Sjøforsvaret

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Marinen)
Hopp til: navigasjon, søk
Kanonbåten «Viking», bygd på Karljohansvern 1891. Ble gitt i gave til Norges Røde Kors, som bygde henne om til hospitalskip
Foto: Ukjent
Panserskipet «Norge» i 1910
Foto: Anders Beer Wilse

Sjøforsvaret, tidligere Sjødefensjonen (Søe-Defensionen) er en av våpengrenene i Forsvaret, og består av Marinen og Kystvakten. Fram til 2001 var Kystartilleriet også en egen gren under Sjøforsvaret.

Generalinspektøren for Sjøforsvaret er sjøforsvarets leder, mens operativ kommando ligger hos Forsvarets operative hovedkvarter.

Marinemuseet i Horten er nasjonal museum for Sjøforsvaret.

Historie

Sjøforsvarets historie går tilbake til leidangen som ble oppretta under Håkon den gode på 900-tallet. Gjennom vikingtida og middelalderen var det denne pliktbaserte mobiliseringsstyrken som utgjorde Norges marine. Under kong Hans ble det i 1510 oppretta en permanent orlogsmarine (krigsmarine). Den hadde sin base på Bremerholm i København, og var en felles dansk-norsk flåte. Christian IV utvida flåten kraftig, slik at den ble en av de sterkeste i Europa. Flere av skipene ble bygd i Norge, blant annet det store linjeskipet «Hannibal» som ble levert fra skipsverftet på Hovedøya i 1645, og galeiene fra Fredriksvern verft.

Fellesflåten ble beholdt gjennom hele dansketida, også etter at det ble oppretta en egen norsk hær. Nordmenn var sterkt representert blant mannskapene, og også i offiserskorpset var det oftest flere nordmenn enn dansker. Blant norske høyere offiserer kan nevnes Erik Ottesen Orning (general-admiral 1644), Henrik Bjelke (riksadmiral 1662) og Cort Adeler (nestkommanderende admiral 1662). Kommandør Iver Huitfeldt falt da «Dannebrog» gikk i lufta under slaget i Køge bugt i 1710. Noen år senere markerte Peter Wessel Tordenskjold seg som en av flåtens fremste offiserer med seierne i slaget i Dynekilen og slaget ved Marstrand. Flåten deltok også i oversjøisk kolonisering, og i vern mot pirater i Middelhavet. Under flere av konfliktene ble flåten støtta av private kaperfarere.

I 1801 gjorde flåten kraftig motstand mot britene under slaget på Københavns red, men i 1807 ble det meste av flåten erobra av britene under flåteranet i København. Under gjenoppbygginga fokuserte man i Norge særlig på en skjærgårdsflåte med mindre fartøy.

I 1814 fikk Norge en egen marine, som ble underlagt Marinedepartementet, fra 1860 til 1885 kalt Marine- og postdepartementet, og deretter under Forsvarsdepartementet. Fra 1814 til 1940 ble marinen leda av kommanderende admiral. Den kom så under Forsvarets overkommando inntil den ble nedlagt.

På slutten av 1800-tallet ble flåten utstyrt med panserskip og torpedobåter, og ved unionsoppløsninga i 1905 hadde Norge en moderne marine. Den første undervannsbåten kom i 1909, og marinen ble utstyrt med sitt første fly i 1912. Fra 1916 til 1944 hadde marinen eget flyvåpen. Under nøytralitetsvernet fra 1914 til 1918 ble marinen opprusta for å kunne ivareta vakthold av kysten.

Det var i 1939 63 skip i flåten. Av disse var 44 sjøsatt mellom 1874 og 1918, og var derfor utdatert i forhold til tysk krigsmateriell. For eksempel hadde panserskipene «Norge» og «Eidsvold» ingenting å stille opp med mot tyske jagere. Tretten av skipene ble redda over til Storbritannia, og ble kjernen i krigsmarinen. I løpet av krigsårene 1940 til 1945 var det 118 krigsskip under norsk flagg, hvorav 20 gikk tapt.

Kilder