølger til Østbanestasjonen, oftest kalt bare Østbanen. Den var endestasjon for landets første jernbanestrekning Hovedbanen, som ble åpnet i 1854. Det var mye diskusjon om hvor stasjonen skulle ligge i Kristiania. Youngstorget, Grünerløkka og Vaterland var andre forslag, men beliggenheten nær havna var det som ble utslagsgivende. Jernbanestasjonen er utvidet og bygget om i ulike perioder etter dette.

Den første stasjonsbygningen ble tegnet av Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Samtidig med utbygging av stasjonen Østbanestasjonen, ble Jernbanetorget også bygget. I I de første årene etter at den ble åpnet var den kjent som Hovedbanestasjonen. Deler av den er bevart, innebygget i Oslo S. Da Østfoldbanen ble åpnet i 1879 viste det seg at stasjonen var for liten til å få inn den nye banen. I perioden 1879–82 ble derfor stasjonen utvidet ved at det ble reist to nye fløyer og en utvidet toghall tegnet av Georg Andreas Bull. Denne hallen er stort sett bevart, og er nå kjøpesenter under navnet Østbanehallen. I 1921 ble Østbanebygningen forlenget mot øst.

Gjennomgående trafikk

Oslo S og Oslotunnelen åpnes. Fra venstre jernbanedirektør Knut Skuland, distriktssjef Trygve Meinstad, tidl. generaldirektør Edvard Heiberg, distriktssjef Finn W. Westlie, Trygve Bratteli, formann i samferdselskomiteen Arnold Weiberg-Aurdal og ordfører Albert Nordengen.
Foto: Norsk Jernbanemuseum (1980).

Lenge var det to store stasjoner i Oslo, Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen. Sistnevnte, som ligger i Vika, var endestasjon for Drammenbanen som ble åpnet i 1872. Hovedbanestasjonen fikk da navnet Østbanestasjonen. Da Drammenbanen ble påbegynt vurderte man å bruke Hovedbanestasjonen som endestasjon. Men banen måtte da føres gjennom et bebygget område, og man valgte i stedet en smalsporløsning med en ny stasjon.

Det ble i 1892 foreslått å knytte de to stasjonene sammen for godstransport, ettersom det skapte store problemer å overføre gods fra den ene til den andre. For passasjertrafikken var det ikke aktuelt å endre noe. I 1907 ble Havnebanen åpnet for godstransport mellom Vestbanen og Østbanen. I 1896 ble det invitert til en konkurranse om ny stasjonsløsning, og flere kom med forslag om en sentralstasjon. Man fulgte ikke opp dette før langt senere.

Oslo Sentralstasjon, området ved hovedinngangen fotografert i oktober 2012.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

En stasjonskomité ble nedsatt i 1938, og kom med sitt forslag i 1940. De ønsket dobbeltspor for gjennomgående trafikk til en ny sentralstasjon på Østbanens område, utvidelse av denne stasjonen, flytting av tollstedet til egen bygning, nedleggelse av Vestbanestasjonen og bortfall av baneprosjektet Bestum-Grefsen. Planene ble utsatt på grunn av krigsutbruddet.

I juni 1945 plukket man fram planene igjen, og i 1946 ble Planleggingskontoret for Oslo Sentralstasjon oppretta. De jobbet ut fra planen fra 1940, men hadde i sin konklusjon som kom i 1950 gjort noen endringer. Tollstedet skulle beholdes på nordsiden av stasjonen, det skulle settes av plass for posthus ved siden av tollstedets lokaler, en lokomotivstall skulle bygges i fjellet under Vålerenga kirke og det skulle komme en ny sentral skiftestasjon på Alnabru. I 1946 ble det utlyst arkitektkonkurranse for utbygging av den nye sentralstasjonen. Arkitektene John Engh og Per Qvam vant prosjektet som forutsatte å rive den gamle stasjonen. Østbanestasjonen ble likevel stående og vedtatt bevart i 1976. Videre planlegging av den nye tunnelen som skulle binde vest- og østbanene sammen, tok imidlertid tid. Dårlige grunnforhold og graving i sentrale strøk i Oslo var lite populært og møtte mye motstand. Flere alternative traseer ble vurdert. Tunnelen sto ferdig først i 1980 etter 5 - 6 års byggeperiode. Selve tunnelen var opprinnelig planlagt med 3 spor, men pga økonomien ble det bare bygget 2 spor. Inn mot den nye sentralstasjonen sprer sporene seg i vifte (Trakta) og møter 12 spor inne på stasjonen. De resterende sporene 13–19 ender butt. Dette første byggetrinnet på Oslo S besto av fordelingshall, perronger til spor 1–12 samt kontorer for Oslo jernbanedistrikt. John Engh var arkitekten for dette. De øvrige sporene forble som de opprinnelig var.

Oslo S bygges videre ut

Bebyggelsen nord for Oslo sentralstasjon, ble i tilknytning til utbyggingen av ny tunnel, totalsanert. Området ble bygget ut igjen i løpet av 1980-årene, med bybebyggelse og -funksjoner i større skala som Oslo City, Galleri Oslo, Oslo Spektrum og Oslo Plaza Hotell, senere også Byporten (1999).

Andre byggetrinn på Oslo S var sentralhallen med publikumsfasiliteter som ble tatt i bruk i 1986. John Engh var også arkitekt for dette. Samtidig ble Øvre torg og Trafikanten (tårnet) bygget. I perioden 1987-1990 ble den gamle Østbanen gradvis nedlagt som jernbanestasjon.

Det tredje byggetrinnet av Oslo S ble ferdigstilt i 1990. Da ble Østbanehallen forlenget med et nytt tverrstilt glassbygg mot spor 14-19 og med nytt inngangsparti mot sjøsiden. Østbanehallen ble også bygget om og åpnet med cafeer, restauranter, butikker mm. i 1993. Da Gardermobanen, med direkte avganger til den nye flyplassen, åpnet i 1998, ble flytoget etablert og fikk egen terminal på Oslo S. Deler av glassbygget fra 1993 ble revet og erstattet av den nye Flytogterminalen som hadde adkomst fra sjøsiden. Samtidig ble det oppført parkeringshus på sjøsiden fra Havnegata. Samme år ble det åpnet en ny inngang mot nord og med bruforbindelse over til Galleri Oslo og bussterminalen. Det ble også åpnet for forbindelse til T-banen med rulletrapper og heisforbindelse.

10. mai 1962 vedtok Stortinget enstemmig at det skulle sprenges ut en dobbeltsporet tunnel under Oslo sentrum for å forbinde de to delene av jernbanenettet.


Oslotunnelen ble åpnet 1. juni 1980, og Oslo S ble åpnet samtidig. I 1987 sto det neste byggetrinnet ferdig. Tegningene var av John Engh, som hadde vunnet arkitektkonkurransen allerede i 1946. I hans plan skulle Østbanehallen rives, men det ble besluttet å bevare bygningen.

Motiv fra Oslo S i desember 2005.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005)

Hendelser

Bombeattentat i 1982

Utdypende artikkel: Bombeattentatet på Oslo S

Sommeren 1982 ble ei 19 år gammel jente, Elin Stoltenberg Dahl, drept av en bombe på Østbanestasjonen. Bomben var plassert i en oppbevaringsboks av en ung mann, og det skal ha vært økonomiske motiver som lå bak. Jenta var et tilfeldig offer. Ved inngangen til Østbanehallen henger et relieff i bronse til minne om Dahl.

Brann i 2007

Den 28. november 2007 begynte det på brenne på Oslo S. Årsaken ser ut til å ha vært at en entreprenør gravde over en kabel, og kortslutningen dette forårsaken antente en kabel. Dette førte til røykutvikling på stasjonen og i togledersentralen. Stasjonen måtte evakueres, og fordi togledersentralen måtte legge ned arbeidet stoppet all togtrafikk inn og ut av Oslo. Omkring 80  mennesker, de fleste av dem pendlere, ble rammet.

Selv om brannen raskt ble slukket tok det lang tid å rette opp problemer med kablene. En fibertrasé ble skadet, slik at store deler av Østlandsområdet mistet kontakten med nettet.

Litteratur

Eksterne lenker