Forfatterforeningen av 1952

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Forfatterforeningen av 1952 ble grunnlagt den 28. april 1952 som følge av en splittelse i Den norske Forfatterforening (DnF). Etter at Den norske Forfatterforening sendte en representant til Norsk språknemnd, som arbeida for samnorsk, brøt en del riksmålsforfattere ut og dannet Forfatterforeningen av 1952. De mente at Forfatterforeningen måtte arbeide til beste for alle medlemmer, og at de gjennom representasjon i Norsk språknemnd motarbeidet interessene til de som motsatte seg en statlig styrt språkpolitikk.

Antallet forfattere som brøt ut er noe uklart. Store norske leksikon sier per juni 2019 at det var 29 i artikkelen om Den norske Forfatterforening, og 28 i artikkelen om Forfatterforeningen av 1952. Wikipedia skriver at det var 32.[1]

Arnulf Øverland, som fra 1923 til 1928 hadde vært formann i DnF, ble formann i den nye foreningen. Sigurd Hoel ble formann i det litterære rådet. Som hovedinitiativtager til bruddet regnes gjerne Claes Gill. Andre forfattere som ble med over var André Bjerke, Agnar Mykle, Terje Stigen, Jens Bjørneboe, Carl Keilhau, Per Arneberg, Asmund Brynildsen, Francis Bull, Finn Bø, Solveig Christov, Odd Eidem, Ebba Haslund, Helge Ingstad, Erik Krag, Øistein Parmann, Gunnar Reiss-Andersen, Cora Sandel, Gabriel Scott, Ernst Sørensen, Trygve Braatøy, Peter Wessel Zappfe. og Aslaug Vaa. Sistnevnte skiller seg ut ved at hun skrev nynorsk; ellers var det primært riksmålsforfattere som brøt ut, men enkelte andre ble med over fordi de støttet prinsippet om at staten ikke skulle styre språkutvikling, og var negative til samnorsk.

Kort tid etter stiftelsen gikk Forfatterforeningen av 1952 til søksmål mot DnF, fordi de mente at deltagelse i arbeid for samnorsk var i strid med formålsparagrafen. Saken ble avgjort av Oslo byrett først i 1957, der Forfatterforeningen tapte. Også Høyesterett ga DnF medhold.

I 1966 førte Vogt-komitéens innstilling om språkpolitikk til at Norsk språknemnd ble erstattet av Norsk språkråd. Der ble også riksmålsorganisasjoner med, blant annet fordi det ble klart at samnorsklinjen ble forlatt etter store protester fra blant annet Foreldreaksjonen mot samnorsk. Som følge av denne endringen valgte medlemmene i Forfatterforeningen av 1952 å gå tilbake til DnF. En konsekvens av dette var at enkelte fagprosaforfattere ble med inn i DnF; siden 1896 hadde DnF kun hatt skjønnlitterære forfattere som medlemmer.

Referanser

  1. Forfatterforeningen av 1952, revisjon av 28. mai 2019 på Wikipedia.

Litteratur og kilder