Synagogen i Bergstien

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Synagogen i Bergstien i Oslo»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Synagogen i Bergstien.
Foto: Grzegorz Wysocki (2007).
Synagogen i 1920-åra, kort tid etter at den sto ferdig.
Foto: Narve Skarpmoen
Interiør. Oppe på østveggen ser en toraskapet, med trapp opp på begge sider.
Foto: Olve Utne (2009).
Interiør.
Foto: Olve Utne (2009).

Synagogen i Bergstien er gudshuset til Det mosaiske trossamfund i Oslo, altså den jødiske menigheten i hovedstaden. Den ble innvia i 1920, ark. Herman Herzog, og ligger i Bergstien 15, ved siden av menighetslokalene i Bergstien samfunnshus. Synagogen har plass til 340 personer, fordelt på 200 på grunnplanet og 140 på galleriet, normalt fordelt med menn på grunnplanet og kvinner på galleriet.

Toraskapet står høyt opp på den avrunda østveggen, med trapp opp fra begge sider. Under dette finner man bima, et podium hvor man leser fra Tora. Prekenen holdes ved toraskapet. Teksten over bua i øst er fra 4. Mosebok 24,5: «Hvor vakre er dine telt Jakob, dine boliger Israel».

Den hebraiske innskriften over inngangen er et sitat fra Jesaja 56.7: « For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk».

Som nevnt er menn og kvinner plassert atskilt. Synagogen følger ortodoks observans, et valg som er gjort ikke fordi alle medlemmer av menigheten regner seg som ortodokse jøder, men fordi dette er det mest inkluderende. Liberale medlemmer av menigheten kan ergre seg over enkelte ting, men det er ingen ting i den ortodokse observansen som forhindrer dem i å gå i synagogen. Fra ortodoks side ville det derimot vært ekskluderende dersom man plasserte menn og kvinner sammen.

Bygging

Tomt ble gitt av grosserer Israel H. Feinsilber og Anna Sofie Feinsilber som eide Geitmyrsveien 11, i nordenden av Bergstien. Disse skreiv under på et gavebrev 24. januar 1917. Anna Feinsilber satt i byggekomiteen.[1]

Under andre verdenskrig

De to andre synagogene i Norge, den i Calmeyers gate i Oslo og den i Trondheim, ble begge ødelagt av okkupasjonsmakta under andre verdenskrig. I Bergstien ble det merkelig nok bare mindre ødeleggelser, og spesielt viktig var det at torarullene ikke var ødelagt. Synagogen kunne dermed raskt tas i bruk, og ble viktig for gjenoppbygginga av det jødiske fellesskapet i Norge etter hvert som flyktninger kunne vende tilbake.

Sikkerhetsproblematikk

Synagoger har gjennom tida ofte vært mål for antisemittiske angrep. I september 2006 ble synagogen i Bergstien angrepet med skytevåpen. Tretten skudd ble avfyrt mot bygningen; det var ingen til stede der da dette skjedd. Det var allerede høyt fokus på sikkerhet ved synagogen, og etter dette ble det gjort flere tiltak for å avverge nye angrep. En kjent norsk islamist ble dømt for å ha avfyrt skuddene, men ble frikjent for delen av tiltalen som gikk på terrorhandlinger. I januar 2015 ble det på ny sterkt fokus på sikkerhet ved synagogen, etter at en synagoge i København hadde blitt angrepet av en soloterrorist. En person ble drept i dette angrepet. Det ble kort tid etter beslutta av Bergstien skal stenges for biltrafikk inntil videre, samt at vaktholdet styrkes.

Fredens ring rundt synagogen

Som et svar på trusselen tok muslimske ungdommer initiativ til å danne en «fredsring» rundt synagogen, der de skulle stå som symbolske skjold for å vise solidaritet med jødene. Det mosaiske trossamfunn tok dem imot, og omkring 1300 mennesker møtte opp og fylte området i Bergstien. Denne forbrødringen mot hat og terror mellom jøder og muslimer vakte internasjonal oppmerksomhet.

Mange i den jødiske menigheten var åpenbart rørt over det som skjedde, og rabbiner Michael Melchior avslutta sin tale med ordene «Allahu akbar», «Gud er stor» på arabisk. I senere år har dette utropet ofte blitt knytta til terrorhandlinger, som det siste en terrorist roper før han eller hun utløser ei bombe, men ved synagogen i Bergstien ble det brukt i sin egentlige betydning, som et bønnerop mot ekstremistene som en påminnelse om jødedommens og islams felles opphav; sammen med kristendommen utgjør de de abrahamittiske religioner som bekjenner seg til den samme gud, men som kjenner og forstår gud på forskjellige måter.

Galleri

Kilder

  1. Mendelsohn 1986: 454-455