Storstreiken 1921

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Bilde fra Aftenposten 31. mai 1921 med motiv for å illustrere storstreiken.

Storstreiken 1921 var en landsomfattende arbeidskonflikt som varte i tiden 8. mai til 10. juni 1921. Den omfattet alle de 120 000 medlemmene av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, i dag LO) i privat sektor. Streiken var en av de største arbeidskonfliktene i norsk historie.

Streiken ble slått ned ved hjelp av organisert streikebryteri, beskyttet av politi og militære styrker.

Bakgrunn

Streiken kom i en tid hvor det eksisterte færre etablerte spilleregler for konflikter og konfliktløsning i arbeidslivet. Den skarpe tonen må også sees på som et uttrykk for en svært lav tillit mellom partene.

Arbeidsgiverne og bedriftsledere og -eierne i årene like etter første verdenskrig for arbeideroppstand og at arbeiderbevegelsen skulle som i Tyskland, forsøke å lamme samfunnet gjennom streiker, kanskje med sikte på revolusjon. Bare få uker før streiken brøt ut hadde Det norske Arbeiderparti sluttet seg til Moskvatesene, som var opptaksvilkårene til Komintern, Den tredje kommunistiske internasjonale. Myndighetene delte derfor frykten for at streiken kunne være ment å innlede en generalstreik, eller til og med revolusjon. Det var kjent at fløyer innen arbeiderbevegelsen ønsket å bruke streiken slik, selv om disse var i mindretall.

Arbeidstakersiden på sin side opplevde situasjonen slik at arbeidsgiversiden ville utnytte den høye arbeidsledigheten til et generelt lønnsnedslag og true deres eksistensgrunnlag.

Ulike fløyer

Arbeidstakersiden besto av flere fløyer og streiken viste forskjellen på disse og gir en avklaring på hva den radikale, revolusjonært grupperingen, kalt «den nye retningen» innen partiet og fagbevegelsen sto ideologisk med hensyn til holdning og politikk. Denne var med på å prege ledelsen holdniing til streiken, og sto i kontrast til «den gamle retningen», eller «reformistene» som dominerte ledelsen. Et hovedskille var om streiken på de premissene som utløste den, var ønskelig eller ikke. Siden streiken kom som en reaksjon på arbeidsgiverne håndtering av den økonomiske situasjonen, mistet fagbevegelsen litt kontroll på regien, samtidig som den var uunngåelig. I tillegg lå det et skille mellom «den nye retningen» og den enda mer radikale ungdomsorganisasjonen Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), en forløper til AUF som ønsket en lammende generalstreik, særlig uttalt i deres medlemsavis Klassekampen ved redaktør Eugene Olaussen. Opplegget for streiken lå i krysningspunktet mellom ulike grupper og interesser med både et press fra medlemmene om handling i forhold til forverrede vilkår og de ulike politiske retningene, og framstår som et kompromiss mellom disse.

Vedtaket om streik ble derfor tatt godt imot av medlemmene, men venstrefløyen var misfornøyd over at det var lagt opp til en reformistisk streik, ikke revolusjonær. Men også de som sto for en slik direkte aksjonslinje, som Martin Tranmæl (1879–1967) og Alfred Madsen (1888–1962) så en slik forsvarspreget streik for et utgangspunkt for å kunne erobre større kontroll over industrien for arbeiderne. Det var derfor ikke i utgangspunkt noen strid mellom de som ønsket en defensiv kamp og de som ønsket en offensiv kamp, men ulike strategier for en offensiv kamp, som skyldes ulike analyser av datidens samfunn. For den radikale generalstreiklinja var lønnskravene underordnet kampen mot de politiske myndighetene og det kapitalistiske statsapparatet.

Hendelser

Gruppe fra Norges Samfundshjelp utenfor en fabrikk under storstreiken i 1921.
Foto: Universitetet i Bergen (1921).

Etter oppgangstidene de første årene etter første verdenskrig, kom konjunkturomslaget i 1920, med dertil hørende sterk økning i arbeidsløsheten og krav fra arbeidsgiverne lønnsnedslag for at de eksisterende bedriftene skulle overleve. Fagbevegelsen mistet i denne prosessen medlemmer og fikk stadig dårligere økonomi, noe som svekket streikevåpenet. Streiken startet som en protest og reaksjon mot at Norges Rederforbund varslet lønnsnedslag på minst 33 prosent for sjøfolk. Arbeidere i kysttrafikken gikk da ut i streik fra 8. mai, og havnearbeiderne gikk ut i sympatistreik fra samme dato.

AFL fryktet en samordnet aksjon fra NAF om generelle lønnsnedslag i en periode med høy arbeidsledighet og tok ut nesten alle sine medlemmer i privat sektor.

AFL reiste også politiske krav om større innflytelse for arbeiderne i bedriftene og om bevilgninger til å bekjempe den høye arbeidsløsheten.

Strategien var at streiken skulle være et kort, lammende slag, og ble ført uten streikebidrag.

Soldater ankommet brygga i Kragerø under streiken.

Regjeringen valgte tidlig å møte streiken med en hard linje overfor de streikende. Streikebrytere ble satt inn, og mange av dem kom fra Norges Samfundshjelp for å sikre at samfunnsviktige virksomheter ikke ble lammet.

Streikebryterne ble bevoktet og beskyttet av store politistyrker og rundt 6500 mann fra militære sikkerhetsstyrker som var beregnet på å hindre revolusjonsforsøk fra arbeiderbevegelsens side. Disse var valgt ut på grunnlag av at de var antatt å være politisk «pålitelige», altså at de ikke sympatiserte med de streikende.

Det høye spenningsnivå førte til voldelige sammenstøt, særlig i streikens første fase, men ikke tap av menneskeliv.

Streikebrytervirksomheten lot seg gjennomføre nesten overalt, unntatt i Hammerfest hvor en streikekomite ledet av Sigurd Simensen kontrollerte byen i snaue tre uker, til en militær sikringssstyrke ankom byen. For denne episoden, senere kalt Hammerfestkommunen, ble Simensen dømt til 120 dagers ubetinget fengsel pluss betaling av saksomkostninger for «opprør og revolusjonær virksomhet».

Mekling

Det kom tidlig i stand mekling, og for å få bevegelse i forhandlingene ble storstreiken avblåst 10. juni.

Resultatet forelå 30. juni, og innebar et gjennomsnittlig lønnsnedslag for sjøfolkene på rundt 17 prosent, og de politiske kravene falt bort. Mange streikende fikk ikke jobbene sine tilbake.

Virkninger

Storstreiken i 1921 ble opplevd som et sviende nederlag for AFL og for arbeiderbevegelsen generelt Mange srbeidere mistet jobbene sine og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon mistet over 40 prosent av medlemmene fra 1921 til 1922 som følge av streiken.

Galleri

Lediggang

Venter på nyheter

Nyheter

Matkøer

Forsyninger

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Storstreiken_1921&oldid=2381344»