Provisorisk anordning

En provisorisk anordning er en bestemmelse som gis av Konge i statsråd i henhold til Grunnlovens §17, angående handel, toll, næringsliv og politi. Slike anordninger gis når Stortinget ikke er samla slik at det ikke er mulig å hjemle det som bestemmes i et stortingsvedtak. Det kreves ikke at det er noen nødssituasjon, og før 1869 da Stortinget fikk årlige sesjoner ble det ofte gitt provisoriske anordninger.

Inntil Stortinget samles er en provisorisk anordning i praksis det samme som en kongelig resolusjon; forskjellen ligger i at de provisoriske anordningene kan prøves av Stortinget så snart dette er samla. Dersom Stortinget forkaster den, faller den umiddelbart vekk. Om Stortinget ikke tar stilling til en provisorisk anordning blir den ansett som gyldig inntil Stortingets oppløsning. Stortinget kan også velge å godkjenne anordningen, og den vil da gjerne bli vedtatt på nytt i lovs form eller den vil komme som en kongelig resolusjon.

Under andre verdenskrig ble provisoriske anordninger brukt jevnlig av Londonregjeringa. Mange av disse går ut over det Grunnlovens §17 gir hjemmel for, noe som hadde grunnlag i konstitusjonell nødrett og eventuelt i Elverumsfullmakten.

Etter andre verdenskrig har det også blitt brukt provisoriske anordninger i noen tilfeller. En betydelig andel av dem gjelder bruk av tvungen lønnsnemnd for å avslutte arbeidskonflikter som har store konsekvenser for samfunnet. I 1997 ble det også gitt en provisorisk anordning om adgang for påtalemyndigheten til å nedlegge oppholdsforbud. Dette skjedde i forbindelse med MC-krigen, da man mente at det var behov for å nekte medlemmer av visse MC-klubber å oppholde seg på bestemte steder. I det tilfellet valgte Stortinget å vedta det samme i lovs form senere.