 Storgata har siden trikkens tidligste dager vært ei viktig sporveisgate. er ei gate i det sentrale Oslo, i bydelene Oslo sentrum, St. Hanshaugen og Grünerløkka. Den går i dag fra Dronningens gate ved Kirkeristen til Nybrua, og er en av byens eldste gater.
Da Storgata ble anlagt, antagelig kort tid etter at byen ble flyttet i 1624, lå den i sin helhet utenfor vollene og den egentlige by. Den var en hovedinnfartsåre fra Vaterlands bru gjennom forstadsbebyggelsen inn til Store Voldport. Gata fulgte et annet løp enn i dag. Den gikk fra Kirkeristen til krysset med dagens Brugata, og fulgte i hvert fall fra 1700-tallet det som nå er Brugata til Vaterlands bru. I denne perioden ble gata gjerne kalt Vaterlands Storgade. Les mer …
 I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.  Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje. Foto: Narve Skarpmoen  Detaljer fra gårdsinteriøret i Brugata 13, datert til 1931. Adressen Brugata 13 i Oslo eksisterer ikke lenger. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.
På 1700- og 1800-tallet var dette Storgata 50.
Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet
I branntaksten fra 1766 står det at eieren av denne tomten var Hans Simensen Bonhkov.[1] Det er dessverre lite informasjon å hente fra denne branntaksten, men det presiseres at tomtens verdi var 1090 riksdaler og at det fantes tre bygninger her; en hovedbygning, en sidebygning og en bakbygning, alle laget av lafteverk.
Beskrivelse av tomten rundt 1800
 Slik så Brugata 13 ut i 1920. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet bodde garvermester Holm Holmsen her.  Brugata 13 avbildet i 1933. I branntaksten fra 1797 kan man lese at tomten ble taksert til 900 riksdaler. Hovedbygningen var to etasjer høy, og bygget av lafteverk med steintak. Bygningen hadde en bjelkekjeller og et loft hvor korn ble oppbevart. Det var tre rom i huset, samt et kjøkken. Det fantes også en bakbygning i gården, bygd av lafteverk og med steintak. Denne bygningen var to etasjer høy, og hadde fire oppbevaringsboder.[2] I branntaksten fra 1802 beskrives bygningene på samme måte, men det opplyses i tillegg om at bakbygningen har fått to skur for oppbevaring av ved samt et fjøs. Tomten fikk også en betraktelig høyere verdi i 1802, 1800 riksdaler.[3]
Beboere i 1801
I folketellingen fra 1801 presiseres det at det er ett hushold på tomten.[4] Her bodde den 42 år gamle garvermesteren Holm Holmsen sammen med sin familie. Familien bestod av hans 51 år gamle kone Elisabeth Holmsen, deres elleve år gamle datter Johanne Holmsen samt deres onkel- og tantebarn, fem år gamle Sophie Hønse og 26 år gamle Anne Blom. I tillegg til dette hadde familien en tjenestepike (38 år gamle Maren Knudsdatter), en garverdreng (19 år gamle Ole Johnsen) og to garversvender (24 år gamle Peder holm og 32 år gamle Ole Løvstad).
1875
I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården. Les mer …
 Vilnius rundt Annas fødsel. Foto: Abdon Korzon/Trakai historiske museum (1860) (1860-1939) ble født som Anna Prusan i Vilnius i 1860. Hun var blant utallige russiske jøder som dro vestover rundt århundreskiftet. Annas historie er helt og fullt hennes egen, men samtidig ganske typisk for jødene som kom østfra til de skandinaviske landene i tida før og rundt 1900.Anna fikk et forholdsvis langt liv. Hun var nesten åtti år da hun døde i 1939. Om hun fremdeles var frisk på denne tida, rakk hun sannsynligvis å bekymre seg for jødenes vanskelige situasjon i Europa. Mange i det jødiske miljøet i Norge hadde flyktet fra pogromer og andre vanskeligheter i Russland, og hadde håpet at Vest-Europa skulle bli en trygg havn. På 30-tallet var det mange som forstod at det kanskje ikke kom til å fortsette å være slik. Anna slapp i alle fall å oppleve andre verdenskrig, med de lidelser krigen og Holocaust førte til for etterkommerne hennes. Les mer …
 Folksomt på musikkpaviljongen i Birkelunden på Grünerløkka. Foto: Leif-Harald Ruud (2012)  Paulus kirke sett fra Markveien. Foto: Leif-Harald Ruud (2014) Grünerløkka er et strøk i Oslo. Det der en del av, og har gitt navn til bydel Grünerløkka. Området er særlig på Oslo-dialekt blitt uttalt Grønnerløkka eller Grønnløkka. Kortformen Løkka er av nyere dato og stammer særlig fra opprustningen og rehabliteringen av området fra 1990-åra og framover, og er mer brukt av de nye innflytterne til strøket fra resten av landet, da kortformen Løkka for Oslo-folk tradisjonelt vil også kunne henspille på andre strøk og områder med løkke-navn som Rodeløkka, Keyserløkka, Ruseløkka, Bolteløkka, Risløkka, med flere.
Området ligger øst for Akerselva, mellom Sannerbrua og Nybrua, og strekker seg i øst mot Torshovbekken (som nå er lagt i rør og renner ut i Akerselva ved Nybrua). Øst for Torshovbekken ligger Dælenenga, Rodeløkka (Københavngata) og Sofienberg. I dag er Grünerløkka i hovedsak et boligstrøk med småbutikker, parker og et livlig uteliv, men her har det også vært industrivirksomhet.
Navnet skriver seg fra Friedrich Grüner som kjøpte Nedre Foss mølle (også kalt Kongens Mølle og senere Grüners Mølle) og alt tilhørende jordegods av kronen i 1672. Grosserer Thorvald Meyer kjøpte Grünerløkka i 1861. I de følgende tiåra ble området helt utbygd med leiegårder i 3-4 etasjer. Strøket har de siste tiårene fullstendig endra karakter, fra slitent arbeiderstrøk til et av Oslos mest trendy områder, dominert av innflyttede unge mennesker fra andre deler av landet. Les mer … | 
.png)
