Arnulf Øverland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Arnulf Øverland.
Foto: Leif Ørnelund (1949).
Arnulf Øverlands gravminne i æreslunden på Vår Frelsers gravlund, med byste av Joseph Grimeland.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Ole Peter Arnulf Øverland (født 27. april 1889 i Kristiansund, død 25. mars 1968 i Oslo) var en av våre fremste diktere fra tida rundt første verdenskrig og helt inn i 1960-åra. Han er spesielt kjent for sine krigsdikt. Han var også politisk aktiv på venstresida, og han var en kjent foredragsholder som visste å provosere blant annet i spørsmål om religion og språkpolitikk.

Slekt og familie

Han var sønn av skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Rage (1854–1939).

Den 30. desember 1918 ble han gift i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (1888–1957). Hun var datter av landmåler og infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen og Caspara Ovidia Andersen Askestad. Dette ekteskapet ble oppløst i 1939.

Allerede fra 1934, altså fem år før ekteskapet formelt ble oppløst, hadde han vært samboer med sykepleier Bartholine Eufemia Leganger (1903–1995), som var datter av sokneprest Hans Thiis Leganger og Anna Margrethe Lunde. De ble gift i Oslo den 24. februar 1940.

Heller ikke det andre ekteskapet holdt. De to ble skilt i 1945, og den 22. juni 1945 ble Øverland gift for tredje gang i Stockholm med journalist Margrete Aamot (1913–1978), som var datter av distriktssjef Antoni Aamot og Kristine Eriksen.

Unge år

Arnulf Øverland ble født i Kristiansund, men i løpet av hans første leveår flytta familien til Bergen. Der bodde de på Nygårdshøyden, i ei typisk middelklassegate. Faren var skipsmaskinist i utenriksfart, og han var derfor sjelden hjemme. Mora var opptatt av at sønnene skulle klare seg godt i livet, og sørga for å få dem inn på gode skoler. De første årene var Arnulf Øverland på Tanks skole, og deretter gikk han middelskolen på Bergen katedralskole. Selv om han nok fikk en god utdannelse var det ikke år han så tilbake på med glede. I et skolekringkastingsprogram uttalte Øverland mange år senere at bare tida i konsentrasjonsleir under krigen hadde vært verre enn tida på Tanks skole. Han var en flink elev, med gode fagkarakterer. Men skoleprotokollene avslører også at han ikke hadde beste karakter i flid, orden og oppførsel, og på den strenge privatskolen førte det til reaksjoner.

I 1904 flytta familien til Kristiania, der Arnulf Øverlands eldste bror skulle begynne å studere ved universitetet. To år senere døde faren. Mora livnærte seg i noen år ved å drive manufakturforretning i Ullevålsveien. I 1910 ga hun opp det, og begynte i stedet å drive et pensjonat i Skovveien 17. Familien flytta flere ganger før dette, og hadde bodd både i sentrum og på vestkanten.

Samme år som de flytta til Oslo begynte Arnulf Øverland på språkhistorisk linje med latin på Kristiania katedralskole. Han markerte seg raskt som en dyktig debattant på gymnaset. I 1907 avla han examen artium, og han ble samme år immatrikulert på universitetet. Han studerte filologi, men var egentlig mer opptatt av å skrive selv. I 1910 sløyfa han Ole Peter fra navnet, og debuterte som akvarellmaler hos Blomqvist. Hans senimpresjonistisk landskapsmotiver var gode, men diktningen skulle snart bli hans hovedgeskjeft.

Dikt og politikk

I 1911 kom diktsamlinga Den ensomme fest ut. Diktene handler mye om en ung manns ensomhet og livshunger. Øverland ble samme dag som boka kom ut langt inn på sanatorium med tuberkulose. Han skrev sin andre diktsamling mens han var syk, og i De hundrede violiner fra 1912 er døden gjennomgangstema. Han overlevde, men nå var det ugjenkallelig slutt på studentlivet. Øverland var selv ikke spesielt fornøyd med De hundrede violiner, og han tok med bare halvparten av diktene fra den da han i 1924 ga ut Den ensomme fest på nytt. I sin egen produksjonsliste hadde han ikke med samlinga fra 1912.

Han ble i 1913 premiert for en kantate, «Norge», som han skrev til grunnlovsjubileet i 1914. Den kom på trykk i samlinga Advent fra 1915. Også her er kjærligheten og døden motiver, men selv om det hadde gått bare tre år siden forrige samling møter man en langt mer moden dikter.

Det ble ikke mye inntekter fra diktsamlingene, så Øverland måtte jobbe som journalist for å klare seg. Han begynte i Ukens revy, gikk så til Verdens Gang og så videre til Arbeiderbladet. Han skrev blant annet kunstanmeldelser, der det gikk hardt ut over den moderne malerkunsten. Malere som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso og nordmennene Per Krohg og Alf Rolfsen ble slakta.

Ved slutten av første verdenskrig var Øverland tydelig tyskvennlig. Dette var noe han delte med mange andre norske intellektuelle, som blant annet reagerte på urettferdigheten i Versaillesfreden. I løpet av 1920-åra begynte så en orientering mot venstresida. Blant hans nærmeste venner i denne tida var Sigurd Hoel og Helge Krog, og de tre har blitt omtalt som «det radikale trekløver». Øverland ble medlem av Mot Dag, og skrev agitasjonsdikt i organisasjonens blad. I 1923 ble han formann i Det norske Studentersamfund, og fra samme år til 1928 var han også formann i Den norske Forfatterforening; der hadde han vært viseformann fra 1919 til 1921. Han var et dyktig organisasjonsmenneske, både som forretningsfører, møteleder og som representant utad. Som leder i Forfatterforeningen fungerte han som en fagforeningsleder som passa på at forfatternes rettigheter ble respektert.

Han fortsatte å skrive dikt, og ga ut samlingene Brød og vin (1919), Berget det blå (1927) og Hustavler (1929). Han brukte ofte språklige motiver fra kristne ritualer og folkeeventyrene, noe han forklarte med at dette var litteratur som folk flest var fortrolige med.

Etter å ha gifta seg med Hildur Arntzen i 1918 bosatte paret deg hos mora i Skovveien. I 1921 flytta de til en trevilla på Nesodden. Ekteskapet begynte etter noen år å skrante. En kan se dette i hans dikt; i Hustavler fra 1929 merker man oppbruddsstemningen. I 1932 flytta han ut, etter å han møtt ei yngre jente. Forholdet til henne er bakgrunn for samlinga Jeg besværger dig fra 1934. Det gikk ikke bra med dette forholdet.

I samme periode holdt han et av sine mest kjente foredrag, med tittelen «Kristendommen - den tiende landeplage», i Studentersamfundet. Foredraget var så provoserende at han ble anmeldt for blasfemi og havna i retten. Han unnslapp med nød og neppe straff for dette. Seks av de ti medlemmene av lagretten stemte for domfellelse, én for lite til en fellende som.

I 1936 kom det diktet han er aller mest kjent for, «Du må ikke sove». Det antifascistiske diktet ble trykt i Samtiden, og i 1937 var det med i samlinga Den røde front. I diktet forteller han om en drøm, der han forutser det som skal komme få år senere:

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –

Vår tid er forbi – Europa brenner!

– Fra «Du må ikke sove» (1936)[1]

I 1936 protesterte Øverland også mot et annet diktatur. Han skrev under på en forfatterprotest som stempla dødsdommene i Moskvaprosessene som justismord. På et møte i Norges Kommunistiske Parti i Oslo våren 1937 gikk han til harde verbale angrep på prosessene, men han gikk ikke offentlig ut med dette. Årsaken til det var at han ikke ville gi fascistene gratis skyts. I 1939 kom en ny reaksjon mot Sovjetunionen etter angrepet på Finland, og denne gang dro han på foredragsturné der han talte Finlands sak.

Etter at de heftige forelskelsen som hadde ført til bruddet med hans første kone var over, flytta Øverland i 1934 sammen med sykepleier Effi Leganger. Hun var også kommunist, og deltok som frivillig sykepleier under den spanske borgerkrig. Også denne gangen kom ei annen kvinne i veien, for i februar 1940 møtte Øverland journalisten Magrete Aamot på et møte om Finland i Stavanger. Det ble kjærlighet ved første blikk. Allikevel valgte Øverland å gifte seg med Leganger. Dette kan synes merkelig, men det skyldes at han mente at hun hadde rett på status som fraskilt, og ikke bare «fraflytta». Hun må ha vært enig i det, så de to ble gift, og Øverland flytte i september sammen med Margrete Aamot i Oslo. Det var nok meninga at han skulle skille seg fra Leganger nokså raskt, men krigen kom i veien.

Krigsårene

Øverland hadde som nevnt skrevet antifascistiske dikt allerede flere år før krigen, og storkrigen kom ikke som noen overraskelse på ham. Med strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel / den urett som ike rammer dig selv!» hadde han i 1936 forsøkt å mobilisere til handling mot Hitlers Tyskland. Da angrepet på Norge kom i april 1940 tok Øverland raskt pennen fatt. Et av hans første dikt var «Til Kongen». Øverland var ingen rojalist, tvert imot, men kongens klare og tydelige «nei» førte til at han skrev «Du hørte ingen klasse / men hele folket til!».[2] Margrete Aamot stensilerte opp og distribuerte diktene, som ble svært populære.

Den 11. juni 1941 ble både Arnulf Øverland og Margrete Aamot arrestert av Gestapo. De ble først satt på Møllergata 19, og så på Grini. Øverland satt der fra 25. juli 1941 til 22. september samme år. Han kom dit bare en drøy måned etter at Grini begynte å ta imot sivile fanger, og fikk fangenummer 381. Så ble han sendt til Akershus, der han var til 3. april 1942. Deretter havna de begge i konsentrasjonsleir i Tyskland. Han ble sendt til Sachsenhausen i 1942, og hun ble sendt til Ravensbrück i 1942. Under oppholdet i Sachsenhausen var Øverland sentral i arbeidet blant de norske fangene for å gjøre livet så levelig som mulig, og å holde motet oppe. Han skrev og framførte dikt på brakka, og ble et viktig samlingspunkt.

I april 1945 ble både Øverland og Aamot henta av svenske Røde Kors, og de møtte hverandre igjen i Ramlösa i Sverige. Han fikk innvilga skilsmisse fra Leganger, og gifta seg med Aamot i Stockholm. Diktene han hadde skrevet i leiren ble trykt i Vi overlever alt, som i løpet av 1945 solgte i neste 50 000 eksemplarer. Han hadde også opplesningsturneer og radiopptredener.

Etterkrigsåra

Øverland hadde fått diktergasje i 1938. Stortinget vedtok det med 77 mot 71 stemmer, så han kan ikke sies å ha vært en ukontroversiell person den gang. Men i 1945 var tilstanden en helt annen, for den omstridte radikaleren var nå folkehelt. Forfatterforeninga utnevnte ham til æresmedlem høsten 1945, og de foreslo også at han skulle få tildelt æresboligen Grotten som hadde stått tom siden komponisten Christian Sinding døde i 1941. I 1946 fikk han tildelt Grotten, og flytta inn sammen med Margrete Aamot. Han ble boende der til sin død, og hun bodde der i ytterligere ti år.

I diktsamlingene som ble utgitt etter krigen var det en tammere dikter man møtte, men til gjengjeld var han enda mer kraftfull som debattant. Han gikk særlig løs på Sovjetunionen med landets tvangskollektivisering, arbeidsleire og politiske ufrihet. Han var også en sterk motstander av samnorsken og rettskrivningsreformen av 1938. Fra 1947 til 1956 var han formann i Riksmålsforbundet. Han kunne være svært krass i debatter, på en måte som avstengte all mulighet for saklig diskusjon.

Språkspørsmålet ble også viktig i Forfatterforeninga. I 1949/1950 ble det bestemt at foreninga skulle være representert i Norsk språknemnd, som hadde språklig samling som målsetting. I 1952 led riksmålsforfatterne nederlag på en ekstraordinær generalforsamling, og Øverland, Hans Aanrud og trevde andre meldte seg ut i protest. De oppretta så Forfatterforeningen av 1952, der Øverland var formann det første året. De forsøkte seg med et søksmål for Den norske Forfatterforening, men tapte både i byretten og i Høyesterett. Senere skifta han standpunkt når det gjaldt deltakelse i språknemnda, men han ble i Forfatterforeningen av 1952 til den ble innlemma i Den norske Forfatterforening i 1965/1966.

Han siste arbeid var å redigere En kjetters bekjennelser, en foredragssamling der temaet var benektelse av Guds eksistens.

Ettermæle

Arnulf Øverland huskes som en av de fremste krigsdikterne, som ble sittende i flere år i konsentrasjonsleir for sin dikteriske protest mot nazismen. Han ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund og fikk begravelse på statens bekostning. På grava står en bysta av ham, lagd av Joseph Grimeland.

Flere veier, blant annet Arnulf Øverlands vei i Oslo, er oppkalt etter ham.

Referanser

  1. Øverland 1937: 66.
  2. Øverland 1945: 39.

Litteratur og kilder