Bernhard Askvig

Bernard Askvig som nyutnevnt sjef for det nyopprettede Statspolitiet.

Foto: Justismuseet (1932).

Carl Bernhard Askvig (født 6. september 1885 i Søndre Land, død 31. oktober 1954 i Wuppertal) var jurist og politiembetsmann. Under andre verdenskrig var han politipresident ved Aker og Oslo politikammer. Han ble etter krigen dømt til tolv års tvangsarbeid for sitt samarbeid med okkupasjonsmyndighetene.

Familie

Han var sønn av gårdbruker Gudbrand Kristensen Askvik (f. 1856) og Gunda Nilsdatter Askvik (f. 1856), og vokste opp på Askvik i Søndre Land.

Virke før krigen

I 1906 ble han offiser, men begynte så å studere jus. Etter at han ble cand.jur. i 1910 var han en periode statsadvokat i Buskerud og Oppland. I 1915 ble han politifullmektig i Drammen. I 1930 ble han så statsadvokat.

Noen år senere ble han sjef for Statspolitiet fra dette ble opprettet i 1932 til dette ble oppløst 31. desember 1936, sjef for Utrykningspolitiet som overtok Statspolitiets oppgaver til 31. desember 1947, avløst av Jonas Lie, og politimester i Aker politi fra 1. januar 1938.

Under krigen

Faksimile fra Morgenbladet 30. november 1940: kunngjøring fra politiet om forbud mot bruk av bestemte typer tegn, merker og emblemer, signert Askvig

23. september 1941 ble Kristian Welhaven avsatt som politimester i Oslo av okkupasjonsmyndighetene, og Askvig ble innsatt i hans sted. Han hadde allerede 9. april vist at han var tjenestevillig; da tyskerne skulle marsjere inn til Oslo fra Fornebu møtte han dem ved Lysaker og eskorterte dem inn til byen. Han hadde et møte med Vidkun Quisling samme kveld. Formelt var det kommandanten for Sipo, Franz Walter Stahlecker, som utnevnte ham til politimester. I 1941 ble han konstituert som politipresident, og i 1943 ble han formelt utnevnt til det embetet. Som politipresident var han sjef for de fleste av politikamrene i det sentrale østlandsområdet.

Dagen etter at han ble utnevnt til politimester meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Han var sentral i nazifiseringa av politiet, og la sammen med blant annet Jonas Lie sterkt press på polititjenestemenn for å få dem til å melde seg inn i partiet. Oppdagelsessjef Reidar Sveen ble kalt inn på kontoret til Askvig, og fikk beskjed om å fylle ut innmeldingskjema, eller å finne seg annen jobb. Sveen meldte seg straks inn samme dag. Året etter ble Sveen avsatt som oppdagelsessjef av Lie, og han ble ikke tiltalt etter krigen.

Mot slutten av krigen ble han berykta for korrupsjon og for sin sosiale omgang med tyskerne. Etter krigen uttalte han at det var hans forkjærlighet for alkohol og sigarer som førte til at han gikk inn i NS; medlemskapet og stillinga som politimester førte til at han lett kunne skaffe slike varer under krigen. Under oppgjøret viste det seg at han hadde brukt midler fra et ekstrafond til representasjon, som i praksis betød fyllekalas på hoteller i Oslo. Han brukte sammen med blant annet Karl A. Marthinsen, Jonas Lie og Egil Yngvar Olbjørn 78 100 kroner fra fondet, en sum som tilvarte omkring femten gjennomsnittlige årslønner.

Rettsoppgjøret

Under rettsoppgjøret ble han tiltalt for samarbeidet med okkupasjonsmakta. Til sitt forsvar hevda han at han ble pressa inn i partiet av Jonas Lie, og at han personlig mislikte NS. Han hevda også at han bare hadde vært på tre offisielle partimøter i løpet av krigsåra. Når det gjaldt press mot politifolk, sa han at han hele tida hadde hatt jøssinger ansatt på forværelset, og at han foretrakk det. Like fullt ble det under rettssaken klart at han hadde avskjediga flere politifolk som nekta å melde seg inn i NS, og at han hadde angitt flere personer til tysk sikkerhetspoliti, blant annet tre av sine svigerinner. Han var også involvert i saken mot Gunnar Eilifsen, som nekta å uføre ordre. Etter at det var innført en særlov med hjemmel for dødsstraff for ordrenekt i politiet, var Askvig til stede under rettssaken mot Eilifsen, som ble dømt til døden. Det var Askvig som meldte inn hendelsen i første omgang, men han skjønte trolig ikke hva konsekvensene ville bli – på det tidspunktet var ikke særloven innført.

Det ble lagt ned påstand på femten års tvangsarbeid. Dommen falt i Eidsivating lagmannsrett 1. oktober 1947, og lød på tolv års tvangsarbeid, rettighetstap og inndragning av 52 000 kroner.

Etter endt soning flytta han til Tyskland, og bodde i Wuppertal til sin død i 1954.

Litteratur og kilder

• Bernhard Askvig i Historisk befolkningsregister.
• Bernhard Askvig på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Jørgensen, Jørn-Kristian: Politiliv : politihistoriske riss og skisser gjennom 260 år. Utg. Nordisk kriminalkrønike. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Ringdal, Nils Johan: Mellom barken og veden : politiet under okkupasjonen. Utg. Aschehoug. 1987. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Roughtvedt, Bernt: Norges verste nazister : nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940-45. Utg. Spartacus. 2015. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Veum, Eirik. Nådeløse nordmenn. [1] : Statspolitiet : 1941-1945. Utg. Kagge. Oslo. 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket..