Streik
Streik er et kampmiddel i arbeidslivet, som gjennomføres ved at arbeidstakere helt eller delvis legger ned arbeidet for å tvinge fram en løsning på en konflikt mellom fagforening og arbeidsgiverorganisasjon. Som lovlig kampmiddel er streik definert i arbeidstvistlovens § 1.
Lover og regler
Streik kan i utgangspunktet kun brukes under tariffrettslige tvister, for eksempel i forbindelse med lønnsoppgjøret, dersom arbeidsgiver nekter å innføre tariffavtale eller dersom andre forhold regulert i tariffen fører til konflikt. Når en streik begynner stopper arbeidsgiver lønna, men allerede opptjent lønn og feriepenger skal betales ut til vanlig tid. For at ikke den enkelte streikende skal bli økonomisk skadelidende betaler fagforeningene ut streikebidrag, normalt tilsvarende vanlig lønn, fra sine streikefond. Streikebidraget er skattefritt, da det ikke er lønnsinntekt, men en utbetaling av midler man selv har bidratt til å spare opp gjennom kontingenten. De streikende må stå til disposisjon for streikekomiteen i normalarbeidstida, for eksempel som streikevakter. Når streiken opphører skal arbeidstakerne snarest stille på jobb. Deltakere i en lovlig streik skal ikke utsettes for sanksjoner av noe slag fra arbeidsgiver.
Dersom partene ikke kommer til enighet etter lengre tids streik, eller dersom streiken fører til fare for liv og helse, kan konflikten bli avgjort av tvungen lønnsnemnd. Dette er særlig aktuelt ved streiker i helsevesenet, fengselsvesenet og politiet. Sistnevnte yrkesgruppe fikk streikerett så sent som i 1994; siden da er det bare embetsmenn og militære tjenestemenn som ikke har streikerett. Om tvungen lønnsnemnd skal brukes bestemmes av enten Stortinget gjennom særlov eller regjeringa gjennom provisorisk anordning.
Dersom andre arbeidstakere tar på seg oppgaver som normalt ville vært utført av streikende kalles dette streikebryteri, uavhengig av om de er interne eller eksterne medarbeidere. Dette gjelder ikke arbeidsgiverne; for eksempel har det under avisstreiker kommet ut «redaktøraviser».
I arbeidstvistlovens § 8 er det forbud mot streik ved rettsvister, og begrensninger på bruk av kampmiddelet ved interessetvister. Ved gjennomføring av en ulovlig streik kan arbeidstakerne og deres organisasjon bli erstatningspliktig. Det samme gjelder ved tariffstridig streik, det vil si brudd på fredsplikten i tariffavtaleperioden. Det finnes noen unntak: Det kan gjennomføres korte politiske streiker på opptil én arbeidsdag, samt at andre fagforeninger kan gå til sympatistreik i samme tidsrom. Ofte er slike streiker begrensa til én eller noen få timer. Det er heller ikke obligatorisk for fagforeningsmedlemmene å være med på slike streiker, og det betales normalt ikke ut streikebidrag.
Fram til 1956 var det straffbart å være med på en ulovlig streik, men i dag er dette privatrettslig regulert gjennom mulig erstatningsplikt og mulige sanksjoner for brudd på arbeidsplikt, herunder oppsigelse.
Historie
De første streiker vi kjenner til i Norge fant sted på bergverk på 1600-tallet. Det var da ikke et lovlig kampmiddel. Arbeidsgivernes og myndighetenes svar på ulovlige streiker kunne være brutal, enten i form av fysiske maktbruk mot streikende eller gjennom angrep på streikevakter slik at streikebrytere kunne settes inn. Blant kjente eksempler på dette fra nyere tid er drapet på fagforeningssekretær Marius Folstad under streiken i Buvika 1913–1914, den landsomfattende storstreik i 1921 og Menstadslaget i 1931.
Vi kjenner til noen andre streiker før arbeiderbevegelsen oppsto. Et eksempel er streiken blant plankekjørere i Skedsmo i 1795. Dette skal ha vært den første streiken utafor bergverkene her i landet. Brukseierne avtalte priser, mens plankekjørerne ble forhindra fra å stå sammen. De gikk derfor til streik, og forsøkte også å gjennomføre blokade. Lensmannen grep da inn. Brukseierne sto på sitt, og plankekjørerne måtte til slutt be om å få fortsette til samme betaling som før. Selv om streiken endte i løpet av 1795, varte konflikten i Skedsmo i de neste femten åra med stadige trusler om ny streik.
Mot slutten av 1800-tallet begynte arbeidstakere å organisere seg, og i 1899 ble Landsorganisasjonen grunnlagt. Streikerett var et viktig krav. Uten den var det ubalanse i forhandlinger med ledelsen, ettersom arbeidsgivere kunne erklære lockout dersom de fant at det lønte seg, mens arbeidstakere ikke kunne gå til streik uten å risikere jobben. Streikeretten ble etter hvert i stadig større grad akseptert, og i løpet av 1920-åra ble den for første gang nedfelt i lov. Statstjenestemenn fikk streikerett i 1958; dette gjelder fortsatt ikke embetsmenn og militære, mens politiet som nevnt fikk streikerett i 1994.
Noen av de viktigste streikene i Norge er:
| Streik | Start | Slutt | Område | Utløsende årsak | Ant. streikende | Omstendigheter og resultat |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Typografstreiken | 1889-03-02 | 1889-07-05 | Oslo | Tariffkrav | Da streikekasse var tom måtte arbeidstakerne gi opp, og arbeidsgivernes forslag til tariffavtale ble i hovedsak innført. De streikende oppnådde ikke sine mål, men i et lengre perspektiv førte streiken til at tariffsystemet ble etablert og at man begynte å kjempe for streikerett. | |
| Fyrstikkarbeiderstreiken | 1889-10-31 | 1889-12-13 | Oslo | Lønn og helseforhold | De kvindelige Fyrstikarbeidernes Forening gjennomførte streik mot helsefarlige arbeidsforhold og lav lønn, og særlig bidro et lønnskutt på 20 % i oktober 1889 til å utløse streiken. Den fikk ingen umiddelbar virkning, men førte til at det kom nytt regelverk omkring sikkerhet på arbeidsplassene. Den bidro også sterkt til å synliggjøre streik som kampmiddel. | |
| Streiken i Buvika | 1913-03-26 | 1914-02-27 | Skaun kommune | Tariffkrav/lønnskrav | Arbeiderne ved Piene mølle gikk til streik for sine tariff- og lønnskrav. Etter forhandlinger ble noen av de streikende forsøkt oppsagt, mens streikebrytere ble beholdt, og streiken blussa opp igjen. Fagforeningssekretær Marius Folstad ble skutt og drept av en streikebryter, etter at arbeidsgiver hadde utstyrt streikeryterne med våpen. Til slutt fikk arbeiderne komme tilbake, mens noen av streikebryterne også fikk fortsette. | |
| Storstreiken 1921 | 1921-05-08 | 1921-06-10 | Landsomfattende | Lønnsnedsettelse | Mer enn 120 000 | Kysttrafikken gikk i streik mot lønnsnedsettelse på minst 33 prosent, havnearbeiderne gikk samtidig ut i sympatistreik. LO fryktet en samordnet aksjon fra NAF om generelle lønnsnedslag i en periode med høy arbeidsledighet og tok ut nesten alle sine medlemmer i privat sektor. Regjeringen satte inn streikebrytere, mange av dem fra Norges Samfundshjelp, for å sikre at samfunnsviktige virksomheter ikke stanset opp, bevoktet av politi og militære. Streiken ble et sviende nederlag for LO. |
| Jernstreiken | 1923-10 | 1924-05-30 | Oslo og Fredrikstad | Lønnsnedsettelse | 60 000 | Da lønna for jernarbeidere ble satt ned med 5 % ble det erklært streik, som av retten ble funnet å være ulovlig. Transport- og papirarbeidere gikk til sympatistreik. Et forslag om lønnsøkning på 5 % førte lønna nesten tilbake til utgangspunktet, men dette ble nedstemt av arbeiderne. Til slutt aksepterte de allikevel dette på grunn av press fra samfunnet og fagforeningsledere. |
| Menstadslaget | 1931-mai | 1931-juni | Skien, Porsgrunn | Lockout, sympatilockout, streik og streikebryteri, som medførte en avskaffelse av kontraktsansettelser, og blir ansett som forløpet til at Arbeidernes Lands-organisasjon i Norge (LO) får igjennom sin første "Hovedavtale av 1935" | Fra 400 til 2000 og 4000 deltagere i de forskjellige konfrontasjoner av slaget. | Menstadslaget var et sammenstøt mellom streikende arbeidere og politi som fant sted den 8. juni 1931 på Menstad mellom Porsgrunn og Skien. Utgangspunktet for hendelsen var at Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) hadde tatt ut Norsk Hydro i sympatilockout våren 1931, men det viste seg at lockouten ikke omfattet en gruppe transportarbeidere ved anleggene Menstad lager og losseplass på Herøya og Union & Co. ved Skotfoss.
De fleste av disse var uorganiserte arbeidsfolk, som arbeidet på personlige kontrakter, og de fortsatte arbeidet etter at lockouten var iverksatt. Fra fagforeningenes side ble disse oppfatta som streikebrytere. Hendelsen vakte stor oppsikt. Riktignok var det få som var skadd, og hendelsen i seg selv ganske isolert – og «slaget» varte bare i fem minutter. Men den symbolske betydningen var stor: Her ble viktige demokratiske prinsipper og statens autoritet utfordret på en farlig måte. Regjeringen svarte denne gang med å sende mer statspoliti, et gardekompani og krigsskip. Telemark Regiment ble også mobilisert, men et godt stykke unna, hvis det skulle vise seg at soldatene fra distriktet var upålitelige. |
| Melkestreiken | 1941-09-08 | 1941-09-09 | Oslo | Matforsyninger | 25 000 | Da melkeleveransene på arbeidsplasser i Oslo uteble, gikk arbeiderne ved mange bedrifter spontant til streik 8. september 1941. Neste dag var hele 25 000 i streik. Josef Terboven svarte med unntakstilstand, og Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen ble henretta den 10. september mens flere andre ble fengsla. LO ble nazifisert etter streiken. |
| NORGAS-streiken | 1970-04-06 | 1970-04-22 | Oslo | Tarifforhold | Ansatte ved NORGAS gikk til streik mot tariffoverenskomsten. Den ble kjent ulovlig av arbeidsretten 14. april. Den 20. april ble politiet satt inn mot streikende, for første gang siden andre verdenskrig. Streiken ble avslutta da fagforeningsledere ved andre bedrifter bidro til å få i gang forhandlinger, og 27. april gikk NORGAS med på lønnsøkning på 80 øre timen. Dette var den første større ville streiken i Norge, og var i likhet med flere som fulgte leda av personer med tilknytning til ml-bevegelsen. | |
| Saudastreiken | 1970-06-02 | 1970-07-03 | Sauda kommune | Lønn | 240 | Lønn som var godt under gjennomsnittet i industrien førte til en ulovlig streik blant ovnhusarbeidere på Sauda smelteverk. LO valgte å ikke støtte streiken. Streikelederne var tilknytta ml-bevegelsen, men det var også stor støtte fra lokalbefolkninga og kolleger. Bedriften svarte med å permittere nesten alle de andre ansatte; bare 80 av omkring 740 var i arbeid under konflikten. Da bedriften gikk med på forhandlinger gikk de streikende tilbake til arbeidet. Det endte med en garantert minstebonus på kr 1,50; et lite beløp, men for de streikende var garantien i seg sjøl viktigst. |
| Sporveisstreiken | 1970-10-19 | 1970-11-03 | Oslo | Lønn- og arbeidsforhold | 1200 | Misnøye med lønns- og arbeidsforhold førte til en ulovlig streik. Flere sentrale personer var tilknytta ml-bevegelsen, og Politiets overvåkingstjeneste kartla flere av dem. Oslo Sporveier nekta å utbetale opptjent lønn, og fagforeningene åpna ikke streikekassene. Det så en tid ut til at de streikende ville ta ut lønna selv av billettpengene de ikke hadde levert inn, og etter ni dager gikk kommunen med på å utbetale opptjent lønn. Etter å ha fått rasjonaliseringsbonus på 1000 kroner per ansatt samt skriftlig løfte om videre forhandlinger avslutta de streikende aksjonen. |
| Jøtulstreiken | 1976-02-12 | 1976-03-22 | Oslo | Oppsigelsessak | 340 | Klubben på A/S Jøtul mente en jugoslavisk arbeider var usaklig oppsagt etter en krangel med en arbeidsformann. Han fikk tilbake jobben etter behandling i Oslo forliksråd 11. februar, men det viste seg da at arbeidsgiver hadde samla ei liste på 23 ansatte som ikke ville jobbe med den oppsagte. Navnene hadde blitt samla inn bak ryggen på de tillitsvalgte. Dette ble oppfatta som forsøk på å splitte klubben, og de gikk til ulovlig streik med krav om unnskyldning fra disponenten. Det ble ikke gitt streikebidrag, men innsamlinger førte til at det ble oppretta egen streikekasse. Mandag 22. mars skulle det være en times sympatistreik blant 19 000 jern- og metallarbeidere i Oslo, men den 20. mars sa disponenten opp sin stilling, og dagen etter forlot også en av to formenn som hadde bidratt til å samle inn navn bedriften. |
| Linjegodsstreiken | 1976-04-23 | 1976-05-11 | Oslo | Lønn | 80 | Langvarig misnøye med lønnsnivået førte til en ulovlig streik og blokade. Politiet aksjonerte flere ganger, og flere atreikende ble pågrepet. Politiets overvåkingstjeneste oppretta mapper på 45 av de arresterte, og tilla ml-bevegelsen ansvaret for streiken. Oslo Transportarbeiderforening forsøkte å få avslutta streiken, men lyktes ikke. Streikestøttekomiteer flere steder i landet samla inn penger til streikekasse, ettersom forbundet ikke bidro, og bedriften holdt igjen opptjent lønn. Streikebrytere ble satt inn, og samholdet mellom de streikende begynte å vakle. Da de ga seg krevde bedriften en skriftlig erklæring fra alle streikende, noe de selv omtalte som «slavekontrakter». På det punktet fikk de støtte fra LO, og også Norges Arbeidsgiverforening gikk med på at et slikt krav var urimelig. Lønnsforhandlinger førte til økning på 200–600 per måned, mens de streikendes krav hadde vært 800. |
| Statfjord A-streiken | 1978-08-06 | 1978-08-12 | Nordsjøen | Røykepauser | 1000 | Da innskrenkning av røykepauser kom på toppen av mye oppsamla misnøye ble det utløst en ulovlig streik. Blant annet krevde de bedre drikkevann og skikkelig toaletter. Det vakte stor oppmerksomhet at en oljeplattform ble lamma, og særlig var det mange som reagerte sterkt på at det øyensynlig var folk fra ml-bevegelsen som sto bak. Det var selvsagt ikke tillatt å røyke på arbeidsområdet, og man måtte gå til boligdekket for å ta røykepause. Da det brått kom opp plakater om dette var det nok. Kravene fra de streikende var at plakatene måtte vekk, og at det ikke skulle bli represalier. Arbeidsgiverne var villige til å gå med på dette, men ville samtidig ikke bøye seg for en ulovlig streik. Løsninga ble at et arbeidsmiljøutvalg fikk fullmakt til å vedta at plakatene skulle vekk, og at arbeidsgiver ga løfte om at det aldri hadde vært på tale med represalier. En av lederne, Arnstein Hølmebakk, ble et par uker senere nekta å reise ut til plattformen etter å ha vært i land, noe som var et brudd på løftet om at det ikke skulle bli represalier. Etter trusler om ny streik fikk Hølmebakk beholde jobben på plattformen. |
| Busstreiken | 1993-12-29 | 1994-01-06 | Trondheim | Tarifforhold | Da Trondheim kommune ville melde Trondheim Trafikkselskap (TT) ut av Kommunenes sentralforbund og inn i Næringslivets Hovedorganisasjon frykta ansatte lønnstap på 16 000 i året som følge av «tariffhopping». Vedtaket ble gjennomført 28. desember, og Buss- og Sporveisbetjeningens Forening gikk til politisk streik. Da det kom signaler om at TT ville inngå selvstendig tariffavtale ble streiken avslutta. Kort tid etter nekta TT for å ha gitt noe løfte om forhandlinger, og det ble lagt opp til ny poltiisk streik med sympatistreiker en rekke steder. Over 10 000 aksjonerte. Streikende i Trondheim ble dømt til å betale erstatning; denne ble dekka av innsamlede midler. | |
| Kommuneansattstreiken | 2008-05-23 | 2008-06-05 | Landsdekkende | Lønn | 8415 | Unio tok ut 3000 medlemmer, hvorav 2500 lærere, i streik på grunn av lønnsutviklinga for lærere, som var dårligere enn ellers i offentlig sektor. Skolenes Landsforbund (LO) slutta seg til streiken med omkring 100 medlemmer etter kort tid. Den 26. mai ble 515 Unio-medlemmer til tatt ut i streik, og den 30. mai ble ytterligere 4800. Skolenes Landsforbund tok også ut noen flere, men møtte liten forståelse fra LO sentralt. Det ble enighet om tariffavtale. Det ble ingen lønnsøkning i første omgang, men løfter om satsing på lærerlønn de neste åra. |
| Avinorstreiken | 2008-05-16 | 2008-05-21 | Landsdekkende | Lønn | 220 | Da det ikke ble enighet i lønnsoppgjøret tok LO ut 220 ansatte hos Avinor i streik. Fem flyplasser måtte stenge med en gang, og i dagene som fulgte ble flere andre stengt. Etter fem dager kom partene till enighet. |
| Kommune- og statsansattstreiken | 2012-05-24 | 2012-06-07 | Landsdekkende | Lønn | 25 000 | Da lønnsforhandlingene brøt sammen tok LO, Unio og YS ut 25 000 medlemmer i streik. Akademikerne var teknisk sett i streik i kommunesektoren, men tok ikke ut noen medlemmer; de fortsatte samtidig forhandlingene for statlig sektor. For kommuneansattes del endte streiken med enighet om ny avtale den 5. juni, mens det for de statsansattes del endte med frivillig lønnsnemnd 7. juni. |
Generalstreik
En generalstreik omfatter alle organiserte arbeidstakere i et område, enten det er et helt land, en region eller en enkelt by eller kommune. Slike streiker kan gjennomføres lovlig som politisk streik eller sympatistreik, men må da som nevnt over være korte, maksimalt én arbeidsdag. Lengre generalstreiker er ulovlige.
Ideen om generalstreik som kampmiddel oppsto i Storbritannia i 1830-åra. Fra 1860-åra var det mange anarkister og syndikalister som fremma tanken om generalstreik, ikke bare som kampmiddel i arbeidslivet, men også for å gjennomføre revolusjon. Sosialdemokratene tok fra 1890-åra i bruk generalstreik eller massestreik som politiske kampmiddel, blant annet for å få innført allmenn stemmerett i flere land. I 1893 vedtok Arbeiderpartiet at det skulle gjennomføres en generalstreik i Norge dersom allmenn stemmerett for menn ikke var vedtatt innen 1. mai 1900. I og med kravet ble oppfylt ble ikke streiken gjennomført.
Den føreste generalstreiken som ble gjennomført i Norge kom i 1917, da det var en dags generalstreik for å presse gjennom arbeidstakernes dyrtidskrav. Streiken var vellykka, da regjeringa gikk med på de fleste av kravene. En ny storstreik i 1921 lyktes ikke, og fagbevegelsen mista rundt en tredjedel av sine medlemmer.
I senere år har det vært gjennomført kortvarige generalstreiker i Norge. Den 15. oktober 1998 var det en to timer lang generalstreik mot statsbudsjettet, og den 28. januar 2015 gjennomførte LO, YS og Unio en to timer land politisk generalstreik mot endringer i arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelse og arbeidstid.
Litteratur og kilder
- Streik på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Liste over streiker i Norge på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Streik i Store norske leksikon.
- Ulovlig streik i Store norske leksikon.