Bombeattentatet på Oslo S

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Minnesmerke i Østbanehallen til minne om Elin Stoltenberg Dahl, som i 1982 ble drept i bombeattentatet på Oslo S.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Bombeattentatet på Oslo S fant sted den 2. juli 1982 omtrent klokka 18:25. Ei hjemmelaga bombe gikk av i en oppbevaringsboks i Østbanehallen på Oslo Sentralstasjon. Ei nitten år gammel jente ble drept, og elleve andre ble skada. Bomba ble plassert av en ung mann som skal ha hatt økonomiske motiver bak attentatet. Han planla å sprenge flere bomber i Oslo, for så å kreve penger for å stoppe.

Bomba

Bomba var hjemmelagd, men politiet konkluderte med at den var lagd av en person med god kjennskap til eksplosiver. Da den gikk av fløy glasskår og metallsplinter fra oppbevaringsboksen gjennom hallen. Elin Stoltenberg Dahl befant seg i en fotoautomat noen meter fra oppbevaringsboksene, og ble drept momentant. Hunden hennes ble også drept. En 67 år gammel mann og en gutt ble alvorlig skada, mens de andre fikk mindre alvorlige kuttskader. De aller fleste skadene ble forårsaka av biter av metall og glass som kom susende gjennom hallen.

Det måtte gjennomføres et omfattende opprydningsarbeid, men deler av hallen kunne gjenåpnes allerede den 5. juli. En del funksjoner, som innvarteringssentralen og informasjonskontoret, måtte midlertidig flyttes til den nye delen av sentralstasjonen.

Attentatet førte til at NSB bestemte at oppbevaringsboksene skulle flyttes til et eget rom i stedet for å stå i et område med stor trafikk.

Etterforskning

Faksimile fra Østlendingen 9. juli 1982; utsnitt av omtale av Elin Stoltenberg Dahl.

Ved hjelp av aviser fra tida etter eksplosjonen er det mulig å følge etterforskninga og oppklaringa av saken. For å ikke drukne denne bolken i fotnoter, er avisoppslagene satt opp kronologi i litteratur- og kildeavsnittet slik at de følger teksten.

Etter at bomba gikk av lette politiet først etter to menn i 20-årsalderen, som ble sett løpende fra hallen rett før eksplosjonen. Dette var høyst sannsynlig et blinspor; det er mange grunner til at folk løper på et stasjonsområde. I løpet av natta etterlyste de også ei kvinne som skal ha blitt observert på stasjonen.

Politiet kobla raskt bomba i Østbanehallen til bomba ved Sæter stasjon, og til funnet av en kilo dymanitt ved Trosterud stasjon i mai samme år. De mistenkte at det kunne være samme person som hadde «en viss «forkjærlighet» for skinnegårende transportmidler».[1]

Den 5. juli gikk politiet ut med et fantombilde av en av de ettersøkte. Ingen hadde meldt seg. samme dag på Grønland stasjon evakuert etter en bombetrussel. Det ble ikke funnet noen bombe, og det har aldri blitt klart om det var samme gjerningsperson eller om det var andre som gjorde dette. Politiet ba også alle som hadde tatt bilder i Østbanehallen i tida rett før eksplosjonen om å gjøre disse tilgjengelige for etterforskerne. Politilege Henrik Bauge uttalte denne dagen også at det ikke dreide seg om noen politisk gruppering og ideologisk motiv, men om enkeltindivider som hadde behov for å markere seg. Det skulle vise seg at han hadde rett i dette. Denne dagen gikk politiet ut med navnet på den drepte jenta, etter at man hadde identifisert henne og varsla pårørende. På kvelden måtte Vestbanestasjonen evakueres etter en bombetrussel.

6. juli var det fortsatt ingen framgang. 67-åringen som var hardt skadd var fortsatt i kritisk tilstand, etter en forverring i løpet av helga. Fire andre var fortsatt innlagt på sykehus, men det var ikke kritisk for noen av dem. Politiet gikk nå ut med at de ikke trodde det var noen sammenheng med tidligere eksplosjoner. Det skulle det vise seg at de ikke hadde helt rett i, men det stemte at dette ikke kunne kobles til en eksplosjon på Ammerud i mai 1982; der satt nemlig gjerningsmannen allerede i varetekt. Politiet lette fortsatt etter de tre ettersøkte. De hadde fått kontakt med noen speiderjenter fra Nord-Norge som hadde vært på stasjonen, og de hadde også fått tak i en del filmer med bilder fra Østbanehallen. Det gikk rykter om at noen hadde ropt «Heil Hitler» mens de løp bort rett før eksplosjonen, men dette ble avvist av politiet. Et vitne som skal ha sagt dette til politiet opprettholdt allikevel sin forklaring. Denne dagen gikk assisterende overlege i psykiatri Pål Abrahamsen ut og oppfordra om etablering av et beredskapsapparat for sjokkskadde personer. Mer enn hundre personer hadde opplevd eksplosjonen på nært hold, og flere slet psykisk. Det var også et par personer som hadde fått infeksjoner fra ubehandla sår hvor det satt små partikler; disse hadde ikke søkt legehjelp på stasjonen eller legevakta. Det kom også flere opplysninger om Elin Stoltenberg Dahl. Hun hadde omkring et år tidligere flytta inn på hybel i Oslo sammen med sin søster, etter å ha gått på et ettårig grunnkurs i tegning, grafikk og dekorativ forming på Hamar. De tekniske undersøkelsene på åstedet viste at det ikke var brukt lunte, men sannsynligvis en elektrisk tenner. Om den var tidsinntilt eller fjernutløst var man ikke sikre på. De to ettersøkte mennene skal ifølge vitner ha hatt walkie-talkier, og det ble spekulert i om det var mulig at bomba var utløst med radiosignal. To andre gutter som skal ha hatt en svart eske med antenne var sjekka ut av saken, og hadde ingenting med den å gjøre.

Neste dag, 7. juli, hadde politiet fått inn flere navn som muligens kunne knyttes til de ettersøkte, og spesielt personen på fantombildet. De hadde også satt opp ei liste over mulige gjerningspersoner, det som gjerne kalles «moduskandidater». Se og Hør utlovde en dusør på kr 50 000 for opplysninger som førte til oppklaring. Elin Stoltenberg Dahls mor gikk ut og fortalte at hennes datter hadde vært sterk engasjert i arbeid mot krig og vold, og at hennes begravelse ville bli en markeringsdag mot voldsbruk, våpenbruk og nedbrytende krefter. Hun skulle gravlegges fra Store kapell på Østre gravlund fredag 9. juli. Det kom også fram at Dahl arbeida på Oslo Nye Teater som rekvisitør, og at årsaken til at hun var på stasjonen var at hun skulle hjelpe en person med å flytte. Hun ringte sin far uten å få svar, og snakka så på telefon med ei venninne på Dombås. Deretter handla hun i en Narvesen-kiosk, for så å sette seg i en fotoautomat. Det var ikke klart hvorfor hun ville ta bilder av seg selv akkurat da.

8. juli uttalte politiet at de trodde på en rask oppklaring, og at mindre voldssaker hadde blitt lagt til side slik at 10–15 etterforskere kunne arbeide utelukkende med bombesaken. 67-åringen på sykehus var fortsatt i livsfare.

Den 9. juli ble Elin Stoltenberg Dahl gravlagt. Det var lite dekning av saken i aviser denne dagen, men den 10. juli kom det blant annet reportasjer fra begravelsen. Mange av deltakerne var kledd i hvitt som et fredsbudskap. Politiet hadde sivilkledde spanere på Østre gravlund, som fotograferte både frammøtte og navn på kranser i tilfelle gjerningsmannen ikke klarte å holde seg unna. Kolleger ved Oslo Nye Teater, Norges Statsbaner, Fredsmarsj -82 og Sosialisistisk Ungdom var blant de som la ned kranser ved hennes båre. Fredsbudskapet kom også fram gjennom sanger og dikt: Arnulf Øverlands «Vær utålmodig, menneske», Nordahl Griegs «Til Ungdommen» og Klaus Hagerups «Ellinors vise». Etter begravelsen på Østre gravlund fulgte jordfesting på Høybråten kirkegård. Den 10. juli kunne også politiet gå ut med at bomba hadde vært tidsinnstilt.

Den 12. juli kunne avisene fortelle at politiet hadde funnet ei bombe til i en oppbevaringsboks. Dette ble et gjennombrudd i saken. Bomba besto av et galvanisert rør og en utløser kobla til et dameur av merket Uranus. Bomba ble funnet da en ansatt tømte et skap som hadde stått avløst i mer enn sju dager; dette var den gang lengste mulige leieperiode. Den ble lagt på et lagerrom, men den ansatte så at det var noe merkelig med gjenstanden som lå i en plastpose, og varsla politiet. Bomba hadde trolig samme sprengkraft som den som gikk av ei drøy uke tidligere. Politiet evakuerte stasjonen, og klarte å sikre bomba slik at den ikke kunne gå av. Bomba ser ut til å ha være innstilt til å eksplodere en time etter at den ble plassert i boksen. Poltiet ville ikke si så mye om hvorfor den ikke gikk av, ut over at det var feil i en krets. Dermed fikk ikke den elektriske utløseren kontakt med detonatoren. Det ble beskrevet som et mirakel at den ikke gikk av da boksen ble tømt og posen båret inn på lageret, for den var svært ustabil. Uret ble beskrevet i detalj, i håp om at noen kjente det igjen. Politiet gjentok at de ikke trodde det dreide seg om politisk terror, og at alt tyda på at begge bomber var laget av samme person. Han som fant bomba, en attenåring fra Nesodden, fortalte Dagbladet at det var femten til tjue dynamittgubber.

Den 13. juli meldte Dagbladet at det var hysteri over hele landet. Det kom mange falske bombealarmer til politiet, både fra personer som hadde sett mistenkelige gjenstander og fra personer som ringte inn falske trusler, blant annet mot Bergen stasjon og Trondheim stasjon. Kvelden før var det to større alarmer i Oslo, og i det ene tilfellet sprengte eksperter fra Hærens våpentekniske korps en mistenkelig boks på Nationaltheatret stasjon. Samme dag avslørte politiet at de hadde funnet gode fingeravtrykk på bomba som ikke gikk av, og at disse var bra nok til å domfelle en gjerningsmann. I 1982 måtte fingeravtrykk sjekkes manuelt. Politiet ønska seg datamaskiner som kunne gjøre det, men prislappen på slikt utstyr den gang var omkring ti millioner kroner, så det var ennå ikke blitt en realitet. Det kom også mer om uret. Det var en vanlig type, som ble solgt i minst hundre butikker fordelt over hele landet. Men det var utført en reparasjon på reima, som de håpet at noen kunne kjenne igjen. I VG kom det fram at klokka ikke hadde inngravert medlemsnummer i Norges Urmakerforbund og salgsmåneden på baklokket. Dette var det vanlig å gjøre på armbåndsur, for å kunne vite når garantitida gikk ut. Dermed hadde man en teori om at det var stjålet fra en forhandler. Det kom også fram at bomba var bygd opp på en måte som viste at gjerningspersonen var godt kjent med sprengstoff. VG kunne avsløre at bomba var laget etter en oppskrift som var kjent over hele Europa, og at den også hadde blitt brukt tidligere i Norge.

Arbeiderbladet skrev den 14. juli at politiet famla i blinde, og at optimismen de hadde hatt var svekka. Politiet sa at de ikke kunne se noe umiddelbart gjennombrudd. Fingeravtrykkene viste seg å ikke være så bra som man først trodde, og arbeidet med å sjekke dem kunne ta lang tid. Også dagen før hadde det vært falske bombetrusler, blant annet mot Holmenkollen Restaurant. Politiet minte om at slike falske meldinger kunne straffes med opp til tre års fengsel.

15. juli skrev VG at politiet mente at gjerningspersonen ikke var kjent i Oslos kriminelle verden. De mente at dusøren på 50 000 kroner ville fått noen til å tyste dersom det var flere som kjente til planene. Politiet fikk assistanse fra britisk politi og forsvar, som hadde betydelig mer erfaring med bomber som følge av IRAs mange attentat.

Det begynte å bli litt mindre skriverier om saken i avisene. Den 19. juli gikk politiet ut med et bilde at et galvanisert rør av samme type som det var brukt i bomba som ikke gikk av, i håp om at noen kunne kjenne det igjen. Det skal ha vært et rør av en type som brukes til avtrekksvifter på kjøkken.

23. juli kom et oppslag i VG om at politiet var interessert i en person som noen år tidligere hadde spurt en kriminell om han ville utløse en bombe på Østbanestasjonen for ham. Det ble ikke oppgitt noe motiv. Personen som skal ha spurt om dette var tidligere dømt for ildspåsettelse. Det ble skrevet en del i avisene om at fellesferien førte til problemer for etterforskninga. Politiet kunne korrigere dette noe: Etterforskere fikk ikke ferie så lenge saken pågikk, så ferieproblemene handla om at publikum ikke var hjemme og derfor ikke lenger kom med så mange tips.

På den siste dagen i juli kunne Dagbladet fortelle at politiet ikke lenger hadde noen tro på at mannen på fantombildet, kjent som «Robot-mannen» ettersom man den gang kalte slike bilder for robot-bilder, var involvert. Fingeravtrykket på bomba som ikke gikk av ble nå omtalt som en antydning til et fingeravtrykk.

I august gikk det ut nye beskrivelser av røret og armbåndsuret, i håp om flere tips.Det kom en rekke notiser om at etterforskninga hadde gått i stå. Den 31. august hadde det ikke skjedd noe særlig mer. Politiet hadde da fått 500 tips, og hadde avhørt omkring 200 personer. Det kom også fram at den andre bomba hadde ligget lenger enn man tidligere hadde fått inntrykk av, og skulle ha gått av søndag 20. juni på ettermiddagen. På det tidspunktet er det mange som reiser med tog, så det kunne fått store konsekvenser. Politiet merka seg også at dette var samme dag som eksplosjonen ved Sæter stasjon på Ekebergbanen.

Det meste av september gikk uten noe særlig om saken i avisene. Den 22. september spurte Dagbladet om bombemannen kom til å bli et evig mysterium. De kunne fortelle at fingeravtrykket ikke hadde gitt treff i politiets registre. Nå var det bare tre etterforskere som jobba på fulltid med saken, og kryssjekka alle opplysninger.

Den 7. oktober skrev VG at en 17-åring var varetektsfengsla for tyveri av dynamitt fra en byggeplass ved Hotell Viking. Han la en del av sprengstoffet i en oppbevaringsboks på Oslo S rett etter tyveriet i september. Resten ble funnet i et okkupert hus i Borggata. Politiet var klare på at de ikke kobla dette til attentatet i juli. 17-åringen tilsto tyveriet, og forklarte at han skulle bruke det til å sprenge et pengeskap.

Oppklaring

Den 8. oktober kunne avisene endelig melde at en person var sikta i saken. En atten år gammel gymnasiast hadde blitt varetektsfengsla etter å skutt med hagle mot et av Aftenspostens bud den 11. september. Politiet ville ikke si for mye, men kunne fortelle at siktelsen var utvida til å omfatte bomba på Oslo S og bomba på Ekebergbanen. De skal ha klart å koble fingeravtrykket på bomba som ikke gikk av til gutten. Han var tidligere ustraffa, og lå derfor ikke i registeret da de begynte letearbeidet. Først da han ble pågrepet i ei hytte på Hvaler dagen etter å ha skutt mot avisbudet ble avtrykkene registrert. Han forsvant i en bil sammen med en kamerat etter skytinga, men en bilist la merke til de to unge guttene da de kjørte gjennom sentrum, og meldte fra til politiet. Ettersom han noterte bilnummeret ble det raskt spora opp.

Neste dag, 9. oktober, skrev Arbeiderbladet at gutten hadde blondt hår, og på ingen måte likna på «Robot-mannen» på fantombildet. Det ble fortalt at saken med avisbudet også var svært alvorlig; han hadde blitt truffet av omkring femti hagl. Gutten skulle framstilles for forlenga fengsling i Oslo forhørsrett mandag 11. oktober.

Den 11. oktober skrev VG at en kamerat av «18-åringen» var sikta for medvirkning til bombeattentatet. De var begge 18 år gamle, men den første som ble sikta ble oftest omtalt som «18-åringen», mens den andre var «Kameraten». I den følgende teksten bruker vi disse betegnelsene. De to hadde sittet i avhør hele helga. De skal ha forklart at de ville stjele avisbudets bil for å bruke det under et ran mot Brattlikollen postkontor. Det postkontoret var blitt rana den 3. februar 1982, med omkring 30 000 kroner som utbytte, noe guttene skulle avhøre videre om. Nå kom også forklaringa på bombene. Planen var å presse NSB til å betale «løsepenger». Trolig skulle også Oslo kommune eller Oslo Sporveier presses, siden også trikken ble ramma. Da eksplosjonen fikk fatale konsekvenser valgte de å ikke forsøkte seg på utpressing av NSB. Gutten forklarte også at det var med hensikt at den første bomba ikke gikk av. Dynamitt og fenghetter var stjålet fra en byggeplass på Nordstrand, der «18-åringen» bodde.

Fengslingsmøtet ble gjennomført for lukka dører, men den 12. oktober kunne avisene komme med flere detaljer. De to fikk tolv ukers varetekt i første omgang. «18-åringen», tilsto og forklarte seg. Den andre, «Kameraten», nekta straffeskyld for bomba. Siktelsen etter skytinga mot avisbudet lød på forsøk på forsettlig drap. «18-åringen» var også sikta for bomba mot Ekebergbanen, to tilfeller av brannstiftelse på Nordstrand videregående skole der han var elev og grovt hærverk med skadesum på over en million kroner mot Nordseter skole. «Kameraten» tilsto at han var med på tyveri av dynamitt fra Munkerudåsen i juni, men nekta for å ha vært med på å lage bomber. Politiet mente fortsatt at det var en feil at den første bomba ikke gikk av, mens gutten holdt på at det var planlagt. Det kom også fram at Nordstrand videregående ble forsøkt presse for 30 000 kroner etter brannene. «18-åringen» nekta for å tent på skolen den 28. april, men tilsto å ha gjort det natt til 1. mai. VG navnga «18-åringen» den 12. oktober og senere, og enkelte aviser gjorde det samme senere. Mange unnlot å navngi ham, trolig på grunn av hans alder. «Kameraten» ble ikke navngitt.

Den 20. november skrev VG «18-åringen» hadde tilstått omkring tredve straffbare forhold. Psykiaterne Kjell Noreik og Berthold Grünfeldt skulle gjennomføre en judisiell observasjon av de to.

Dagbladet meldte den 11. februar 1983 at politiet anså saken som ferdig etterforska. De venta på sakkyndigrapporten om deres psykiske helse, og så snart de kom ville statsadvokaten få saken. VG skrev den 17. februar at rapporten hadde kommet, og at det dermed kunne tas ut tiltale. Mordbrannparagrafen var brukt, hvilket ga strafferamme på 21 års fengsel.

Den 15. april 1983 meldte flere aviser at det var tatt ut tiltale. I 1983 var det fortsatt slik at alvorlige straffesaker gikk rett til lagmannsretten, og i juni kom saken opp for Eidsivating lagmannsrett. De to guttene hadde rukket å bli 19 år, men vi omtaler dem for enkelhets skyld fortsatt som «18-åringen» og «Kameraten». «18-åringen» erkjente de faktiske forhold, men nekta seg straffeskyldig. «Kameraten» nekta for enhver befatning med bomba. «18-åringen» erkjente også en rekke andre forhold. Det første av dem var et innbrudd i Grimstvedt Bokhandel på Nordstrand, der han stjal 200 kroner den 9. mars 1982. Han erkjente også hærverk mot en skole, der skadene nå ble oppgitt å være på rundt to millioner kroner.

Den 11. juni meldte avisene av «18-åringen » var funnet skyldig, mens «Kameraten» ble frikjent for bomba. Han ble dømt for andre forhold, men etter å sittet i varetekt i flere måneder var det meste oppgjort for hans del. «18-åringen» ble frikjent for å ha forsøkt å sprenge ei bombe i Østbanehallen den 20. juni. Retten var nok usikker på hans forklaring om at det var meninga at bomba ikke skulle gå av, men lot tvilen komme tiltalte til gode – han ble uansett dømt for den bomba som gikk av. Skuddet mot avisbudet endte med dom for legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap, og ikke forsøk på forsettlig drap slik tiltalen lød på. Han ble også frifunnet for bomba mot Ekebergbanen, selv om det her var stor sikkerhet for at det var han som gjorde dette.

Dommen falt den 11. juni 1983, og kom i avisene den 13. juni. Den lød på elleve års fengsel.

Minnesmerke

Et relieff i forgylt bronse med en fredsdue og ordet «fred» på en rekke språk, laget av billedhuggeren Nina Sundby, ble satt opp til minne om Elin Stoltenberg Dahl. Det henger nå ved inngangspartiet til Østbanehallen. Relieffet ble finansiert gjennom en landsomfattende innsamlingsaksjon.

Referanser

  1. ↑ VG 1982-07-03: 9.

Litteratur og kilder

Avisoppslag fra 1982

Henvisningene her går til hovedoppslag. I mange tilfeller er det også andre oppslag i samme avis.

Annet

Koordinater: 59.910847° N 10.751216° Ø


Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Bombeattentatet_på_Oslo_S&oldid=2535095»