Slaget i Dynekilen

Dynekilen i 2012. På holmen i høyre del av bildet skimter man minnesmerket, som er plassert der svenskene hadde et kanonbatteri.

Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Slaget i Dynekilen den 8. juli 1716 var den siste store trefningen mellom norsk-danske og svenske styrker under Det første Norgesfelttoget, som var en del av store nordiske krig. Den unge kapteinløytnanten Peter Wessel Tordenskjold leda en eskadre som klarte å tillintetgjøre den svenske transportflåten ved ankerplassen i Dynekilen. Svenskene, som allerede var i en hardt pressa situasjon, måtte da gi opp og trekke seg ut av Norge. Innsatsen førte til at Wessel ble øverstkommanderende for den norske sjøstyrken og Nordsjøeskadren, bare sju år etter at han begynte sin militærkarriere som sjøkadett.

Bakgrunn

Store nordiske krig hadde brutt ut i 1700. Nordmenn hadde, særlig som mannskap i den dansk-norske fellesflåten, lenge vært deltakere i krigen. Men det var først i 1716 at de første krigshandlingene på norsk jord fant sted. Da gikk Karl XII inn i Norge. En knipetangsmanøver retta mot Christiania slo feil; selv om svenskene seira ved Høland ble de forsinka av dårlig vær, og de norske styrkene rakk å reorganisere forsvaret av provinshovedstaden. Selve Christiania ble tatt av svenskene den 22. mars 1716, og Akershus festning ble satt under beleiring. Mangelen på tungt artilleri førte til at det var umulig å forsøke å storme festningen, og svenskene sleit også med å få fram forsterkninger. Den 23. april sto andre slag om Moss, og med det var forsyningslinjene fra Sverige brutt. En uke senere ga Karl XII opp beleiringa av Akershus, og vendte i stedet oppmerksomheten mot Fredrikshald. Svenskene klarte å få på plass ei pongtongbru over Svinesund, og de tok Sponvika skanse.

Da felttoget begynte gikk svenskene bare rundt Fredriksten festning, men nå mente Karl XII at den var nøkkelen til Norge. Den 4. juli 1716 ble angrepet mot festningen innleda. Det så først bra ut for svenskene, inntil haldenserne satte fyr på sin egen by slik at svenskene ikke fikk ly og dekning. Karl XIIs håp var at en svensk flåte kunne bringe inn forsyninger og artilleri. Det var derfor av stor viktighet for de dansk-norske styrkene at denne flåten ble stoppa.

Slagstedet

Dynekilen ligger i dagens Strömstads kommun i Västra Götaland, mellom Svinesund og Strömstad. Det er en 4–5 kilometer lang fjord som går i nordøstlig retning inn fra kysten. Den er smal, noen steder bare mellom 100 og 150 meter bred, og har høye skrenter på begge sider. Innerst ligger et grovt sett trekantforma basseng. Vannstanden var den gang på mellom 13 og 14 meter, omkring en halvmeter dypere enn i dag. Når man kommer inn i bassenget er det flere steder svært mye grunnere, og der fjorden møter dyrka mark er det felter med siv som er vanskelige å manøvrere i. Kilen har navn etter gården Dyne, som på 1700-tallet lå i området.

I dag finner man Dynekilen Camping rett ved gamle E6, og på innsiden av veien ligger Dynekilen Golf. Utafor campingplassen leder en enkel (og per 2022 dårlig vedlikeholdt og derfor noe farlig) hengebru over til en holme der det står et minnesmerke over slaget. Kommer man sjøveien i fritidsbåt er det uproblematisk å seile inn Dynekilen, så lenge man har oversikt over skjær og holmer i farvannet.

Veien som går gjennom campingplassen er en rest av den gamle veien til Svinesund. Den er i dag sperra for ferdsel.

Sjøkrigen og Peter Wessel

Peter Wessel Tordenskjold med rustning, trekantet hatt og moteriktig allongeparykk malt i 1720 av Jacob Coning. Maleriet tilhører Oslo Museum.

Peter Wessel Tordenskjold hadde i begynnelsen av 1716 fått ry som en svært dyktig marineoffiser. Den 24. februar 1716 ble han adla, og det var da han fikk navnet Tordenskjold. Samme dag ble han beordra til å klargjøre fregatten «Hvide Ørn» til å frakte brev og ordrer til Norge. Noe senere ble den danske viseadmiralen Christian Carl Gabel utnevnt til kommandant for Nordsjøeskadren. Den besto av sju linjeskip, seks fregatter, fem snauer og den norske skjærgårdsflåten.

Da svenskene sendte en forsyningsflåte nordover fra Göteborg den 15. april, hadde de valgt å bruke fartøy som kunne manøvrere i grunt vann innaskjærs. Slik skulle de unngå hoveddelen av den dansk-norske eskadren, som stakk for dypt og måtte holde seg utaskjærs. Tordenskjold deltok i en avdeling som lette etter svenskene. De la ut fra en base ved Larkollen og seilte sørover. Ved Styrsö traff de på en svensk avdeling, og i trefningen der fikk «Hvide Ørn» to grunnskudd, men den svenske flåten måtte snu og komme seg i sikkerhet. Den dansk-norske flåten kunne ikke følge etter dem innaskjærs. Svenskene hadde galeier med tungt artilleri, opptil 36-pundskanoner, som ga god beskyttelse mot de få dansk-norske fartøyene som kunne fulgt etter. Den svenske kontreadmiralen Olof Strömstierna la flåten i Dynekilen. Derfra var det kort vei til Svinesund, men vårløsninga hadde begynt, og veien var derfor ikke egna for å frakte det tunge artillerieriet. En 18-pundskanon veide omkring 3 tonn - og de hadde også enda kraftigere skyts som skulle fraktes. Pongtongbrua over Svinesund var på det tidspunkt heller ikke klar. Artilleriet ble værende ombord, muligens fordi større styrkeforflytninger måtte gå foran lossearbeidet. Det kom heller ikke forsterkninger før den 5. juli.

Gabel og Tordenskjold hadde fått viktige erfaringer ved Styrsö. Tordenskjold meldte fra til overkommandoen i Christiania at han ville sørge for at pongtongbrua ble ødelagt. Han henta soldater i Fladstrand, og fikk satt i gang et angrep ved Svinesund den 2. juni. Dette gikk galt for de dansk-norske styrkene, så svenskenes arbeid fortsatte. Noen dager etter dette angrepet traff Tordenskjold generaladmiral Ulrik Christian Gyldenløve i København, og ba om en eskadre med fartøyer som kunne seile i grunt farvann. Planen var å presse seg gjennom Svinesund med forsyninger til Fredriksten. Han ville også angripe den svenske forsyningsflåten. Han fikk to fregatter, en større stykkpram, en vanlig stykkpram og tre galeier, og skulle så slutte seg til Gabel ved Larkollen.

Gabel var på sin side tilbakeholden med å gå mot Dynekilen. Han ville angripe der, men var redd for at det kunne være engelske og nederlandske handelsskip der. Dersom de ble ødelagt ville det skape diplomatiske problemer. Han mente derfor det var viktig å undersøke stiuasjonen nærmere. Tordenskjold var på sin side sikker på at svenskene var i Dynekilen, og ser ut til å ha vært klar for å gå rett inn der dersom han fikk sjansen.

Opptakten til slaget

Den 7. juli nådde Tordenskjold Kosterøyene. Danske matroser fra et linjeskip som lå der kunne fortelle at lokale fiskere hadde opplyst dem om at en svensk flåte hadde ankommet den 5. juli, og at offiserene skulle i bryllup på gården Dyne på kvelden. At de lokale fiskerne på denne måten anga de svenske styrkene overfor dansker trenger en liten kommentar. Det norske landskapet Båhuslen måtte avstås til Sverige i 1658, ved freden i Roskilde. Det var altså i underkant av seksti år siden området gikk fra å være norsk til å bli svensk, og forsvenskningsprosessen hadde møtt mye motstand. De eldste fiskerne kan altså ha vært født som nordmenn, eller i det minste var deres foreldre det. Lojaliteten til Sverige var dermed svært svak i området.

Strömstierna hadde sett behovet for å beskytte innløpet til Dynekilen, men forsvaret han satte opp der var svakt. Han ville ha en styrke på 500 mann fra et saksisk regiment der, men de måtte brukes ved Svinesund. Han kunne også satt opp sperrebommer som fysiske hindringer og artilleri på knausene, men gjorde det ikke. Dermed var det bare et par vaktbåter og et batteri på seks 12-pundskanoner på en holme inne ved bassenget som beskytta Dynekilen. De svenske skipene hadde eget artilleri, men de lå tett på hverandre innerst i fjorden, og kunne ikke så lett få lagt bredsida mot innløpet. Unntaket var en stykkpram, «Stenbocken», som hadde 24 skyts og som nokså raskt kunne få bredsida mot en eventuell fiendtlig styrke.

Svenskene hadde flere fartøy enn den dansk-norske styrken. Antallet skyts var forholdsvis jevnt. Den dansk-norske eskadren hadde 147 skyts, og svenskene noe færre - men som nevnt ville svenskene slite med å vendre bredsider mot fienden, og det meste av artilleriet ville da være ubrukelig. Svenskene hadde noe større mannskaper, men dette ville ikke ha noen betydning for slaget.

Fartøyene

Den norske eskadren

Fartøy	Type	Skyts	Merknader
«Hjælperen»	Stykkpram (stykkskip)	47	Flaggskip for Tordenskjold; en spesielt stor stykkpram.
«Arca Noæ»	Stykkpram	33	Kaptenløytnant Henry Clavel de l'Etang.
«Hvide Ørn»	Fregatt	30	Kapteinløytnant Wilhelm Lemvig.
«Vindhunden»	Fregatt	16	Premierløytnant Peder Hansen Grip.
«Charlotte Amalia»	Galei	7	Premierløytnant Michael Christian Ludvig Ferdinand Tønder, sjef for galeigruppa.
«Louisa»	Galei	7	Månedsløytnant Christian Madsen Tønder.
«Prinds Christian»	Galei	7	Månedsløytnant Niels Dahl.

Den svenske eskorteeskadren

Fartøy	Type	Skyts	Merknader	Tilstand etter slaget
«Stenbocken»	Stykkpram	24	Kommandør Nils Schruuf. Ti 18-pundskanoner.	Kapra
«Wreden»	Galei	21	Schoutbynacht Olof Strömstierna og kaptein Rutger von Seth. To 36-pundskanoner.	Ødelagt
«Proserpina»	Galei	14	Admiralitetskaptein Christian Gathenhielm.	Kapra
«Ulysses»	Galei	6		Kapra
«Lucretia»	Galei	13	Overløytnant Thomas Wessling.	Kapra
«Hecla»	Galei	13		Ødelagt
«Achilles»	Halvgalei	5	Løytnant Gustav Andreas Wagenfelt.	Kapra
«Pollux»	Halvgalei	5	Ekstraordinær løytnant Anders Enberg.	Kapra
«Hector»	Halvgalei	5		Ødelagt
«Castor»	Halvgalei	5		Kapra
«Björn»	Halvgalei/dobbeltsjalupp	?		Kapra
«Svarta Mären»	Halvgalei/dobbeltsjalupp	?		Kapra
«Sköldpaddan»	Galiot	?		Ødelagt
«Koster»	Kosterbåt/galei	?		Ødelagt

I tillegg kommer transportfartøyene, som er dårlig dokumentert. Det er nevnt to frakteskuter, en hukkert, en galiot, en krejert som ble kapra. Fra tre fartøy ble lasten tatt før de ble senka. Resten av transportfartøyene ble ødelagt med last; trolig var dette mellom 6 og 20 fartøyer.

Slaget

Klokka 01.30 den 8. juli 1716 var det vestlig laber bris i området, og halvannen time til soloppgang. Tordenskjolds eskadre satte da kursen gjennom Lesundet mot Dynekilen. En svensk los - den samme som hadde ført Strömstierna inn i fjorden - var tatt til fange over var med på «Hvide Ørn». Krigsrådet i forkant av dette bestod utelukkende av en kort samtale mellom Tordenskjold og Grip - det var ikke tid til å oppsøke Gabel for å få en formell godkjenning. Eskadren nådde holmene ved innløpet omkring 05:30 . Det ble slått klart skip - i prammene ble skytset henta opp, og i de andre fartøyene ble kanonene gjort skuddklare. Rundt klokka 06:00 var de ved Stora Krossön, som deler innløpet i to. Derfra begynner den smale delen av fjorden. De fire lette, svenske fartøyene som lå der satte kursen inn i kilen for å advare hovedstyrken.

Inne ved bassenget gikk Tordenskjold over fra galeien «Prinds Christian» i en lettrodd skjærbåt som de hadde tatt fra svenskene. Han så at den svenske flåten på ingen måte var klar til kamp; de lå tett i tett med baugen mot land. Skansen på holmen og «Stenbocken» var de eneste reelle truslene. Han ble rodd tilbake til galeien, og gikk så over til «Hjælperen». Han flytta flagget sitt dit, ettersom den store stykkprammen var det sterkeste fartøyet; fregatten «Hvide Ørn» var svakere bestykket og vanskeligere å bruke i det grunne farvanent.

Klokka 07:30 seilte de inn i bassenget, med «Hjælperen» først og «Hvide Ørn» sist. Fregatten ankra opp på den nordvestre sida, mens de andre la seg mer bredsider mot svenskene. Sistnevnte åpna ild, men hadde svært få skyts med fri sikt. Noen kanoner bar nok, i tillegg til de på «Stenbocken», men ellers var det mest musketter og svingbasser - små kanoner montert på galfer - som kunne brukes. Deretter fulgte tre timer med intens beskytning. Nordmennene hadde først en ulempe ved at de hadde sola i øynene, noe som gjør det betydelig vanskeligere å sikte. Men da det ble vindstille i bassenget, ble kruttrøyken liggende slik at begge parter skjøt nærmest i blinde.

Rundt klokka 11:00 begynte den svenske ildgivningen å avta. Tordenskjold grep straks muligheten. «Hvide Ørn» ble sendt inn for å legge seg under ild fra både batteriet og «Stenbocken». Dette skulle gi en mulighet for å ved hjelp av to galeier slepe «Hjælperen» inn slik at den kunne beskyte holmen og ta ut batteriet der. Men slepet på babord side ble skutt av, og «Hjælperen» drev på land like innunder batteriet. I over en time ble det utveksla skudd mellom batteriet og fartøyene, som nå lå i en svært utsatt posisjon. Det kom også til svenske infanterister som skjøt fra land med håndvåpen.

Redningen for Tordenskjold ble «Arca Noæ». Stykkprammen ble slept av en galei slik at den kom nær nok batteriet til å angripe i en av deres blindsoner. Mannskap fra «Charlotte Amalia» og «Louisa» kunne så gå i land og erobre batteriet. Besetningen der flykta fra holmen og dro innover i landet, helt utkjørt og med ødelagt kampmoral. Kanonene ble fornaglet, det vil si at nagler ble slått ned i fenghullene slik at de ikke kunne brukes lenger - i tilfelle svenskene skulle få sendt ut nye styrker til holmen.

Det var nå bare «Stenbocken» som kunne yte noen nevneverdig motstand. Den ble liggende under ild fra de to dansk-norske fregattene, og klokka 13:15 måtte kapteinen stryke flagget. Strömstierna var såra, og måtte kort tid etter stryke sitt kommandoflagg på «Wreden». Svenskene begynte så å sette fartøyer på land, slå hull i bunnen og å sette dem i brann. De dansk-norske angriperne forsøkte å stanse dette - selv om ødeleggelse av transportflåten og eskorten var en seier, ville kapring i enda større grad endre styrkeforholdet. Tordenskjold og Grip klarte å ta «Stenbocken», og mannskapet der ble tatt til fange.

De andre norske og danske mannskapene (omkring 4 av 5 var nordmenn) tok det ene fartøyet etter det andre. De saksiske infanteristene skjøt på dem fra land, men de klarte allikevel å ta en betydelig del av den svenske flåten. Michael Tønder fikk dratt ut ei lunte som det bare var igjen to tommer av før den gikk inn kruttet i lasterommet - det var 220 tønner krutt der. Han kasta også ei tønne med brennende tjære i vannet, og slukka en brann på luka til kruttlageret. Og alt dette klarte han mens han halta rundt på et trebein.

Omkring klokka 14:00 var slaget definitivt over. Men det gjensto for den dansk-norske eskadren å komme seg ut av Dynekilen. Og de skulle ikke bare ha med seg sin egne fartøy, men også fjorten de hadde kapra - ni krigsskip og fem frakteskip samt last fra tre fartøy. Vinden var ikke gunstig, så galeiene måtte slepe andre fartøy til dels i motvind. På land var det svenske tropper, og de visste at det kunne være større styrker ved utløpet. Først omkring 21:00 var de framme ved utløpet, og der ble de beskutt av saksiske og svenske soldater. Men de hadde ikke artilleri, og kunne derfor ikke gjøre noen stor skade på fartøyene. Vinden stilnet, noe som gjorde det lettere å buksere fartøyene ut på sjøen. Omkring klokka 02:30 den 9. juli falt de siste skuddene; så var eskadren og de kaprede fartøyene utafor skuddhold. Vinden kom igjen klokka 04:00, så mannskapene på galeiene endelig kunne legge inn årene. Eskadren seilte så til Magö, der de møtte Nordsjøeskadren.

På dansk-norsk side falt 19 mann, og 57 ble såra. Hvor mange som falt og ble såra på svensk side vet man ikke. Det ble anslått at svenskene mista 44 fartøy, men dette er et usikkert antall. Viktigst var det at lasten var tapt. Hele beleiringsartilleriet som skulle knekke murene på Fredriksten var tatt, ødelagt eller lå sunket i mudderet i kilen. Verdien på skytset ble beregna til mellom 100 000 og 150 000 riksdaler.

Etterspill

Slaget i Dynekilen ga en svært viktig strategisk seier til Danmark-Norge. At artilleriet var tapt førte til at situasjonen ved Fredriksten ble langt sikrere. I tillegg kunne de dansk-norske fartøyene nå settes inn i andre oppdrag. Viktigst var det å sikre Svinesundsområdet, med Sponviken skanse og pongtongbrua. Tordenskjold seilte mot Svinesund, men da han kom dit den 10. juli var brua allerede forlatt. Etter nederlaget i Dynekilen hadde svenskene allerede evakuert sine styrker. Karl XII hadde allerede da haldenserne brant byen vurdert å gi opp felttoget, men transportflåten med beleiringsartilleri ga ham et lite håp. Når den nå var ødelagt, og den dansk-norske flåten var enda sterkere, hadde han ingen mulighet til å ta festningen eller til å opprette nye forsyningslinjer. Det skulle gå to år før han forsøkte seg igjen med det andre Norgesfelttoget - som endte med krigerkongens død.

Deler av flåten seilte til København, der Tordenskjold fikk en heltemottakelse. Han ble utnevnt til kommandør, og sendt med nye instrukser til Norge. Gabel ble da kalt til København for å planlegge en invasjon av Skåne, mens kommandør Reesen i føste omgang fikk kommando over Nordsjøeskadren.

Veteranene fra Dynekilen ble kjent som «Dynekildens norske Drænge», og gjennom resten av sin korte levetid var Tordenskjold spesielt oppmerksom mot de som hadde vært med ham i slaget. Han forsøkte å få Frederik IV til å gi dem en spesiell belønning, men det skjedde ikke.

Det har blitt hevda at Gabel og Tordenskjold senere ble uvenner. I et brev datert 9. august 1716 antyda Gabel at han selv hadde vært med i slaget, og i et brev datert 8. juli hevdes det at ha dro ut rundt klokka 12:00 etter at slaget var vunnet. Men vi vet at slaget på ingen måte var avgjort da; på det tidspunktet lå «Hvide Ørn» og «Hjælperen» under ild fra batteriet. Tolkningen av brevene er omdiskutert, men ingen andre kilder antyder at Gabel selv deltok i slaget. At de to skal ha blitt uvenner fordi Tordenskjold seilte til København og tok all ære for seieren gir lite mening. Det var Gabel som sendte Tordenskjold til hovedstaden, og han var fullt ut klar over at den unge offiseren ville komme til å gripe sjansen til å mele sin egen kake. Det er vanskelig å tolke det at han sendte Tordenskjold sørover på annen måte enn at han var villig til å la Tordenskjold ta æra. At Tordenskjold til en viss grad overskred sin myndighet ved å angripe uten å vente på ordre fra Gabel var heller ikke noe problem. Han handla ut fra opplysninger fra de svenske fiskerne, og i og med at han vant slaget var det ingen grunn til å kritisere den avgjørelsen. Noen senere hendelser førte til at forholdet mellom de to var anstrengt i perioder, men det er i kildene ingenting som tyder på et langvarig fiendskap mellom dem.

I 1966, 250 år etter slaget, ble det satt opp et minnesmerke på holmen der batteriet sto.

Dynekilgata i Oslo har navn etter slagstedet.

Kilde og litteratur

• Beretninger om Peter Wessel Tordenskjold og hans samtid. Utg. Wessel forlag. 2020. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Kavli, Guthorm: I Tordenskiolds kjølvann. Utg. Schibsted. 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Slaget i Dynekilen på Wikipedia på bokmål og riksmål.