Christiania tukthus, opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder, ble reist i Storgata i Oslo 1737– 1740 og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt. Den fikk raskt preg av å være en straffeanstalt, og ble brukt som et fengsel, først uoffisielt og etterhvert som vanligste soningssted for kvinner og som et alternativ til Akershus festnings slaveri for menn. Fra 1813 fungerte tukthuset utelukkende som fengsel. Det ble nedlagt i 1930-åra, og hovedbygningen ble revet i 1938.
Tukthuset lå i Storgata 33. Dette var utenfor den egentlige Christiania by, kjøpmannsdistriktet, men innenfor et område der Christiania hadde jurisdiksjon.
Hovedbygningen til tukthuset ble tegnet av Gabriel Bentzman, og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Den hadde to sidefløyer langs en gårdsplass. I disse var det svalganger, som bidro til et monumentalt preg. Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning. Les mer …
 Paléet. Karl Johans gate 37. Bygningen er oppført av Thorvald Meyer og var hans privatbolig. Thorvald Meyer (1818–1909) var født 23. september 1818 i Christiania som sønn av skipsrederen, trelast- og forretningsmannen Jacob Peter Meyer og kona Ingeborg Marie (født Barth Muus). Som sønn av en velhavende forretningsmann fikk han sin utdannelse i Frankrike og England, mens hans øvrige liv var nært knyttet til Christiania. Etter utdannelsen gikk han inn i farens firma og i 1848 innvilget magistraten ham borgerskap.
Thorvald Meyer giftet seg 4. oktober 1841 med Annichen Mathea («Thea») Tofte. Hun var datter av Andreas Tofte som drev med handelsvirksomhet og ble Christianias første ordfører. Thorvald ble opptatt som kompanjong i sin svigerfars forretning, og arvet senere også farens firma. Thorvald Meyers svoger var bankier, lokalpolitiker og friluftsmann Thomas Heftye. Svigersønnene var hoffsjef Herman Severin Løvenskiold (1838-1910), godseier på Bogstad gård, industrialist og lokalpolitiker Herman Wedel Jarlsberg (1851-1914), forretningsmannen Axel Heiberg (1848-1932) og jurist og høyrepolitiker Christian Schweigaard (1838-1899). Les mer …
 Magasinets fasade i 2004. Foto: Ragnar Olsen
I 1918 åpna J. Olsens magasin i butikklokalet i første etasje i Brugata 1 i Oslo, med inngang fra Storgata. Fram til 1918 hadde lokalet husa et restaurantlokale med tilhørende kjøkken. Butikken ble starta av Julie Olsen (f. Hansen 1887) og grosserer Henry Emil Olsen (f. 1886). Ekteparet hadde fra 1913 til 1918 drevet butikk i Frognerveien 4. J. Olsens magasin ble drevet av to generasjoner Olsen, i totalt 87 år fra 1. januar 1918 til nedleggelsen i 2005.Navnet J. Olsens magasin kommer av at bedriften ble starta med Julie Olsens handelsbrev. Julie Olsen kom fra Nittedal, hvor foreldrene hennes drev en liten bedrift som produserte sponesker. Julie Olsen selv sto på Stortorget og solgte artiklene som ble produsert ved eskefabrikken. Barnebarnet Ragnar Olsen forteller at hun senere fortalte hvor mye hun hadde frosset på fingrene da hun sto på torget med eskene. Etterhvert hadde familien spart sammen nok til å åpne en butikk i basarhallene på Youngstorget, de som lå der folketeaterbygningen ble bygget i 1935. Les mer …
Bondehandelsgården Brugata 3a ble bygget på slutten av 1700-tallet. Bygningene i indre gård er opprinnelige. De er bygget i bindingsverk i to etasjer, og har svalganger. Den nyeste delen av dagens bebyggelse er bakbygningene i indre gård. Disse er verkstedsbygninger i mur fra 1923, og er planlagt revet. Dagens frontbygg ble bygd i 1862, og sidefløyer i mur ble lagt til i 1871. Les mer …
Grünerløkka er et strøk i Oslo. Det der en del av, og har gitt navn til bydel Grünerløkka. Området er særlig på Oslo-dialekt blitt uttalt Grønnerløkka eller Grønnløkka. Kortformen Løkka er er nyere dato og stammer særlig fra opprustningen og rehabliteringen av området fra 1990-åra og framover, og er mer brukt av de nye innflytterne til strøket fra resten av landet, da kortformen Løkka for Oslo-folk tradisjonelt vil også kunne henspille på andre strøk og områder med løkke-navn som Rodeløkka, Keyserløkka, Ruseløkka, Bolteløkka, Risløkka, med flere.
Området ligger øst for Akerselva, mellom Sannerbrua og Nybrua, og strekker seg i øst mot Torshovbekken (som nå er lagt i rør og renner ut i Akerselva ved Nybrua). Øst for Torshovbekken ligger Dælenenga, Rodeløkka (Københavngata) og Sofienberg. I dag er Grünerløkka i hovedsak et boligstrøk med småbutikker, parker og et livlig uteliv, men her har det også vært industrivirksomhet. Navnet skriver seg fra Friedrich Grüner som kjøpte Nedre Foss Mølle (også kalt Kongens Mølle og senere Grüners Mølle) av kronen i 1672. Grosserer Thorvald Meyer kjøpte Grünerløkka i 1861, og i de følgende tiåra ble området helt utbygd med leiegårder i 3-4 etasjer. Løkka har sia 1990-tallet fullstendig endra status, fra slitent arbeiderstrøk til et av Oslos mest trendy områder. Les mer …
 Brugata 6, detaljer fra gårdsrommet.
Foto: Roy Olsen (1973) Brugata er ei gate i bydelene Oslo sentrum og Grünerløkka. I dag (2011) strekker den seg fra Storgata i vest til Vaterlands bru i øst. Før 1827 ble de nåværende gatene Storgata og Brugate regnet som én gate, kalt Vaterlands Storgade. Den gikk fra Vor Frelsers Kirke til Lilletorget. Brugata har navn etter Vaterlands bru, og var inntil Nybrua ble bygd i 1827 byens eneste innfartsåre over land sydfra. Da Nybrua kom, ble Storgata forlenga ned mot brua, og både Storgata og Brugata fikk sine nåværende navn, Hjørnet mellom Brugata og Storgata hvor Gunerius kjøpesenter ligger, gikk tidligere under navnet Brugatehjørnet.Brugata ble regulert til gågate/sykkelfelt i reguleringsplan S-2586 den 18.2. 1982. Den nederste delen av Brugata (mot krysset Stenersgata / Christian Krohgs gate) ble regulert til fortau i reguleringsplan S-2980 15.6.1988Brugata har vært bosted og markedsplass for mange ulike grupper innvandrere. En av Oslos travleste tyrkiske grønnsaksbutikker, Interfood, ligger i nummer 5 - og Brugata Halal ligger i nummer 3c.
Den største gruppa med innflyttere til Oslo i tiårene rundt år 1900 var svenske arbeidsinnvandrere. På grunn av byggeboomen på 1890-tallet hadde Kristiania behov for håndverkere, og i Brugata finner vi både murere og malere fra Sverige. Les mer … | 
