Thunes mekaniske verksted
Thunes mekaniske verksted var en stor industribedrift som blant annet produserte landbruksmaskiner, turbiner og lokomotiver. Bedriften utviklet seg fra et smedverksted i Drammen og gjennom tre generasjoner til en stor industribedrift i Oslo med rundt 600 ansatte. Fra 1901 holdt bedriften til på Skøyen og det gamle bedriftsområdet og området omkring har navn etter den.
De første årene
Bedriften ble startet i 1852 av Halvor Thune etter å ha gått i lære hos sin far Anders Paulsen Thune, opprinnelig fra Luster, og som hadde vært smedmester i Drammen siden 1815. Thunes mek. verksted regnet senere dette som sin opprinnelse, og feiret 150 års jubileum i 1965. Bedriftens symbol var tre smedhammere, som viste til Anders Paulsen Thune, Halvor Thune og Andreas Lauritz Thune (1848–1920), som skapte selve industribedriften.
En annen av Anders Thunes sønner var Nilius Martinius Thune (1831–1890), gullsmed som startet gullsmed- og urmakervirksomheten N.M. Thune.
Halvor Thune flyttet smien til Christiania i juni 1851, først i Kirkegata, men flyttet høsten 1853 til Falks Gaard i Smalgangen.
Rosenkrantz' gate
Bedriften ble etablert under en stor industrialisering i en sterkt voksende by. I 1854 bygde han derfor smie med verksted og bolig for familien i Rosenkrantz' gate 9 hvor bedriften hadde muligheter for å utvikles videre.
Rask ekspansjon
Blant de største kundene var særlig de nye bryggeriene og blant bedriftens spesialitetet var kjeler og panner til disse og til brenneriene og fargeriene. Dette var store og kompliserte arbeider i kobber som ble naglet sammen ute hos kundene. Under den første leveransen til Frydenlunds bryggeri (etablert i 1859) måtte bedriften doble arbeidsstyrken til over 50 mann.
Virksomheten var i hovedsak preget av håndverksutførelse og drevet med muskelkraft. En stor dreiebenk ble drevet av håndkraft av læreguttene, herunder også arvingen Andreas Lauritz. Valsing, hamring og klipping foregikk også med håndkraft.
Tilbakeslag
Bankkrisen i 1862 kom samtidig med at de store investeringene i industribygging og bryggerier var gjennomført. Bedriften måtte finne nye produkter og kunder, men det tok litt tid før bedriften klarte overgangen og de teknologiske investeringene over til dampkjeler og leveranser til den mer teknologiavanserte treforedlingsindustrien som vokste fram etter at treindustrien ble sluppet fri i 1860.
Pipervika
Utdypende artikkel: Andreas Lauritz Thune (1848-1920)
Halvor Thune døde 24. april 1870 og verkstedet i Christiania ble bestyrt av hans eldste sønn Andreas Lauritz Thune (fornavnet oppgis også som Anders), på vegne av sin mor under firmanavnet H. Thunes enke.
Han overtok firmaet bare 23 år gammel 25. april 1871. Han hadde gått i lære i bedriften og hadde i realiten drevet bedriften en tid på grunn av farens sykdom. Han hadde også gått på Arnesens tegneskole og hadde eksamen fra Horten tekniske skole i 1868, på det tidspunktet landets eneste tekniske skole. 23 år gammel var han klar for videre ekspansjon og modernisering. Lokalene i Rosenkrantz' gate var blitt for små og trengte modernisering og naboene kjøpte ut den bråkete industribedriften, særlig for Nissens latin- og realskole som lå i nabobygningen.
Lokalene
Andreas L. Thune bygde i 1871 nye lokaler i det som da hadde adresse Ruseløkkveien 8–10 i Pipervika. Bedriften utvidet virksomheten slik at de snart hadde den delen av kvartalet som lå mellom Ruseløkkveien, Bakkegaten og Munkedamsveien i løpet av 1870- og 80-årene, og bedriften fikk adkomst og hovedadresse på den andre siden av anlegget, Munkedamsveien 3b.
Denne bebyggelsen ble revet da Kommunenes hus ble oppført på denne sammenslåtte tomta i 1956/1957.
Fra håndverk til industri
Moderniseringen som fulgte i de nye lokalene gjorde at bedriften utviklet seg fra håndverksvirksomhet til industri. Investeringer i dampmaskin fra 1874 og koksfyrt kupolovn (sylindrisk, koksfyrt sjaktovn som brukes for smelting av støpejern fra råjern og støpejernskrap) gjorde at Thune også ble et jernstøperi. Bedriften skiftet da navn til Thunes Verksted og Jernstøperi.
I disse lokalene produserte bedriften fortsatt kjeler og metallarbeider som et hovedprodukt, men fikk stadig mer avanserte maskiner og maskindeler på menyen, herunder særlig landbruksmaskiner, som ploger, harver og annet, og fra 1895 også større maskinanlegg. Thunes internasjonale kontakter gjorde at bedriften fikk lisens på å produsere kjeleanlegg og -produkter fra den britiske giganten Babcock & Wilcox (B&W).
Skøyen
Utover på 1890-tallet vokste bedriften ut av lokalene i Pipervika, og startet byggingen av nye bedriftslokaler i 1898 på en 26 dekar tomt på Tyskestranden/Skøyen som tidligere hadde vært landstedet Kjelbæk (Kjellebekk). Det nye fabrikkanlegget fikk adressen Drammensveien 130. Året etter kom Kristianiakrakket, og dette var heldig for framdriften da det ble mye ledig byggekapasitet, både med hensyn til arbeidskraft og byggematerialer.
Selv om dette lå noen kilometer fra byens sentrum, var dette et attraktivt område for bedriften med utvidelsesmuligheter og med Lilleakerbanen var under utbygging og åpnet til Skøyen i 1903. Viktig var også nærheten til jernbanen, med spor inn på anlegget og Skøyen stasjon og naboskapet til Skabo Jernbanevognfabrik og Norsk Elektrisk A/S, som begge hadde vært der siden 1874 og som Thune etter hvert skulle samarbeide med. Dette var i tråd med Andreas L. Thunes tanker om samarbeid innen industrien. Han tok i tråd med dette også initiativ til dannelsen av Mekaniske Bedrifters Landsforbund (MVL).
Bygningene
Langs toglinjen og med gavlsvegg mot det som i 1955 ble Verkstedveien, ble verkstedshallen oppført i 1900, arkitekt for denne var Harald Olsen (1851–1910) som tegnet en basilikalignende bygning med et hovedskip og to sideskip. Denne var hovedsakelig for bygging og reparasjoner av lokomotiver.
På hjørnet av den senere Verkstedveien og Drammensveien ble administrasjonbygningen oppført i 1902, arkitekter for denne var Jens Kristian Thune (Andreas Lauritz' bror) og Edwien Thürmer. Dette var en lang, vinkelsformet bygning i to etasjer. Denne fikk innredet butikklokaler i første etasje i 1935.
Thune & Thürmer tegnet også plateverksted og smie fra samme år. Plateverkstedet ble møbelgalleri i 1988/1990. Maskinhallen ble oppført i 1908, og utvedet i 1912, arkitekter for begge disse arbeidene var Thune & Thürmer, som også tegnet de to portstuene, oppført i 1918. Den vestre har vært butikklokale siden 1991, den østre ble samme år revet og gjenoppført med endret plasserong samme år.
Fabrikklokalene ble i hovedsak kommunalt listeført for bevaring 1. september 2016.
Aksjeselskap
Bedriften ble i 1902 omdannet til et aksjeselskap, da den på denne tidspunktet var blitt for stor til å kunne drives som et familieforetakende.
Aksjeselskapet hadde Andreas Lauritz Thune som administrerende direktør og hovedaksjonær, men det kom også andre av byens bedriftsledere inn som eiere, som Ringnes og Langgaard. Et av formålene var å sikre nok kapital til ekspansjon og stabil drift.
Jubileumsutstilliningen 1914
Utdypende artikkel: Jubileumsutstillingen på Frogner 1914
Thune var et organisasjonsmenneske, utadvendt og flink til å bygge relasjoner. Ved jubileumsutstillingen på Frogner 1914 var han sentral, blant annet som viseformann i utstillingskomiteen og ansvarlig for den store Maskinhallen.
Verkstedet leverte blant annet dampkraftverket som drev utstillingens elektriske anlegg.
Thune stilte ut flere av sine produkter, herunder fullt utstyrte lokomotiver og i midten av Maskinhallen hadde bedriften en imponerende papirmaskindel og en stor dampkjele med forseggjort overflate av hvitglasert teglstein.
Produksjonen
Produksjonen kom i gang på Skøyen i 1901 og anlegget var ferdig året etter. Ved åpningen på Skøyen hadde bedriften rundt 300 ansatte og produserte lokomotiver, dampkjeler, dampmaskiner og maskiner til blant annet papir- og celluloseindustrien.
En grunn til denne etableringen på Skøyen var også at NSB ønsket Thune som en av sine leverandører av lokomotiver og den første bestillingen på lokomotiv fra NSB kom allerede før flyttingen. Til sammen produserte Thune over 300 lokomotiver, delvis i samarbeid med andre bedrifter, som Hamar Jernstøperi og naboene på Skøyen, NEBB og Skabo. Også produksjonen av kjeleanlegg ble videreført og ga en trygg økonomisk basis, fortsatt kom lisensen fra Babcock & Wilcox (B&W) godt med.
Også utviklingen av stadig mer avanserte løsninger for jernbane, kraftutbygging og industri sto sentralt i bedrften. De gikk også inn i konkurransen med de andre Kristiania-bedriftene Kværner Brug og Myrens verksted i levering av papirmaskiner, treforedlingsutstyr, turbiner og rørgater til kraftutbyggingen, og kom godt ut av denne konkurransen. Thune leverte til sammen 167 turbiner med alt tilhørende utstyr av rørgater og tilslutninger i de hektiske kraftubyggingsårene frem til 1916, da denne delen av virksomheten ble overført til Kværner, et samarbeid som stadig ble utviklet videre, særlig etter at Kværner overtok Myrens i 1928.
Den første leveransen av maskineri for cellulose- og papirfabrikker gikk til Hurum fabrikker i 1905, og senere ble det også levert store fabrikkanlegg til blant annet Finland og Russland.
Nedgangstider
Første verdenskrig ga både muligheter og vanskeligheter. Kraftutbyggingen forsatte de første årene, men Thune gjorde store investeringer i blant annet maskinhaller å bygge ubåter til Marinen, noe det imidlertid ikke ble noe av. Det ble til og med bygget en kanal til Frognerkilen, og bedriften tapte store penger.
Andreas L. Thune trakk seg tidlig i 1917 på grunn av sviktende helse, etter nesten femti år som leder, og sønnen Sverre Thune overtok som fjerde generasjon i ledelsen. Han gikk offensivt til verks for å møte en forventet økt etterspørsel så snart krigen var slutt. Satsingen kom gjennom en konsernsatsing fra 1917 med navnet Norsk Maskinindustri sammen med andre aktører, blant dem Hamar Jernstøperi, Rosenberg verft i Stavanger, Kværners datterselskap Kværner Ovnstøberi (senere Jøtul), ferdighus- og trelastindustri og konsernet kjøpte opp aksjer i Fjeldhammer Brug og Fredrikstad Mek. Verksted, hvor også Myrens var eier. I stedet for at det var alles kamp mot alle, skulle konsernet sikre effektiv styring, slagkraftig markedsføring og ordreinnhenting og rasjonell produksjon og felles innkjøp.
Den avgåtte lederen Andreas L. Thune var meget skeptisk til denne satsingen og mente at det var feil timing. Han fikk rett, noe han rakk å oppleve før han døde i 1920. I stedet for økt etterspørsel etter krigen kom det en kraftig internasjonal økonomisk nedgangsperiode. Konsernet mislyktes og gikk i oppløsning og stasingen medførte til slutt at gjelden til bankene var så stor at fra 1922 var det i realiteten bankene som styrte Thune.
Fra 1926 var banken bedriftens hovedaksjonær. Innstramninger i statsbudsjettet medførte at bestillinger på nye lokomotiver også stoppet opp. Antall ansatte hadde sunket fra rundt 500 til rundt 150.
Arbeidskonflikter
Andreas Lauritz Thunes nesten femti år lange direktørtid bar preg av den tiden han var et barn av, og skapte en bedriftskultur med en patriakalsk ledelse, med direktøren som en vennlig og respektert leder, men også den som selv tok alle endelige beslutninger. Det var også et tydelig klasseskille mellom ledelsen/ingeniørene og arbeiderne. Men også omsorgsdelen som er en del av den patriarkalske lederstilen var også en del av Thunes lederstil, og var tidlig ut med abeidstidsbestemmelser og sykekasser.
De vanskeligere økonomiske tidene utover på 1920- og 30 tallet med førte at arbeidslivet mer politisert, polarisert og frontene hardere, ikke minst gjennom den store og langvarige storstreiken i 1921 etter at arbeidsgiverne krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent, og som endte en måneds streik med lønnsnedslag på 17 prosent. Det sammen gjentok seg i 1927 da tariffavtalene gikk ut og nytt lønnsnedslag på 15 prosent. Kommunistfrykten satt dypt i de borgerlige kretsene og arbeiderbevegelsen arbeidet målrettet for å styrke arbeidstakeres arbeidsmessige og sosiale kår, og et rett til medbestemmelse og et verdig liv.
I denne situasjonen ble ikke enkeltbedrifter som kanskje hadde bedre forhold enn andre forskånet, både partenes landsomfattende organisasjoner og solidaritet førte til landsomfattende konflikter. Konfliktene mellom LO og NAF rammet også Thune direkte og indirekte gjennom solidariske mobiliseringer og at bestillinger fra streikerammede bedrifter ble kansellert.
Nye satsninger
Bedriften skulle ikke oppleve økonomisk oppgang før den internasjonale økonomiske oppgangsperioden kom utover på 1930-tallet, og da særlig i siste halvdel.
Bedriften hadde utviklet nye produkter som sildoljemaskineri, vaskerimaskiner og elektromagnetisk utstyr til gruveindustrien.
På dette tidspunktet hadde Sverre Thune trukket seg som leder av firmaet, og ny hovedaksjonær var skipsreder Anton Fredrik Klaveness (1874–1958). Han var en dynamisk eier som også kom fram til at dette var en bedre tid for organisert og forpliktende samarbeid med andre aktører i bransjen.
Fusjoner
Klaveness arbeidet for et nært samarbeid Kværner og dets datterselskap Myrens Verksted. Samarbeidsprosessen endte med at Klaveness i 1943 overdro sin aksjemajoritet i Thunes mekaniske verksted Myrens Verksted. Denne konstellasjonen ble varig, i motsetning til forsøket fra 1917 som man i ettertid kan se kom mer enn 20 år for tidlig.
Konsernsamarbeidet med Myrens og Kværner førte til større spesialisering og rasjonell produksjon.
Utviklingen utover på 1960-tallet gjorde at skipsutstyrs- og pumpeprodusenten Eureka i Hoffsveien 1 i nabolaget hadde også et produksjonsprogram som passet med Thune, og i 1969 fusjonerte de to selskapene til Thune - Eureka.
Ny oppgang
Dette hadde også sammenheng med at de store etterspørselen som uteble etter første verdenskrig, kom for fullt etter andre. Og det var meget stor etterspørsel etter produkter som var innenfor Thunes kjerneområde, som dampkjeler, supplert med oljekjeler, og særlig nye lokomotiver som følge av elektrifiseringen av jernbanenettet. Lokomotivene ble bygd av Thune, og levert med elektromotorer fra naboen NEBB. Og produkter fra mellomkrigstiden, som vaskemaskiner oppevde meget stor etterspørsel.
Sysselsettingen på Skøyen var snart tilbake på det tidligere nivået på rundt 500-600 mann. Bedriften startet en egen bedriftsskole for å skaffe nok faglært arbeidskraft, og måttre i en by med bolignød satse på boligbygging i stor stil for å kunne tiltrekke seg og holde på arbeidskraften.
I tiden etter andre verdenskrig gjorde etterspørselen at anlegget på Skøyen ble modernisert og fikk mer moderne og rasjonelle maskiner.
Flytting og Thunes opphør
Allerede ved fusjonen med Eureka på 1960-tallet hadde Eureka besluttet å flytte fra sine utdaterte lokaler på Skøyen til nye lokaler i Tranby i Lier.
Thune hadde imidlertid bedre lokaler på Skøyen enn Eurekas utdaterte lokaler og disse var dessuten mer moderne og hadde flere muligheter. Men i forhold til framtiden var de ikke moderne og rasjonelle nok. I tillegg var de eiendommene bedriften satt på ikke lenger så langt fra byen, men hadde blitt svært verdifulle og det var lite hensiktsmessige økonomisk sett at tungindustrien skulle beslaglegge så attraktive tomter som dette etter hvert hadde blitt i sin beliggenhet i det som hdde blitt et av byens mest ettertraktede strøk.
Det lå derfor i kortene at Thune skulle bli med til Lier, denne flyttingen startet sommeren 1974, og i løpet av 1975 var all produksjon samlet der.
I 1987 flyttet også Myrens Verksted til Lier. Thune-navnet ble videreført på Lier som divisjon-/avdelingsnavn i kombinasjon med Eureka eller Myren, hvor primærleveransene til skogindustrien ble samlet. Etter 1990 ble konserndriften i Kværner preget av stadig større internasjonalisering, og mye av produksjonen forsvant gradvis fra Tranby.
I 1995 kjøpte Kværner den canadiske skogindustriutstyrsprodusenten Hymac, og med det forsvant Thune, Eureka og Myren ut som navn, erstattet av Kværner Hymac. Bare tre år senere ble Hymac solgt igjen, da Kværner slet økonomisk etter en rekke store utenlandsoppkjøp.
Kilder
- Thunes Mek. Værksted A/S hos industrimuseum
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Thune, A. L.: Optegnelser om Familien Thune, særlig ss. 98-135. Utg. A.L. Thune. Kristiania. 1895. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Thorsen, Magne: Boken om Thunearbeiderne. 1971. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Thunes mekaniske verksted på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Thunes Verksted og Jernstøperi på Kulturnav
- Andreas Lauritz Thune på Norsk biografisk leksikon