Jødene i Brugata
Det har ikke alltid bodd spesielt mange jøder i Brugata, men det har til tider vært mange nok til at de har dannet et miljø og satt sitt preg på gata. De fleste jødene i Oslo bodde opprinnelig nederst på Grünerløkka og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i Calmeyers gate og synagogen i Bergstien. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne.
Før annen verdenskrig
Marita Gjernes har vist at de fleste jødene i Kristiania fram til annen verdenskrig bodde på østkanten, nærmere bestemt i Jakobs sogn og Paulus sogn. Dette er det vi i 2010 kanskje ville kalt nedre del av Grünerløkka. Her lå de første synagogelokalene, blant annet i Hausmannskvartalene. DMT holdt til blant annet i Mariboes gate 10, men fikk i 1919 sin egen synagoge i Bergstien. En annen menighet (1901-1906)[1] var Adath Jeschurun, som en periode holdt til i Brugata 5. Synagogen til Den israelitiske menighed i Calmeyers gate lå heller ikke langt unna. For det jødiske miljøet var det lenge viktig å bo nær synagogen for å kunne overholde sabbaten ved å gå til fots[2]. Dermed både bodde jødene og holdt sitt religiøse og sosiale liv innenfor en ganske liten geografisk sirkel. Mange jobbet også i nærområdet. I ytterkanten av sirkelen lå handlegater som Torggata, Storgata og Brugata. I Brugata lå blant annet Sverre Lemkows konfeksjonsfabrikk[3], og fra 1885 Abraham Josef Koritzinskys urhandel (i nummer 17).
I folketellingen for 1933 finner vi familien Leventhal[4] med mor, far og fire sønner i Brugata 19. Far Isak skriver at han er født i «Kurland (Lettland)», og hans kone Flora var født i Liverpool. De fikk sitt første barn i «Rhyl (England)» og de tre neste i Valbo i Sverige. Med andre ord har familien flyttet en god del på seg. I 1933 er Isak «agent», mens sønnene arbeider som henholdsvis barberer, musiker, tanntekniker og visergutt. Det ser ut til at de har slått seg til ro. Likevel sitter de tydeligvis ikke veldig fett i det, for fra 1932 flytter ekteparet Simonsen inn til dem som losjerende. Herr Simonsen var kelner på «Grand», mens kona (født på Elverum) har fått tittelen «husmor» i folketellingen. Familien Leventhal ser ut til å være ganske representative for den jødiske befolkningen i Oslo i mellomkrigstida. De var verken direkte fattige i forhold til naboene sine, eller særlig velstående. Og de bodde og arbeidet i sentrum av byen. Om de var religiøse mennesker kan vi ikke vite, men i så fall hadde de synagogen rett i nærheten. De hadde uansett gode muligheter til å treffe andre i den jødiske minoritetsgruppa, siden nummer 19 var et sted der mange jøder fra øst bodde.
Familen Joseff er et annet eksempel på en jødisk familie som flyttet mye rundt, men som i noen år holdt til i Brugata. Deres fortelling begynner i Russland, men ender i Stavanger - og i Auschwitz.
1942
Den 26. oktober 1942 tok massearrestasjonene av mannlige norske jøder til. Mange ble tatt, og endte blant annet på båten «Donau» som ble første etappe på ferden mot Auschwitz og de andre tilintetgjørelsesleirene i Hitlers Tyskland.
Blant dem som ble drept finner vi mange i Brugata 19 i 1933. Her var som sagt familien Leventhal med foreldre og fire barn. Foreldrene Isak og Flora står på listene over dem som ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. De døde 1. desember 1942. Den eldste sønnen, Benjamin, døde ikke lenge etter, 4. januar 1943.[5] Familien Leventhal bodde i oppgang 1. I oppgang 3 rett bortenfor finner vi Simon Goldwasser med kone og fire barn. Hans to sønner Sigmund og Abel, som var henholdsvis nitten og femten år gamle, ble sendt rett i gasskammeret. Simon fikk Auschwitz-nummer 87542 og levde til januar 1943.
I femte etasje i oppgang 3 bodde i 1933 Isja Pajkin fra Russland med sin kone Bertha og tre barn. Isja og sønnen Ivar ble ifølge mottaksprotokollen på Bredtveit begge skrevet inn der 26. oktober ca kl 1800[6]. To dager seinere ble de transportert videre. De døde i Auschwitz 1. desember 1942, 51 og 16 år gamle.
Etter krigen
Det jødiske miljøet i Oslo var selvfølgelig i sjokk etter krigen. Mens andre feiret seieren, måtte jødene ta i mot det ene dødsbudskapet etter det andre. Hele familier var borte - og som man kan se i tilfellet Brugata 19, kunne hele nabolag også bli revet bort. Moritz Nachtstern var blant de få som kom tilbake til sitt hjem i Brugata. Den jødiske perioden i Brugatas liv var over.
Les mer
Referanser
- ↑ Hausmannskvartalene i liv, lyst og vekkelse, Byantikvaren i Oslo, 2000, s. 45
- ↑ Det mosaiske trossamfunns nettsider om jødisk historie oppgir at dette var et viktig element helt fram til 40-tallet.
- ↑ Gjernes 2002:217
- ↑ Også skrevet Lewenthal.
- ↑ Liste over deporterte jøder fra engelsk wikipedia.
- ↑ Informasjon fra Per Åge Åsen mai 2011.
Kilder
- Gjernes, Marita 2002: Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarne si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942, Hovudfagsoppgåve i Historie, UiO
- Gjernes, Marita 2004: «Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania», i: Historisk tidsskrift, bind 83, Nummer 3 2004
- Høynes, Daniel Magnus 2004: «Jødene fra Rogaland», i: NIS-info nummer 2
- Mendelsohn, Oskar 1969: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Oslo
- Myhre, Jan Eivind 2003: «Å leve i det nye landet, Norge», side 278, i: Norsk innvandringshistorie, bind 2, Pax forlag
- Ottosen, Kristian 1994: I slik en natt, Aschehoug
- Våga og Askeland 2000: «Men barnet lever», artikkel i Stavanger Aftenblad 18. april 2000.
|
Vi på lokalhistoriewiki.no er i ferd med å skrive artikler om hus, folk og bedrifter i Brugata, og trenger din hjelp for å nå i mål. Sitter du på minnemateriale eller historisk stoff som andre vil ha glede av å lese? Del det her på lokalhistoriewiki. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |