Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til lettere underholdning og folkeopplysning.
Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.
Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer …
 Pipervika med Akershus i bakgrunnen. Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.</ref>
|
|
| Les mer …
 Restaurant Skansen fotografert i 1928, året etter åpningen. (1928) Skansen var en restaurant på Kontraskjæret i Oslo, mellom Akershus festning og Oslo rådhus. Adressen var Rådhusgata 34.
Skansen ble åpnet i mai 1927, og revet høsten 1970. Den regnes som Oslos første funksjonalistiske bygg. Arkitekt var Lars Backer (1892-1930), som også tegnet blant annet Ekebergrestauranten og Horngården på Egertorget. Det var Schous bryggeri som sto bak restauranten.
Skansen hadde en rektangulær hovedkropp med en halvsylindrisk inngangsfasade mot vest, vendt mot Rådhusplassen og Pipervika. På sørsiden lå en utsiktsterrasse for friluftsservering.
Ved åpningen var planen at restauranten skulle stå i inntil 30 år, i påvente av en ny regulering av Kontraskjæret. Da restauranten ble revet i 1970 var det med Riksantikvarens velsignelse. Rivningen ble begrunnet med bygningens nærhet til Akershus festning. Det var ikke planlagt andre bygg der Skansen sto, og det er heller ikke senere oppført noen bygg der. Les mer …
 A/S Bygdø Kanaltomters forslag av 1899 til Bygdøykanal og Hoffselvkanal Foto: Oslo byarkiv/Aker reguleringsvesen Bygdøykanalen var en prosjektert kanal mellom Frognerkilen og Bestumkilen ved Kristiania. Det fantes private planer om en kanal fra 1899. Planen kom etter hvert inn i kommunale reguleringsplaner, og forsvant fra planene først i slutten av 1950-tallet.
Ideen ble reist i 1899 av en gruppe industrieiere med tilhold i Sjølyst-Skøyen-Hoff-området. De hadde dannet et A/S, Aktieselskabet Bygdø Kanaltomter. I arkivet etter Aker reguleringsvesen finner vi en invitasjon fra A/S Bygdø Kanaltomter til Aker formannskap om å bli medeier i et A/S Bygdø Kanal, mot et bidrag til kanalprosjektet. Blant underskriverne var ingeniør Sam Eyde, senere grunnlegger av Norsk Hydro. Egentlig var det to prosjekter som ble foreslått. Det ene var en kanal fra Frognerkilen til Bestumkilen. Det andre var en utbygging av nederste del av Hoffselva som kanal.
Denne delen av Aker var alt blitt et sentrum for industri. Her fantes bedrifter som Frognerkilens Fabrik fra 1874 og Norsk Elektrisk Aktiebolag, dannet i 1894, disse gikk i 1905/1908 sammen til Norsk Elektrisk & Brown Boveri, Skabo Jernbanevognfabrik og Thunes mekaniske Værksted. Det var jernbanestasjon her, Skøyen stasjon, dengang Bygdø stasjon. Området lå like inntil bygrensen. I tillegg hadde dette området adgang til fjorden. Les mer …
 Bilde av Studenterhjemmet tatt få år etter åpningen (ca. 1876-83). I 1899 ble et hotell oppført på naboeiendommen til venstre, og trevillaen ble flyttet til Ljan i Aker. i Underhaugsveien 13 i Hegdehaugen i Oslo ( Studenterhjemmet av 1875), gjerne kalt Sollandet, er landets eldste studenthjem i fortsatt drift. Innflyttingen startet i april 1875, men studenthjemmet ble offisielt innviet 13. februar 1876, i nærvær av kong Oscar II. Les mer …
 Villa Grande i 2008. Foto: Espen Solberg , Huk aveny 56, er en eiendom med standsmessig villa med 82 værelser og brutto gulvareal på omkring 3420 kvadratmeter i nordisk romantisk stil på Bygdøy i Oslo. Den er særlig kjent for å ha vært førerbolig for Vidkun Quisling under andre verdenskrig, da under navnet Gimle.
Eiendommen var opprinnelig større. Rundt 1860 sto det to villaer der, Grande og Ruytli. Sam Eyde fikk i stedet reist dagens hovedbygning, med Chr. Morgenstierne og Arne Eide som arkitekter. Byggeprosjektet ble fullført i 1918 med Jens Zetlitz Monrad Kielland som arkitekt etter at skipsreder Henrik Østervold hadde fått fradelt Grande-eiendommen i 1917. I 1921 sto huset ferdig, og Aker kommune kjøpte det året eiendommen sammen med Huk. Det ble vurdert å bruke den som folkeskole, men bygningen var lite egnet for det, og man bygde i stedet skole på Bygdøy kongsgårds grunn. Skipsreder Wilhelm Wilhelmsen kjøpte eiendommen i 1926, men ga den allerede i 1928 til staten. Planen var da å innrede bygningen for Meteorologisk institutt, men man ble aldri ferdig med ombyggingen. Les mer … | 
