 Det opprinnelig garnspinneriet fra 1914, ombygget i 1946 over Brynsfossen, etter rehabiliteringen i 2003. (2007) Joh. Petersen A/S Lin og Bomullsvarefabrikk produserte utstyrsvarer som håndklær og dekketøy i jacquard- og damaskmønster i hvit og kulørt lin, samt i bomull og silke. Etter krigen produserte fabrikken også blåtøysstoffer, skjortestoffer og lignende, samt også frottéhåndklær i bomull og andre bomullsprodukter.
Firmaet Joh. Petersen A/S ble grunnlagt i 1852 i Bergen av tekstilgründeren og manufakturhandleren Johan Petersen (1828-1906). Han kjøpte i 1857 en tomt i Skuteviken av Margrethe Marie Meyer, enken etter Otto Meyer, hvor han året etter startet et dampdrevet bomullsveveri. Dette hadde i 1865 41 ansatte, men stanset produksjonen 1867 da Petersen i stedet drev Bergens Dampmølle i fabrikkens kjeller. Veveriet ble flyttet til Brumunddal og deretter i 1889 til Bryn i daværende Aker herred hvor Petersen hadde kjøpt fallrettighetene til Brynsfossen i Alnaelva. Her ble det anlagt en demning og fikk ført vannet ned til en veveribygning på flaten nedenfor og ga kraft til produksjonen. I 1897 ble anlegget utvidet med en ny, stor bygning. Les mer …
 Maleri av Andreas Lauritz Thune (1848–1920) som utviklet bedriften fra en håndverksbedrift til en stor industribedrift. Thunes mekaniske verksted var en stor industribedrift som blant annet produserte landbruksmaskiner, turbiner og lokomotiver. Bedriften utviklet seg fra et smedverksted i Drammen og gjennom tre generasjoner til en stor industribedrift i Oslo med rundt 600 ansatte. Fra 1901 holdt bedriften til på Skøyen og det gamle bedriftsområdet og området omkring har navn etter den.
Bedriften ble startet i 1852 av Halvor Thune etter å ha gått i lære hos sin far Anders Paulsen Thune, opprinnelig fra Luster, og som hadde vært smedmester i Drammen siden 1815. Thunes mek. verksted regnet senere dette som sin opprinnelse, og feiret 150 års jubileum i 1965. Bedriftens symbol var tre smedhammere, som viste til Anders Paulsen Thune, Halvor Thune og Andreas Lauritz Thune (1848–1920), som skapte selve industribedriften.
Les mer …
Simensbråtenlinjen var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt skarp stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
 Frithjof Ingier. Foto: Faksimile fra Aker 1837-1937. Kommunens styre og forvaltning gjennem hundre år. (1940) Frithjof Ingier (født 13. juli 1849, død 6. mai 1906 i Ouchy i Sveits) var godseier og lokalpolitiker (H) i Aker.
Familie
Frithjof Ingier var sønn av Helle Ingier (1810-1884) og Mathea Rosenberg (1822-1897). Han var først gift med Johanne Ingier (1851-1937), ekteskapet oppløst i 1900, deretter i 1905 med Kristine von der Lippe (1868-1934)
Liv og virke
 Her ved Hvervenbukta lå hovedhuset på Stubljan, som brant i 1913, på toppen av den lille bakken til høyre. Paviljongen ble ikke flammenes rov, og står fremdeles.
Ingier var fra farens død eier av Stubljan i Aker. Dette var hovedsetet i Ljangodset som omfattet en rekke gårds- og skogseiendommer i Aker, Nesodden, Oppegård, Ski, Ås og Kråkstad, kjøpt av bestefaren Lars Ingier (1760–1828) i 1799. Blant disse var Hvitebjørn i Oppegård, som sammen med Stubljan dannet den opprinnelige kjernen i Ljansgodset. Sag- og skogbruksfirmaet M. & H. Ingier (etablert av Helle Ingier og hans bror Marius i 1850) hørte også til, herunder det store sagbruket Ljansbruket. Les mer …
| 
