Andre slag om Moss

Minneplaten på torget i Moss.

Foto: Chris Nyborg

Hovedtrefninga fant sted i området rundt torget i Moss. Det så selvsagt helt annerledes ut den gang, men kampene sto inne i byen.

Det andre slaget om Moss var et av de få større sammenstøtene under Karl XIIs første felttog i Norge i 1716. Det fant sted 23. april 1716, da mellom 2000 og 3000 soldater deltok i det som ble et hardt og blodig slag. Den norske erobringen av Moss sluttførte strategien som gikk ut på å avskjære den svenske hæren på cirka 6 000 mann i og omkring Christiania (dagens Oslo). Tapet av Moss tvang svenskene til å trekke seg ut av fra Christiania, en uke senere.

Bakgrunn

Mens Karl XII hadde dratt på erobringsferd sørover i Europa, hvor han blant annet tilbrakte 5 år i Tyrkia, hadde tsar Peter I av Russland erobret tilbake Finland, Danmark hadde tatt Bremen-Verden og prøvde å lokke Georg av Hannover og England inn i et forbund, videre rustet Fredrik Vilhelm I av Preussen opp troppene sine for å angripe Sverige. Karl XII hadde mye å forsvare, og dette måtte skje fort.

Derfor startet Karl XII en offensiv inn i Norge i begynnelsen av året 1716, med den hensikt å tvinge Danmark-Norge ut av krigen og få en fredsavtale med Danmark-Norge som kunne bryte opp den sterke alliansen mot Sverige. Men svenskekongens første felttog i Norge kom i vanskeligheter bare få dager etter at det startet. Da våren kom, hadde en av de viktigste betingelsene for å lykkes med felttoget forsvunnet. 4 500 norske soldater hadde blitt sendt til Nord-Tyskland og Danmark i 1715. Derfor mente svenskene å ha et overtak på det norske forsvaret. Svenskenes styrker besto for det meste av leiesoldater, mot de norske bondesoldatene med liten militærtrening og dårlig utstyr. Men svenskene tapte mye tid på en resultatløs beleiring av Akershus festning, samtidig som det norske forsvaret hadde vist seg overlegent på grunn av fordeler i terrenget og et seigt forsvar. Etter at isen brøt opp på våren, kom den danske viseadmiralen Christian Carl Gabel (1679-1748) til Norge med til sammen tre kamperfarne og veltrente regulære regimenter med om lag 4 000 mann, den 17. april 1716.

Under det viktige krigsrådet på Gjellebekk skanse tidlig i april, hadde den norske kommandoen bestemt seg for å avskjære svenskehæren som sto i Norge. Deretter skulle hovedvekten av de nyankomne forsterkningene ikke sendes til vestfronten ved Gjellebekk skanse, der svenskene hadde en sterk hærgruppe på Ravnsborg i god orden. I stedet skulle de sendes til den sydlige flanken sikret av festningsbyen Fredrikstad. Derfra ville nordmennene avskjære de viktige kommunikasjonslinjene mellom svenskekongens styrker i Christiania og Sverige. Ledelsen over de norske styrkene mente at det viktigste var at svenskenes base i Moss ble nøytralisert. Ved å overta dette støttepunktet, ville avskjæringen av svenskehæren i Christiania være fullført.

Oppdraget, som ble beordret av oberst Vincents Budde, som tidligere hadde vist seg som en skikket offiser, var ikke enkelt. En svensk bataljon var stasjonert i Moss under den dyktige og modige oberst Falkenberg. I likhet med soldatene sine, var han en sann karoliner. Oberst Falkenberg besluttet å forlate besittelsene på nordsiden av Moss, der Moss Jernverk (anlagt 1704) lå, og legge stillingene i byens sentrum. Slik ble sentrum omgjort til en festning, der husene rundt torget var befestet med skyteskår hugget i veggene og palisader reist på hovedgatene. Med en sterk indre kjerne ville oberst Falkenberg ha et konsentrert forsvar mot ethvert angrep fra alle hold. Norske oberst Budde tok med seg 1 000 mann av Andre Trondhjemske, Bergenhusiske og Cicignons regimenter fra Fredrikstad, men bare som del av en større plan.

Viseadmiral Gabel sluttet seg til angrepet ved å sette ut en eskadre av flere linjeskip og mindre fartøyer, som skulle frakte en avdeling med rundt 500 mann fra Smaalenske og Bergenhusiske regimenter. Disse var under kommando av oberstløytnant Henrik Jørgen Huitfeldt, og ble fraktet til Kambo nord for Moss, etter å ha seilet rundt Jeløya. Samtidig ble en sikringsavdeling på 150 mann utvalgt til å holde stand ved Kambo for mulige angrep fra den svenske hovedstyrken i nord. Krigsskipene skulle bombardere byen, dersom landoperasjonene gikk galt, men dette ble ikke nødvendig. Ved morgen den 23. april 1716 hadde Buddes styrke nådd fram. I det de rykket fram kunne de se de store linjeskipene vise seg på sjøen utenfor Moss og Kambo.

Slaget

Om morgen klokken 6 var Huitfeldt kommet i land. Han rykket mot Mosseelven, der han fikk stengt minst to bruer. I mellomtiden ble sikringsavdelingen ved Kambo uventet angrepet av en svensk dragonstyrke på 500 mann under general Delvig. Delvig hadde ordre om overta general Aschebergs plass etter å ha arrestert ham, og så gjenopprette forbindelsen med Sverige. Heller enn å støtte oberst Falkenberg og kanskje forpurre nordmennenes plan, besluttet Delvig at kampen ved Kambo skulle avbrytes, og tok deretter en omvei sydover, enda det var 150 til 200 norske soldater som hadde samlet seg i etterkant av sammenstøtet i Mosseskogen ved Kambo. Huitfeldt hadde da fullført sitt oppdrag, som gikk ut på å forsegle to mindre bruer fra sør over Mosseelven. En kamp mellom Delvig og Huitfeldt med like sterke styrker ble avverget av general Delvigs motvillighet til å hjelpe garnisonen i Moss.

Budde fra sør gikk til angrep i to fremstøt, det ene over bymarka mot Skovgaten og det andre gjennom Kongens gate, hvor styrkene ble mottatt med skarp ild fra det svenske forsvaret. I Moss sentrum, der Skovgaten, Enggaten og Kongens gate møttes på torget, sto kampene hardt i to timer. Palisade etter palisade ble stormet og brutt, før nordmennene tok seg inn i husene, hvor det ble rasende nærkamper. I hovedkvarteret hadde oberst Falkenberg, som før dette avslo et tilbud om å få overgi seg, blitt dødelige såret. Han måtte overgi seg for å reddet de svenske soldatene sine fra den massakren som ville ha blitt resultatet etter at forsvaret hans sviktet.

30 nordmenn og 100 svensker var blitt drept under de rasende kampene, og i tillegg var mange såret. Selv om svenskene hadde prestert et sterkt forsvar mot de norske soldatene, var hele garnisonen utslettet, med 100 døde og et stort antall tatt til fange. 43 offiserer og underoffiserer sammen med 468 menige, tilsammen mellom 511 og 520 svensker var tatt til fange. Svenskene hadde nå i løpet av to slag om Moss mistet over tusen mann, de fleste tatt som fanger.

Etterspillet

Da den norske erobringen av svenskenes stilling i Moss var fullført, ble 800 infanterister, støttet av 300 til 400 legdesoldater fra øvre Telemark, utplassert i Moss som ble omgjort til et viktig støttepunkt for avskjæringen av Karl 12. og hans tropper. Et svensk utbrudd kunne ikke komme sydover i nærheten av Moss. Flere dager senere var tre dragonkompanier sendt dit. Seieren over de svenske troppene i Moss var ikke bare viktig for den norske planleggingen mot den svenske hæren, men også av stor psykologisk verdi, siden det var det første større sammenstøtet mellom regulære styrker det året. Nordmennene, oppmuntret av seieren, fikk god kampmoral. Det ville ha vært til stor nytte, om det hadde oppstått et hovedslag under Onstadsund-affæren fra 2. til 5. mai 1716.

Tapet av Moss kom som et sjokk på de etter hvert demoraliserte svenske troppene i Christiania, som fikk oppleve et nytt nederlag under trefningen ved Nordkleiva, og som så krigsskip som flagget Dannebrog på Oslofjorden. Det var blitt lite proviant for de innestengte svenskene etter hvert. Karl 12. måtte, da nyheten om nederlaget i Moss kom, konkludere med at det bare var en siste utvei for ham: retrett. Under retretten fikk svenskene et ublidt møte med den norske helten Tordenskiold i Dynekilen.

Kilder

• Alf E. Bjerke Nordens Løve Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5
• Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6
• Tore Hiorth Oppegaard Østfold Regiment 1996 ISBN 82-90545-59-2
• Oberst C.O. Munthe Den Norske Hær Indtil 1814 Kristiania, 1914

---