Sverre Riisnæs

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Portrett av Riisnæs som justisminister under andre verdenskrig

Sverre Parelius Riisnæs (født 6. november 1897 i Vik i Sogn, død 21. juni 1988 i Oslo) var jurist og statsadvokat. Riisnæs var justisminister i Josef Terbovens sivile regjeringsorgan De kommissariske statsråder fra 25. september 1940 til 1. februar 1942, og deretter fra samme dato i Vidkun Quislings regjering under andre verdenskrig.

Tidlig karriere

Han var sønn av Harald Johan Riisnæs, en sakfører og politimester fra Vik, og vokste opp i en vestnorsk nasjonalistisk familie, hvor «norskhetsbevegelsen» stod sterkt og det rene norske flagg uten unionsmerket («Sildesalaten») ble tidlig tatt i bruk hos familien. Familien var også sympatisk innstilt til Tyskland, og besøkene av Vilhelm II av TysklandVestlandet ble feiret.

Han tok middelskole-eksamen i Bergen og deretter landsgymnasVolda landsgymnas. Han studerte deretter juridicum i Kristiania, og tok høsten 1919 en laudabel embetseksamen. Han giftet seg året etter og fikk i 1927 sønnen Hogne. Som nyutdannet jurist fikk at en stilling som fullmektig hos Indre Sogn sorenskriveri i Luster. Han meldte seg inn på denne tiden også inn i, og ble et aktivt medlem av Arbeiderpartiet. For Riisnæs var sosialismen viktig, så lenge den ikke kom i konflikt med det nasjonale. Riisnæs gjorde seg positivt bemerket i jobben som politifullmektig i Kristiansund i perioden 1922 til 1931 hvor kampen mot spritsmuglingen i forbudstiden fra 1916 til 1927 var intens. Han skrev også en rekke faglige artikler.

Statsadvokat

I 1931 ble han først statsadvokat i et vikariat i Telemark og var da som 34-åring landets yngste statsadvokat. Riisnæs fikk imidlertid Menstadslaget rett i fanget, og for den forsiktige Riisnæs var dette en stor belastning. Det fulgte av Riisnæs' oppgaver som statsadvokat å være aktor i den etterfølgende rettssaken. En av hans advokatmotstandere i både denne og senere rettssaker var Viggo Hansteen, en annen var Trygve Lie. Den daværende forsvarsminister Vidkun Quisling var svært interessert og involvert i saken og merket seg Riisnæs' innsats. Både denne saken og andre saker Riisnæs arbeidet med på denne tiden, var politisk befengte, og tanken på at han fikk farlige motstandere plaget ham.

I 1934 ble han statsadvokat i Buskerud og Oppland, og ble utnevnt fast i embetet i 1936. her var han igjen aktor i en høyt profilert sak, mot de nasjonalsosialistiske ungdommene, herunder Per Imerslund som brøt seg inn i huset til Konrad Gustav Knudsen ved Hønefoss hvor Leo Trotskij bodde i 1936. Dette gjorde han svært upopulær i mange NS-kretser. Han var også aktor i en lignende politisk befengt sak hvor en gruppe sosialister hadde angrepet et torvmøte arrangert av Nasjonal SamlingGjøvik under valgkampen samme år. Den opphetede politiske stemningen gjorde at disse sakene plaget Riisnæs og forsterket følelsen av å være omgitt av stadig flere motstandere fra ulike politiske miljøer.

Men Riisnæs var også svært faglig aktiv, skrev en rekke fagartikler og opparbeidet seg en god kompetanse i forholdet jus–rettsmedisin. Han hadde tett faglig kontakt med rettsmedisineren Gabriel Langfeldt, som i forordet til en av sine bøker før krigen takket Riisnæs for verdifulle innspill. Da boken kom ut i nytt opplag etter krigen var imidlertid denne takken fjernet.

Andre verdenskrig

I januar 1940 ble han av Stortinget oppnevnt til å etterforske tysk spionasje i Norge. Da angrepet på Norge kom den 9. april 1940 var han redd for NS på grunn av sammenstøtet med dem i 1936, og i mai og juni ønsket han å samarbeide direkte med tyskerne uten å blande inn NS. Men tyske venner anbefalte ham å kontakte Quisling, og den 6. juli 1940 meldte han seg inn i partiet. Under riksrådsforhandlingene spilte han rollen som tyskernes mann, og han ble den 25. september 1940 utnevnt til kommissarisk justisminister. Samme høst var han hovedmannen bak opprettelsen av Folkedomstolen og utnevnelsen av nye høyesterettsdommere.

I 1941 deltok han i det tyske felttoget i Jugoslavia som krigskorrespondent i Leibstandarte-SS Adolf Hitler under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich.

Han var også hovedmannen bak opprettelsen av Politiets særdomstol i 1943 i forbindelse med saken mot og henrettelsen av Gunnar Eilifsen, som fastslo at politiet, Førergarden og Germanske SS Norge var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt. Riisnæs var en pådriver under deportasjonen av jødene høsten 1942.

Han var den fremste pangermanisten innen NS, og ble en sentral mann i Germanske SS Norge, hvor han ble en ideologisk leder og venn av frontkjemperne. Han ga i 1943 ut boken Nasjonalsosialistenes livssyn, der han forfektet et pangermansk verdensbilde.

Våningshuset på Skallum, hvor Lie, Rogstad og Riisnæs forskanset seg
Foto: AB-leksikon

I januar 1944 jobbet han med planer for å mobilisere 75 000 norske ungdommer til militær arbeidsinnsats nær fronten i Finland. Notatet om dette kom i hendene på Hjemmefronten, og planene ble skrinlagt. Etter likvideringen av politigeneral Karl Marthinsen deltok han personlig ved henrettelsene som ble utført som represalier.

Da freden kom i mai 1945 søkte han tilflukt på gården Skallum i Bærum. Sammen med Jonas Lie og Henrik Rogstad skrev han selvmordsbrev; Lie og Rogstad gjennomførte selvmord, mens Riisnæs valgte å overgi seg.

Rettsoppgjøret

Han deltagelse i henrettelser og deportasjonen av jødene gjorde det sannsynlig at han ville bli dømt til døden under rettsoppgjøret, men hans underlige oppførsel under rettssaken som ble åpnet 3. juni 1947, og psykiateres tvil om hans tilregnelighet førte til rettsforhandlingene ble avbrutt 9. juni og at han i stedet ble underlagt ny psykiatrisk observasjon. Riisnæs hadde god fagkunnskap i hva som må til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig og slik slippe dom og dermed redde livet. Fagkunnskapen var uenig og hadde vanskeligheter med å sette presise diagnoser på hva som plaget Riisnæs; en rekke diagnoser og kombinasjoner av disse ble lansert uten særlig overbevisning.

Han ble derfor i august 1947 sendt til Reitgjerdet sykehus i Trondheim, hvor det imidlertid var fullt slik at han ble sittende tre måneder på det gamle Kriminalasylet i Trondheim under svært enkle forhold og måtte sove i halm, uten sengetøy. På Reitgjerdet hadde fortsatt Riisnæs å ha en underlig oppførsel under den nye observasjonen. Han hevdet han var Hitlers lovmessige arvtaker og forlangte å bli tiltalt deretter av personalet og de andre pasientene. Han skrev i denne perioden noen ganske uforståelige brev til familien. En uttalelse fra legen på Reitgjerdet fra juni 1948 ble han erklært sinnssyk og at straffesaken mot ham skal stilles i bero i henhold til straffeprosesslovens §285, når tiltalte er sinnssyk. Etterhvert avtok den eksentriske oppførselen, og krigen kom mer på avstand for alle, inkludert Riisnæs, men ikke minst for samfunnet omkring. I motsetning til mange andre ble Riisnæs friskere av å være innesperret, og skrøt etterhvert av at han hadde manipulert legene til å erklære ham syk. Han fikk etterhvert kvalifisert arbeid som ansvarlig for sykehusets bibliotek og viste gode talenter med blomsterbed og hageanlegg.

Etterkrigstid

I 1960 ble han utskrevet fra sykehuset, tre år etter at den siste landssvikdømte var litt løslatt. Det siste 1 1/2 året hadde han vært utplassert på et lite småbruk på Fosen. Han ble imidlertid ikke friskmeldt, da kunne straffesaken mot ham blitt gjenopptatt, men i 1973 var den foreldet. Den første perioden etter at han var skrevet ut fra Reitgjerdet bodde han i Solør, etterhvert i et meget enkelt og primitivt lite småbruk, avsides og uten offentlig oppmerksomhet. Han pusset opp stedet, dyrket jorda og levde av avkastningen og det månedlige bidrag han fikk som psykiatrisk pasient. Han fikk hyppige besøk av tidligere frontkjempere og den nærmeste familien. Da saken ble foreldet i 12. august 1973, fikk han tilbake statsborgerlige rettigheter, 76 år gammel, og fikk da også pass slik at han kunne reise utenlands. Han reiste i 1974 til Sicilia og bodde der, og senere i Wien, hvor han bodde hos enken etter en venn. da han brakk lårhalsen i februar 1985 vente han tilbake til Norge og ble lagt inn på Hovseterhjemmet i Oslo, hvor han døde 21. juni 1988. Han er gravlagt på Ullern kirkegård.

Allerede året etter, i 1989, ga Nils Johan Ringdal ut «psykobiografien» Gal mann til rett tid om Riisnæs på Aschehoug.

Kilder