Gunnar Eilifsen
Gunnar Eilifsen (født 12. september 1897 i Kristiansand, død 16. august 1943 ved Sværsvann) var polititjenestemann før og under andre verdenskrig. Da han nekta å utføre ordre ble han stilt for en særdomstol, og han ble den første nordmann som ble dømt til døden av en norsk rett under okkupasjonen.
Bakgrunn
Gunnar Eilifsen var sønn av lektor Herman August Eilifsen (1864–1934) og Ragnhild Katarina Skau (1865–1952). Ved folketellinga 1900 var han bosatt i Dronningens gate 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved Kristiansand katedralskole. Ved folketellinga 1910 bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra Hamar i 1920 er de så registrert i Skappels gate 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur. I 1927 giftet han seg med Astrid Harriet Johanne Jenssen (1905–1998).
Politiet
I 1925 ble han politifullmektig i Trondheim. Han flytta senere til Kristiansand og så til Bergen, hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i Halden. Våren 1941 meldte han seg ut av Nasjonal Samling, og han ble da overført til Hønefoss og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester Bernhard Askvig om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til arbeidstjenesten. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til Hjemmefronten for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i Før og nå at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på Møllergata 19, men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren.
Utdypende artikkel: Politiets særdomstol
Vidkun Quislings regjering hadde gjeninnført dødsstraff i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt; så langt var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge. Det ble satt en særdomstol, noe politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs involverte seg personlig i. Josef Terboven kom også med et klart krav om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol. Sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen, satt som en av dommerne; de andre var Egil Olbjørn og Egil Reichborn-Kjennerud. Eilifsens forsvarer var Albert Wiesener.
I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Etter at forsvareren var sendt hjem ble derfor retten satt igjen, og denne gang dømte de Eilifsen til døden. Marthinsen og Olbjørn stemte for dødsstraff, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Det juridiske ble ordna i ettertid ved at Sverre Riisnæs sammmen med ekspedisjonssjef Georg Hasle skrev en midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid, og denne slo fast at politiet, Førergarden og Germanske SS Norge var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt gjennom Politiets særdomstol. Denne Lex Eilifsen ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft. Dette var også en av årsakene til at Reichborn-Kjennerud stemte imot domfellelse, sammen med at domstolen ikke var fri, men hadde bundet mandat og ble utsatt for sterkt press fra Lie og Riisnæs.
Henrettet
Eilifsen ble henretta ved skyting den 16. august 1943 av ti betjenter fra Stapo ved Sværsvann på grensa mellom Oslo og daværende Ski kommune. Samtidig med henrettelsen ble omkring 700 politifolk over hele landet pågrepet og avkrevd lojalitetserklæring. Omkring 600 nekta. 300 ble sendt i konsentrasjonsleir, mens omtrent like mange ble sittende på Grini. Mens tanken fra okkupasjonsmyndighetene var at dette skulle stramme opp i rekkene, førte til det heller til mer motstand innen politiet og til at rekruttering til politiet nesten helt stoppa opp.
Gunnar Eilifsen er gravlagt på Bekkelaget kirkegård i Oslo. Gravminnet har påskriften For sannhet og rett.
Kilder
- Våre falne : 1939-1945, Grøndahl, Oslo 1949, bd. 1, s. 503 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Gunnar Eilifsen i Norsk biografisk leksikon
- Lynau, Kjell: De gav sitt liv, ss. 13-16. Utg. (Kjell Lynau; for utenbys: Bokcentralen). 1945. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Stang, Johan L.: «Rettsløhet og ondskap under krigen» i Før og nå. Utg. Sogn kultur- og historielag. 2007.
- Gunnar Eilifsen i folketelling 1900 for Kristiansand kjøpstad fra Digitalarkivet
- Gunnar Eilifsen i folketelling 1910 for Kristiansand kjøpstad fra Digitalarkivet
- Gunnar Eilifsen i folketelling 1920 for Hamar kjøpstad fra Digitalarkivet