Per Imerslund

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Per Imerslund.
Foto: Fra boka De falt for Norge
Per Imerslund fra boken Videre i passgang, utgitt posthumt i 1944

Nils Per Imerslund (født 9. mai 1912 i Kristiania, død 7. desember 1943 på Aker sykehus, Oslo) var forfatter, journalist, eventyrer, nasjonalsosialist og frontkjemper under andre verdenskrig. Han sloss i 1932 i Sturmabteilung (SA) mot kommunistene i Berlin og deltok i den spanske borgerkrig på nasjonalistenes side. Han sto bak innbruddet hos Leo Trotskij på Heradsbygda nordvest for Hønefoss i 1936, hvor de var ute etter beviser for Trotskijs angivelig revolusjonære virksomhet mot Norge.

Han tilhørte den pangermansk-orienterte venstreopposisjonen mot Quisling-fløyen, og var blant annet skribent i både Ragnarok og Germaneren. Imerslund rettet blant annet skarp kritikk mot de såkalte «heimesitterne», NS-medlemmer som ikke meldte seg til frontjeneste. I tråd med fascistisk tenkning utviklet han tidlig i 1943 i Germanerens spalter en teori om at bare de som hadde kjempet ved fronten kunne bli virkelige nasjonalsosialister.

Bakgrunn

Imerslund hadde en omflakkende oppvekst, men sommerne var ofte på Løten hos hans farfar. Først bodde familien i Kristiania, men flyttet i mars 1920 til Tyskland, som da fortsatt var sterkt preget av nøden etter første verdenskrig og etter hvert også av gatekampene mellom frikorpsene og kommunistene. I årene 1920-1921 bodde de i Hamburg, og deretter i Berlin fram til 1923 da faren gikk konkurs, og de bodde deretter noen år i landsbyen Lübben i Spreewald i Brandenburg. I årene 1927-1928 bodde familien i Colima på vestkysten av Mexico. Der døde moren og den fraværende faren gjorde at Imerslund flyttet tilbake til Norge og begynte på Hamar katedralskole høsten 1928, ikke langt fra farfaren. Også på Hamar kom han i kontakt med den tids sterke politiske brytninger. Da faren igjen gikk konkurs og ikke kunne betale for hans opphold i Hamar, vendte Imerslund tilbake til Mexico våren 1930, etter et kort opphold i Tyskland.

I 1932 valgte han å vendte tilbake til Tyskland for å ta del i den politiske kampen der, 18 år gammel. Han ble rekruttert inn i de aksjonistiske SA-avdelingene og bodde i perioder på hjem for SA-tropper og vanket i såkalte Sturm-lokaler for SA-menn. Her opplevde han det tette kameratskapet og den interne heltedyrkelsen som kjennetegner slike miljøer, og tok opp i seg den revolusjonære, arbeiderorienterte, anti-kapitalistiske tenkningen som SA-fløyen av den tyske nasjonalsosialismen representerte. Som så mange andre i disse miljøene ble det sett med stor skepsis mot Hitler og andre sentrale nasjonalsosialister på grunn av deres lefling med storkapitalen, industriherrene og de gamle maktstrukturene. Hans miljø og tenkning var preget av anarkistisk politikerforakt rettet mot alt pampevelde. Slik ble ikke den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 den grunnleggende samfunnsendringen han og SA-miljøene ønsket.

Virke i Norge

Utdypende artikkel: Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon

Imerslund vendte tilbake til Oslo våren 1934 og ble knyttet til det lille Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (NNSAP) med blant andre sin gamle venn Stein Barth-Heyerdahl. Partiet hadde tatt opp i seg deler av den venstre-orienterte Völkisch-tenkningen han kjente fra Tyskland, hvor Judea (dvs jøder, kommunister og frimurere; Roma (katolikker, jesuitter og kristne for øvrig) og Tibet (teosofer, antroposofer og andre østlig inspirerte tenkninger) var de demoniske åndsmakter som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under.

Han utviklet videre i dette lille politiske miljøet en del av de paranoide politiske ideene om store sammensvergelser, og prøvde å skape den samme gateaksjonisme i Oslo som i Tyskland. Dette lyktes tilsynelatende til en viss grad, da det kom til en del slagsmål med «de røde», men dette hadde et visst kunstig preg og var ikke styrt av den samme desperasjon som i Tyskland.

Under et besøk ved de såkalte partidagene til det tyske NSDAP 10.-16. september 1935 traff han Hans Solgaard Jacobsen, en norsk sosialøkonom og skipsmegler som ble en viktig ideologisk faktor for ham. Jacobsen ga ut tidsskriftet Ragnarok, og både tidsskriftet og Jacobsen som person ble et talerør og samlingspunkt for denne gruppen. De besto av blant andre Albert Wiesener, Johan Bernhard Hjort, Walter Fürst, Geirr Tveitt, Otto Sverdrup Engelschiøn, Imerslund og Stein Barth-Heyerdahl. De var i sterk opposisjon til Quisling og Nasjonal Samling som de så som en ryggløs, vassen utgave av nasjonal tekning som var altfor influert av kristen tankegang. Bare det at de for eksempel brukte presten og frimureren Kjeld Stub som en av sine mest brukte talere var diskvalifiserende i seg selv. Slik sett var minipartiet Nasjonal Samling mer eller mindre som de andre partiene og representerte ikke noe reelt alternativ.

Imerslund meldte seg til Arbeidstjenesten i 1936 og hadde på denne tiden også fått utgitt debutromanen sin Das Land Noruega i Tyskland på det store tyske forlaget Insel Verlag. Gyldendal engasjerte ham til å skrive en norsk oversettelse som kom ut under tittelen Hestene står salet, og denne arbeidet han med samtidig som han engasjert i Arbeidstjenesten og hadde også kåserier i NRK, men det var klart at det var i Arbeidstjenesten praktiske handling han følte seg hjemme, mer enn som forfatter og skribent. Han var imidelrtid i perioder slått ut av malaria-anfall med høy feber.

Som så mange andre på høyresiden var Imerslund oppbrakt over at regjeringen Nygaardsvold hadde gitt politisk asyl til Leo Trotskij. Trotskij bodde en periode hos Konrad Gustav Knudsen på Veksal i Heradsbygda i det daværende Norderhov kommune (idag Ringerike kommune). En tid etter at Trotskij kom til hit, brøt en gruppe unge nasjonalsosialister, blant andre Imerslund, Ola O. Furuseth og Harald Franklin Knudsen seg inn hos ham natten mellom 5.- 6. august 1936 for å finne bevis på politisk aktivitet som var i strid med oppholdstillatelsen. Johan B. Hjort leverte på grunnlag av det de fant en anmeldelse, og Trotskij ble deretter utvist fra Norge. Imerslund og de andre ble tiltalt for innbruddet, deres forsvarer var Albert Wiesener og aktor i saken var statsadvokat Sverre Riisnæs i Drammens lagmannsrett og dom ble avsagt 15. desember 1936. Det ble ganske milde dommer, noe de tok som en seier.

Våren 1937 meldte han seg som frivillig til Den spanske borgerkrigen, på nasjonalistenes side. Han var de første månedene krigskorrespondent for Tidens Tegn. Etter hvert gikk han inn som soldat i den falangistiske militsen, men var også her slått ut av malaria-anfall og den sterke heten. Han måtte også etter borgerkrigen skuffet konstatere at det ikke var et nytt, radikalt, revolusjonært Spania som seiret.

Frontkjemper

Fordi han hadde en negativ innstilling til NS tok det en del tid før han ble særlig aktiv under okkupasjonen. Han arbeida i NRK det første året. Sommeren 1941 meldte han seg så til krigstjeneste i Waffen-SS. Han var med i Division Wiking under felttoget i Galicia og Ukraina høsten 1941. Den brutale krigføringen gikk sterkt inn på ham, og dette ser ut til å ha blitt forsterka av at mange av de tyske SS-soldatene så på nordmennene som rasemessig underordna. I ettertid mener man å ha funnet tydelige trekk på at han led av posttraumatisk stress-syndrom.[1]

Fronttjenesten endte med at han ble truffet av et skudd i skulderen. Ettersom det var en såkalt dumdum-kule, forårsaket den store skader, og han var i nokså dårlig forfatning da han kom hjem til Norge. Hans skepsis til både Josef Terboven og Vidkun Quisling, sannsynligvis kombinert med voksende mentale helseutfordringer, førte til at han la planer om å ta livet av Terboven, og å kidnappe Quisling for så å stille ham for retten i Sverige. Deretter skulle en «motstandsorganisasjon» bestående av tidligere frontkjempere ta over makta. Han forsøkte også å få med folk fra Milorg i dette prosjektet.

Før han kunne sette i gang noe, hadde han et uhell som kom til å ende hans liv. Han falt på Østbanestasjonen, og slo opp skuddskaden. Dette ble så alvorlig at han bare tre dager etter døde på Akers sykehus. Frontkjempergrupperinga kollapset raskt etter dette, og Terboven og Quisling kunne sitte trygt en stund til.

Bokutgivelser

Forsiden til Hestene står salet
Foto: Gyldendal (1936).

Utdypende artikkel: Hestene står salet

Som forfatter regnet Imerslund seg som inspirert av den amerikanske forfatteren Jack London og nordmannen Erling Winsnes. Debutromanen Hestene står salet er selvbiografisk og er preget av en idylliserrt framstilling av Norge fra «jeg»-personens side overfor sine mexicanske venner, en fremstilling som han vet er feil, men er et uttrykk for en lengsel hjem og hvordan det kunne ha vært. På bakgrunn av Imerslunds senere politiske aktivitet, kan man se sentrale elementer av en drøm om hvordan Norge kan bli, faren med mett og selvstilfreds handlingsløshet, betydningen av å kjenne frykt og bli utsatt for farefulle utfordringer, betydningen av å stå i kamp og den renselse dette medfører, nærhet/avhengighet/tryggheten av å ha våpen, nærheten til jorda og kameratskapet.

Referanser

  1. ↑ Roughvedt 2016: 91.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Per_Imerslund&oldid=2523710»