Arnulf Øverland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Arnulf Øverland.
Foto: Leif Ørnelund (1949).
Arnulf Øverlands gravminne i æreslunden på Vår Frelsers gravlund, med byste av Joseph Grimeland.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Ole Peter Arnulf Øverland (født 27. april 1889 i Kristiansund, død 25. mars 1968 i Oslo) var en av våre fremste diktere fra tida rundt første verdenskrig og helt inn i 1960-åra. Han ble også en kjent samfunnsdebattant gjennom sine skarpe og til tider kontroversielle uttalelser om religion og politikk. Som riksmålsmann ble han sentral i splittelsen av Den norske Forfatterforening i 1952. Men aller best kjent er han nok som krigsdikter – fra sin tydelige advarsel mot nazismens framvekst i diktet «Du må ikke sove» til diktene han skrev i konsentrasjonsleir under krigen.

Slekt og familie

Han var sønn av skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) fra Kristiansund og Hanna Rage (1854–1939) fra Grytten i Romsdal. Han hadde to brødre: Aage Øverland (1886–1905) og Erik Øverland (1898–1968).

Den 30. desember 1918 ble han gift i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (1888–1957). Hun var datter av landmåler og infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen og Caspara Ovidia Andersen Askestad. Dette ekteskapet ble oppløst i 1939.

Allerede fra 1934, altså fem år før ekteskapet formelt ble oppløst, hadde han vært samboer med sykepleier Bartholine Eufemia «Effi» Leganger (1903–1995), som var datter av sokneprest Hans Thiis Leganger og Anna Margrethe Lunde. De ble gift i Oslo den 24. februar 1940.

Heller ikke det andre ekteskapet holdt. De to ble skilt i 1945, og den 22. juni 1945 ble Øverland gift for tredje gang i Stockholm med journalist Margrete Aamot (1913–1978), som var datter av distriktssjef Antoni Aamot og Kristine Eriksen.

Unge år

Han ble døpt Ole Peter Arnulf den 30. juni 1889 i Kristiansund. Kort tid etter flytta familien til Bergen, der vi i 1891 finner dem i Allégaten 1. Flyttinga ser ut til å skyldes at Bergen ville være en bedre base for faren, som var i utenriksfart. Senere bodde familien noen år i Harald Hårfagres gate 2. Han gikk i fem år på Tanks skole, en tid han har beskrevet som svært vanskelig. Middelskolen tok han på Bergen katedralskole.

I 1904 flytta familien til Kristiania, der Aage Øverland skulle studere ved universitetet. Arnulf Øverland, som nylig var blitt konfirmert i Johanneskirken i Bergen, begynte på Kristiania katedralskole. De bodde først i Krumgata 4, og så i Gyldenløves gate 40. I løpet av de første åra i hovedstaden ble familien ramma av to tragedier. Først døde Aage i 1905 av tuberkuløs meningitt, det vil si hjernehinnebetennelse forsårsaket av tuberkulosebasiller. Deretter døde faren i 1906 mens han var på sjøen, av vann i lungene og nyresykdom.

Uten ektemannens inntekt måtte Hanna Øverland finne en måte å livnære familien på. Hun starta først opp manufakturforretning i Ullevålsveien 1. Det gikk i noen år, men i 1910 finner vi henne som pensjonatvertinne i Skovveien 17. Familien bodde også der en tid, for så å bosette seg i Oscars gate 77.

I 1907 avla Øverland examen artium og ble immatrikulert ved universitetet som filologistudent.

Ungdomstid og mellomkrigstida

Gjøsegården sanatorium, der Øverland var innlagt med tuberkulose i 1911.
Foto: Per Tore Broen (2020).

Han første inntreden i kunstens verden var som akvarellmaler. Han debuterte på Hammerslunds kunsthandel i 1910, og han var god nok til å bli med på Høstutstillingen i 1911.

I 1910 ser vi at han sløyfa Ole Peter fra navnet, og begynte å kalle seg bare Arnulf Øverland. Angivelig skal årsaken til dette ganske enkelt ha vært at det var en annen Ole i klassen på katedralskolen,[1] men det virker i så fall merkelig at han ikke ser ut til å ha endra navnet før tre år etter at han var ferdig der. Kanskje kalte han seg bare Arnulf allerede fra rundt 1904, og gikk hardere til verks ved å slutte helt å oppgi Ole Peter først i 1910.

Men det skulle bli som lyriker at han virkelig satte spor. Debutsamlinga Den ensomme fest fra 1911 byr på det tittelen lover – det handler mye om den unge mannens ensomhet. I en anmeldelse i Morgenbladet står det at: «Uten at være sterkt særpreget i den ene eller anden Retning og uten at bringe noen Fornyelse i den ene Henseende eller den enden rummer disse Digte et sprødt og fint talent [...]».[2] Midt oppi det hele ble han alvorlig syk, og på lanseringsdagen ble han innlagt på Gjøsegården sanatorium på Kongsvinger. Hans andre samling, De hundrede violiner, ble påbegynt der og fullført mens han fortsatt var syk. Her er døden gjennomgangstema. I 1913 skrev han kantaten «Norge» til grunnlovsjubileet året etter, og her ser man en mer moden dikter som kombinerer temaene kjærlighet og døden. Denne kantaten fikk han en pris for.

For å få en mer sikker inntekt begynte han som journalist, og særlig som kunstanmelder. Han markerte seg som en skarp kritiker av moderne kunst, da han i krasse ordelag gikk til angrep på kjente malere fra inn- og utland. Da han gifta seg med Hildur Arntzen i 1918 flytta paret inn hos mora, inntil de i 1921 flytta til Blylaget på Nesodden.

I 1920-åra orienterte han seg mot venstresida i politikken. Han ble blant annet med i Mot Dag. I 1923 ble han formann både i Det Norske Studentersamfund og i Den norske Forfatterforening. Som leder i sistnevnte la han ned mye arbeid i å sikre forfatteres rettigheter.

Ekteskapet med Arntzen skranta lenge, inntil han i 1932 flytta ut. Han hadde funnet ei yngre kvinne, men dette forholdet ble ikke langvarig. Han bodde da en tid i Schleppegrells gate 28B I 1934 flytta han sammen med Effi Leganger; de kunne ikke gifta seg ennå, ettersom skilsmissen fra Arntzen ikke var gått i orden. De to var naboer da de traff hverandre. Øverland hadde flytta til Bygdøy allé 68, mens hun bodde i nr. 70.

I 1933 holdt han det berømte og beryktede foredraget «Kristendommen - den tiende landeplage» i Studentersamfundet. Ole Hallesby reagerte med å anmelde ham for blasfemi, og saken endte i retten. Flertallet i lagretten ville dømme Øverland, men mindretallet var akkurat stort nok til at han ble frikjent. Selv om blasfemiparagrafen ble stående i lovbøkene til 2015, ble dette den siste saken som ble først for retten etter bestemmelsen.

I 1936 kom det diktet han er aller mest kjent for, «Du må ikke sove». Det antifascistiske diktet ble trykt i Samtiden, og i 1937 var det med i samlinga Den røde front. I diktet forteller han om en drøm, der han forutser det som skal komme få år senere:

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –

Vår tid er forbi – Europa brenner!

– Fra «Du må ikke sove» (1936)[3]

Også Stalins Sovjetunionen fikk sitt pass påskrevet. Øverland signerte i 1936 et forfatteropprop mot Moskvaprosessene, og året etter kritiserte han utrenskningene på et møte i Norges Kommunistiske Parti. Men denne kritikken var han forsiktig med å komme med i offentligheten, for han ville ikke gi nazister og fascister flere argumenter for sin politikk. Effi Leganger deltok som frivillig sykepleier under den spanske borgerkrigen, og delte mange av hans synspunkter.

I 1938 fikk Øverland innvilga diktergasje. Det var et knapt flertall på Stortinget som gikk inn for dette; mange hadde nok ikke tilgitt angrepet på kristendommen, og mange var skeptiske til hans politiske synspunkter.

Da Sovjetunionen overfalt Finland tok Øverland bladet fra munnen også i offentligheten. Han reiste på en foredragsturne for å tale Finlands sak. Det var under et møte om Finland i Stavanger han møtte journalisten Margrete Aamot, og de to ble forelska i hverandre. Merkelig nok gifta han seg allikevel med Effi Leganger kort tid senere, etter at skilsmisse endelig var innvilget. Hun ser ut til å ha visst om at det kom til å bli et kort ekteskap. Men om planen var å skille seg raskt, gikk det ikke slik. Krigen kom i veien. I stedet ble Øverland samboer med Aamot, og de flytta til Schouterrassen 13 i Oslo.

Krigsårene

Øverland satt i Sachsenhausen fra 1942 til krigens slutt.
Foto: MandyM (2005).

Øverland gjorde det han kunne best da krigen kom, han skrev dikt. Og særlig kjent er «Til Kongen». Republikaneren Øverland skrev en hyllest til kongen som våget å si nei til Hitler. Og han fortsatte å skrive dikt med brodd mot okkupasjonsmakten. Aamot fikk stensilert dem, og de ble delt ut til så mange som mulig.

Utdeling av illegale trykk var et farlig virke, og ekteparet hadde sommeren 1941 tatt inn på et hotell i frykt for at Gestapo skulle komme på døra. Men tyskerne fant fram til dem allikevel, og den 11. juni 1942 ble det pågrepet og kjørt til Møllergata 19. Den 25. juli 1942 bar det videre til Grini, der Øverland fikk det lave fangenummeret 381. Etter en ny runde på Møllergata 19 og et opphold på Akershus landsfengsel ble både Øverland og Aamot i 1942 sendt i konsentrasjonsleir. Han havnet i Sachsenhausen, og hun i Ravensbrück. Han ble en viktig støttespiller for de andre fangene, og holdt motet oppe på brakka ved å lese gamle og nye dikt. Blant de ble sendt til Sachsenhausen sammen med ham var Einar Gerhardsen og Didrik Arup Seip. Også i den korte tida han var på Grini hadde Øverland vært viktig for de andre fangene. Samlingen Vi overlever alt inneholder diktene som ble skrevet i fangenskap, og solgte bare i fredsåret 1945 nesten 50 000 eksemplarer.

Øverland og Aamot ble henta av De hvite bussene, og ble gjenforent i Ramlösa. Under rekreasjonsoppholdet i Sverige gikk skilsmissen fra Leganger gjennom, og de to kunne gifte seg i Stockholm.

Etterkrigstida

Da han kom hjem til Norge ble han utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen. I 1946 kunne ekteparet flytta inn i æresboligen Grotten. Den hadde stått tom siden Christian Sindings død i 1941. Øverland ble boende der resten av sitt liv, og Aamot bodde der som enke i ytterligere ti år. Barna Åsil og Eli bodde også sammen med dem.

Øverland fortsatte både som lyriker og debattant. Nå kunne han fritt angripe Sovjetunionens politikk. Men han ble også svært tydelig i språkdebatten. Som riksmålsmann var han motstander av både samnorsk og rettskrivningsreformen av 1938, som hadde ført til en tilnærming mellom bokmål og nynorsk. I 1947 ble han formann i Riksmålsforbundet. Språkspørsmålet dukka etter hvert også opp i Forfatterforeningen. Bakgrunnen var et vedtak fra 1949 om at foreningen skulle ha en representant i Norsk språknemnd, en forløper for Språkrådet. Problemet for Øverland og andre riksmålsforfattere var at nemnda hadde som mandat å arbeide for språklig samling, det vil si en eller annen form for samnorsk. Dette var uutholdelig, og etter at riksmålsfløyen gikk på et nederlag i Forfatterforeningen i 1952 ble det splittelse. Øverland ble den første lederen i Forfatterforeningen av 1952, og forble medlem der inntil gjenforeningen av de to organisasjonene i 1966. Riktignok endret han syn på ett punkt etter hvert; han mente at det kunne gå greit å delta i Norsk språknemnd. Blant andre kjente forfattere som sto sammen med ham i språkspørsmålet kan nevnes André Bjerke og Jens Bjørneboe.

På det siste arbeidet han fram mot en ny religionsstid. Foredragsprosjektet En kjetters bekjennelser skulle handle om fornektelse av Guds eksistens. Men tiden innhentet ham, og den 25. mars 1968 gikk Øverland bort.

Ettermæle

Han ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund og fikk begravelse på statens bekostning. Bisettelsen foregikk i Vestre krematorium. På graven står en byste av ham, lagd av Joseph Grimeland.

Flere veier, blant annet Arnulf Øverlands vei i Oslo, er oppkalt etter ham.

Den viktigste arven etter Øverland er diktene hans, og særlig «Du må ikke sove» har en helt spesiell posisjon. Det var for eksempel nærmest selvskrevet å lese fra dette diktet under rosetog og minnearrangementer etter terrorangrepene 22. juli 2011. Sammen med en annen viktig krigsdikter, Nordahl Grieg som skrev «Til ungdommen», ble det Øverland som fikk sette ord på folks tanker i den vanskelige tida.

Referanser

  1. ↑ Bræin 2019: 177.
  2. ↑ Morgenbladet 1911.12.09. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Øverland 1937: 66.

Litteratur og kilder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Arnulf_Øverland&oldid=2517828»