Jens Bjørneboe
Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Veierland) satte som forfatter sterkt preg på norsk litteratur i 1950- og 1960-åra. Han tok ofte for seg kontroversielle temaer, og skapte debatt som han selv deltok i med stor iver.
Slekt og familie
Han var sønn av skipsreder og belgisk konsul Ingvald Bjørneboe (1875—1939) og Anne Marie Svenson (1895–1990).
Jens Bjørneboe ble gift to ganger. Første gang var i 1945 med tyskfødte Louise Charlotte Funk. Dette ekteskapet ble oppløst i 1959. Han gifta seg så i 1960 med Tone Tveteraas (f. 1931), som var datter av tannlege og grafiker Ingolf Vilhelm Bull Tveteraas og danser og koreograf Signe Edgren Hofgaard.
Han fikk ingen barn i første ekteskap, men i andre ekteskap ble det tre døtre. Dattera Eva Therese Bjørneboe (f. 1963) ble i 1995 gift med forfatter Dag Solstad, i hans tredje ekteskap. Hun er redaktør og teateranmelder. Dattera Marianne Bjørneboe (f. 1961) er litteraturviter og skribent.
Forfatteren André Bjerke og Jens Bjørneboe var søskenbarn; deres mødre var søstre.
Liv
Jens Bjørneboe vokste opp i et borgerlig hjem. Han gikk på Kristiansand katedralskole, der han etter å ha vist seg som en vanskelig og opprørsk elev til slutt ble utvist for godt. Dermed ble det privatskole i Flekkefjord. Der måtte han slutte etter å ha vært sammen med ei jente på femten år – han var selv atten da det skjedde. Han ble den 28. februar 1939 dømt til åtte måneders betinga fengsel for utukt etter denne hendelsen. I 1940 kunne han endelig avlegge examen artium som privatist i Drammen.
I skoletida, vinteren 1937, opplevde Jens Bjørneboe og en kamerat å bli tatt av snøskred på Setesdalsheiene. Bjørneboe kom seg ut selv, og han klarte å grave ut kameraten med bare hendene. Samme år mottok han for denne redningsdåden Carnegies heltefonds sølvmedalje.
Han begynte så å studere ved Statens kunst- og håndverksskole og på Axel Revolds illegale kunstakademi. I 1941 tok han examen philosophicum ved Universitetet i Oslo. I 1943 rømte han så til Sverige for å unngå arbeidstjenesten. Der studerte han på Kungliga Kunsthögskolan under maleren Isaac Grünewald. I 1946 stilte han ut et oljemaleri på Høstutstillingen, og samme år hadde han også en utstilling i Kristiansand med 45 bilder.
Den 26. august 1947 kom en kronikk han hadde skrevet om den svenske maleren Ernst Josephson på trykk i Aftenposten. Dette var første gang han fikk publisert noe, og det medførte at han gikk over fra maleri til skrift som uttrykksmåte. I 1948 skrev han romanen Hertug Hans. Den ble refusert av flere forlag, og først i 1972, etter at han var godt etablert som forfatter, ble den utgitt.
I 1950 ble Bjørneboe lærer på Oslo Steinerskole, som nylig hadde blitt etablert. Han ble i 1952 første redaktør for skolens tidsskrift Ny Skole, og var i lærerjobben til 1957.
Mens han jobba som lærer kom også forfatterdebuten, med samlinga Dikt fra 1951. De eksistensielle diktene på rim, i en stil inspirert av Rilke, ble godt mottatt av kritikerne, og samlinga ble trykt i tre opplag i løpet av høsten 1951. I 1952 kom den første romanen, Før hanen galer. Temaet er en tysk lege som drev medisinske eksperimenter på mennesker. Allerede i denne første romanen tok han opp «det ondes problem», noe som skulle bli et gjennomgangstema i hans forfatterskap. Også romanen fikk gode anmeldelser, blant annet av Johan Borgen.
Diktsamlinga Ariadne kom ut i 1953. Neste verk var romanen Jonas fra 1955. Hovedpersonen Jonas er dyslektiker, og opplever at skolen behandler ham som om han var psyisk utviklingshemma. Her ble Bjørneboes vilje til å kritisere myndigheter gjennom sitt forfatterskap tydelig. Jonas førte til stor debatt om hvordan elever med spesielle behov ble behandla i skolen, og i 1950-åra var det en av de mest leste norske bøkene. Sigurd Hoel omtalte den i sin anmeldelse i VG for «den betydeligste norske roman etter krigen». Noe annet som også kom fram i Jonas var Bjørneboes evne til empati med taperne i samfunnet, og at han konsekvent stilte seg på deres side.
I 1957 kom romanen Under en hårdere himmel. Her tok han opp det han mente var kritikkverdige forhold ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Det kom kraftige reaksjoner, og blant annet Anton Beinset slakta romanen i Dagbladet. Denne slakta var nok vel så mye politisk som litterært motivert.
Da Bjørneboe begynte å markere seg som opprører var det vanskelig å plassere ham. Han var riksmålsmann og antroposof, og han hadde forvart landssvikdømte. Dette passa dårlig med bildet på en radikaler i 1950-åra. Først senere har det blitt enklere å se den røde tråden fra frihetslengselen og opprørstrangen i 1950-åra til en tydeligere anarkistisk innstilling i 1960-åra.
Bjørneboe slet gjennom mange år med psykiske problemer. Det første virkelige sammenbruddet kom i 1957. Han forsøkte å løse dette med alkohol. Bjørneboe sa opp jobben på Steinerskolen, og tok ut separasjon fra sin kone. Han ble også tatt for fyllekjøring. Han stakk av fra dommen for dette, og reiste rundt i Europa i et års tid. Romanen Vinter i Bellapalma og diktsamlinga Den store by ble til i denne tida.
Høsten 1959 kom han tilbake til Norge, og han måtte da sone promilledommen i Oslo kretsfengsel. Der fikk han innsyn i en lukka verden. På sykesalen måtte han fanger som fortalte om avstraffingsmetoder som var ukjent for folk utafor murene. Han skrev en serie artikler om dette i Dagbladet, og påviste at enkelte av disiplinærstraffene som ble brukt var rene torturmetoder fra middelalderen. Hans kritikk mot fengselsvesenet var med på å legge grunnlaget for arbeidet som senere er blitt gjort av organisasjoner som KROM og Amnesty International. Ut fra fengselserfaringene kom også romanen Den onde hyrde (1960) og skuespillet Til lykke med dagen (1965). Her er temaet ungdom på skråplanet og vanskene med å tilpasse seg et autoritært samfunn. Senere engasjerte han seg også i saken til drapsdømte Fredrik Fasting Torgersen med essays, kronikker og med skuespiller Tilfellet Torgersen (1973).
| Politimenn går i følge Loven krever tann for tann | ||
| – Fra «Respekt for loven» i Samlede dikt. | ||
Han ga i 1959 ut Blåmann, som var en kunstnerroman. Senere kom nok en kunstnerroman, Drømmen og hjulet om forfatteren Ragnhild Jølsen.
Utover i 1960-åra gikk Bjørneboe ut som anarkist. Hans begrunnelse var at anarkismen er det samfunnssystem som best kan ivareta de sentrale verdiene frihet og likhet. Nå markerte han seg virkelig som samfunnsdebatt, og ble kjent for sin sviende sarkasme og en vilje til å gå på uansett hvor upopulær han måtte bli.
I 1966 kom første bind i trilogien Bestialitetens historie, Frihetens øyeblikk. Neste bok, Kruttårnet kom i 1969, og Stillheten i 1973. Dette har blitt stående som hans hovedverk, og det er her han virkelig tar for seg «det ondes problem». I trilogien skriver han verdenshistorien ut fra kunnskap om hva maktmennesker har gjort mot utenforstående og undertrykte. Hovedpersonen kalles seg «protokollføreren», og han forsøker å finne ut hvorfor mennesker er besatt av tanken om å gjøre livet uutholdelig for hverandre. For Frihetens øyeblikk ble han belønna med Kritikerprisen.
Han ga i 1966 også ut romanen Uten en tråd, som handler om ei ung kvinnes seksuelle oppvåkning. Den ble inndratt av påtalemyndigheten, og Bjørneboe endte med å bli dømt for utukt. Boka ble forbudt i Norge, men den ble oversatt til andre språk og har siden blitt utgitt også på norsk. Publisiteten som kom fra rettsprosessen førte til så stort salg av boka at Bjørneboe kunne kjøpet et hus på Billingstad. Bjørneboe skrev en oppfølger som bare ble utgitt i Danmark, der en av hovedpersonene er inspirert av statsadvokat Lauritz Dorenfeldt som hadde vært aktor i saken.
Uten en tråd handla også om å ta tak i egen seksualitet. Selv om han var gift med to kvinner, hadde han tidlig også utforska homofile forhold. Homofilt samliv var fortsatt forbudt i Norge i 1966. I forbindelse med utgivelsen tok han opp debatten omkring dette. Etter å ha blitt kontakta av Tom Bagger i 1973 begynte han å utforske denne sida ved seg selv nærmere. Han kom inn i en krets av unge homofile menn, og innleda et forhold til Gudmund Justås. Selv om Bjørneboe aldri eksplisitt sto fram som homo- eller bifil, ble han et kjent ansikt i homomiljøene i Oslo - blant annet på Metropol.
Den siste romanen han skrev var Haiene (1974). Den er på overflaten en sjøroman, som forteller om ei seilskute på vei fra Asia til Sør-Amerika i 1900. Gjennom hendelser som mytteri, forlis, haifiske og slagsmål gjennomførte han også en selvgranskning i denne romanen.
Bjørneboe skrev også et stort antall essays og flere skuespill. Han studerte dramatikk under Berthold Brecht, og er i stykkene Fugleelskerne og Semmelweiss åpenbart inspirert av ham.
I de siste årene ble depresjoner og alkoholmisbruk et voksende problem, og Bjørneboe fortalte selv om flere selvmordsforsøk. Det første skal ha funnet sted da han var bare fjorten år gammel, men greina han forsøkte å henge seg i knakk. Det er vanskelig å vite hvor reelle slike historier er, for Bjørneboe kunne nok ta seg en viss kunstnerisk frihet i framstillinga av sitt eget liv. Han forsøkte å slutte å drikke, og publiserte i 1975 diktet Farvel, bror alkohol! i Dagbladet. På våren 1976 ble han intervjua på Veierland av Haagen Ringnes fra NRK, og han skal da ha blitt rasende da Ringnes ikke hadde med seg alkohol. Journalisten måtte reise tilbake til fastlandet for å kjøpe whisky før intervjuet kunne gjennomføres.
Den 9. mai 1976 døde han for egen hånd i sitt hjem på Veierland i Nøtterøy kommune. Han ble gravlagt på Veierland kirkegård.
Flere av hans dikt har blitt tonesatt av Anne Grete Preus, og er med på Fullmåne fra 1988.
Bibliografi
Romaner
- Hertug Hans, 1948 (utg. 1972)
- Før hanen galer, 1952
- Jonas, 1955
- Under en hårdere himmel, 1957
- Vinter i Bellapalma, 1958
- Blåmann, 1959
- Den onde hyrde, 1960 (filmatisert som Tonnie, 1962)
- Drømmen og hjulet, 1964
- Bestialitetens historie, 3 bd., 1966–73:
- Frihetens øyeblikk. Heiligenberg-manuskriptet, 1966
- Kruttårnet. La poudrière. Vitenskapelig efterord og siste protokoll, 1969
- Stillheten. En anti-roman og absolutt aller siste protokoll, 1973
- Uten en tråd, 1966
- Uden en trævl II (illustrert av forfatteren), København 1968
- Haiene. Historien om et mannskap og et forlis, 1974
Dikt
- Dikt, 1951
- Ariadne, 1953
- Den store by, 1958
- Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt, 1968
Skuespill
- Joseph og hans brødre, oppr. trykt i Ordet, 1954, opptr. i Samlede essays, 1996
- Raniero, oppr. trykt i Ordet, 1957, opptr. i Samlede essays, 1996
- Til lykke med dagen, 1965
- Fugleelskerne, 1966 (eng. utg. The bird lovers, 1994)
- Semmelweis. Et anti-autoritært skuespill, 1968
- Amputasjon, 1970
- Tilfellet Torgersen, 1973
- Dongery. En collage om forretningsstanden og om markedsførerens liv, 1976
Essays og annet
- Norge mitt Norge. Essays om formyndermennesket, 1968
- Vi som elsket Amerika. Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral, 1970
- Politi og anarki. Essays om katter, domstoler og mennesker, 1972
Posthume utgivelser
- Røde Emma (utgaven ble senere inndratt)
- Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole, 1976
- Lanterner. Noveller, reisebrev, epistler, 1977
- Samlede dikt, 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Om Brecht, 1977
- Om teater, 1978
- Samlede skuespill, 2 bd., 1978
- Bøker og mennesker, 1979
- Samlede verker, 15 bd., 1995
- Bilder. Utg. Henie Onstad Kunstsenter. Høvik, 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Samlede essays, 6 bd., 1996
Ikke utgitte verker
- Ingen har sett oss, skuespill
- Skapsprengeren Manfreds opptegnelser, roman
- Med horn og hale, utkast til selvbiografi
Lydopptak
- Våpenløs, dikt innlest av Jens Bjørneboe (også i CD-format).
- NRK-video med et intervju Haagen Ringnes gjorde med Bjørneboe på Veierland våren 1976.
Litteratur
- Jens Bjørneboe på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Rem, Tore: Født til frihet. Utg. Cappelen Damm. Oslo. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Wandrup, Fredrik: Jens Bjørneboe i Norsk biografisk leksikon.
- Jens Bjørneboe i Historisk befolkningsregister.
- Fra NRK: Norske forfatterprofiler (1970) Intervju fra 1976 (to deler) Siste møte med Jens Bjørneboe (sendt 1977).
|
Artikkelen Jens Bjørneboe omhandler temaer som selvmord, selvskading og psykiske helseutfordringer. Hvis du sliter med dette, bør du kanskje ikke lese videre. Det finnes noen å snakke med. Ring Mental Helse på 116 123, åpent 24 timer i døgnet. Ved akutt fare, ring 113 for ambulanse. |