Geirr Tveitt

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Tveitt fotografert ved sitt hjem
Foto: Privat

Geirr Tveitt, opprinnelig Nils Tveit (født 19. oktober 1908 i Bergen, død 1. februar 1981 i Oslo) var komponist og pianist. Han studerte først i Leipzig i fire år, deretter bodde han i Paris. Han bosatte seg i Oslo da han kom hjem, og flyttet i 1942 tilbake til Norheimsund i Hardanger. Tveitt var en ivrig samler av folkemusikk fra Hardanger, og mye av dette arrangerte han for både piano og orkester. Dette resulterte i det som regnes som Tveitts hovedverk: Hundrad Folkatonar frao Hardanger fra 1950. Etter krigen turnerte Tveitt i Europa som konsertpianist. Fra tidlig på 1960-tallet var han også programsekretær i NRK og bodde de siste 15 årene av sitt liv i Oslo.

Bakgrunn og utdannelse

Nils Tveit ble født i Bergen som sønn av folkehøgskolebestyrer Lars Håkonson Tveit (1878–1951) og Johanna Nilsdotter Heradstveit (1882–1966). Faren var fra august samme året lærer på Dragefjeldet folkeskole og familien bodde i Haugeveien 1 på Nordnes. De bodde i Bergen i hans fire første år, i 1912 bodde de et år i Lofthus, før de i 1913 flyttet til det daværende Strømsgodset kommune, i dag Drammen, hvor faren i ni år var bestyrer for Danvik kristelige ungdomsskole i Drammen by. Her gikk også Nils alle skoleårene på folkeskolen, og han har senere omtalt denne tiden som «en bedrøvelig tid» da han sterkt mislikte det systemet elevene var underlagt på skolen. Familien var i alle disse årene sterkt knyttet til familiegården, familien og landskapet i Hardanger, og tilbrakte alle ferier der.

Tiden på Voss landsgymnas var viktig for Tveit.

Han vokste opp i et religiøst hjem med tilknytning til kirken med et åpnet kultursyn og med rik tilgang på bøker, bilder og musikk. Allerede i guttedagene i Drammen utviklet han en sterk motvilje til kirkelig liv og kristendommen. Han ville heller spille fotball med de andre enn å gå på bønnemøter, selv om han ikke viste noe spesielt behov for å knytte seg til kameratskap utenfor hjemmet og ville heller dyrke sine egne interesser. Han gikk i forhod til de andre elevene sine egne veier, men ingen ertet ham for det. På denne tiden ble han fortrolig med Heimskringla og Edda, og særlig de nynorske dikterne. Slike litterære kilder tok han senere med seg inn i sine komposisjoner, og transformerte disse impulsene ved hjelp av en frodig fantasi til musikalske verk. Han viste tidlig musikalsk talent og interesse.

Han hadde gymnastiden sin på engelsklinjen på Voss landsgymnas fra 1924 og den beleste Nils gjorde det godt på skolen. Norskdomsmiljøet der gav ham sterke stimuli, ikke minst nærkontakten med hardingfelen. Særlig var den jevnaldrene vennen og spillemannen Johan Hjelmevoll fra Ulvik en inspirasjonskilde, men han døde allerede i 1929 av tuberkulose. Musikkinteressen fikk utvikle seg videre, særlig var det Beethoven som var i fokus, og han kunne spille som en virtuos for de andre elevene. Han leste store mengder tysk musikklitteratur. Han tonesatte teksten «Den fagre jenta skal ut og blenkja og lære gutane stort å tenkja» av Aasmund Olavsson Vinje og sendte dette til Christian Sinding etter at han hadde studert Sindings D-mollsymfoni hvor han fant noe som fengte ham. Han spurte Sinding om skaperen av disse tonene hadde noen framtid som komponist, og fikk en lang analyse tilbake hvor svakheter ble påpekt, men med en oppfordring til å fortsette. Anbefaling fra Sinding gjorde at han kom inn på det tradisjonsrike konservatoriet i Leipzig etter examen artium i 1928. Uten formell musikkopplæring i forkant gikk han i gang med et krevende fire års studium i klaver og komposisjon.

På vei gjennom Oslo ved nyttårstider 1930 oppsøkte han den 20 år eldre komponisten David Monrad Johansen og de fant hverandre, både i musikksyn og samfunnssyn, ikke minst de sterke nasjonale følelsene. Dette nedfeller seg i en omfattende korrespondanse som strekker seg over flere år.

Virke

Komponist

Tveitt hadde en usedvanlig lett notepenn. Han skrev svært kompliserte orkesterpartiturer nesten uten kladd eller skisser. Hans andre konsert for hardingfele og orkester, «Tri fjordar», ble skrevet rett ned. Den første solisten som skulle urfremføre den sa senere at notene var så pent skrevet at han trodde det måtte ligge et omfattende skissearbeide bak. Tveitt var også svært impulsiv. Verkene kunne plutselig forandres om han fikk et kreativt innfall for eksempel på en konsert. Der kunne resultatet iblant fravike sterkt fra det opprinnelige.

Fra midten av 1930-årene og gjennom krigsåren samlet Tveitt folketoner fra muntlige kilder fra bygdene i Hardanger. Fra et materiale på over tusen folketoner arrangerte han femti for klaver. I samlingen Hundrad hardingtonar for orkester finnes det fire suiter med til sammen 60 nummer, en del av disse er komponistens egne «folketoner». Friskt melodistoff, mesterlig instrumental karakterisering og rik stemningsfylde plasserer Tveitts hardingstoner mellom de fremste norske musikkverk, det gjelder både klaverutgaven opus 150 og orkesterversjonen opus 151.

I 1950-årene og i første halvdel av 1960-årne skrev han solokonserter for klaver, for hardingfele og for harpe, en symfoni og opera.

Pianist

Som utøver var Geirr Tveitt en virtuos innenfor tradisjonen etter komponist-pianister som Rakhmaninov og Prokofjev, allerede i tiden på Voss landsgymnas kunne han fengsle sine medelever med sine virtuose fremføringer av blant andre Beethoven. Erfarer med praktisk-pianistiske problemer egget fantasien hans, og han tøyde grensene for hvilke klangfarger en kunne få ut av et klaver. Dette kommer blant annet fram i den visjonære sonate nr. 29 Sonata etere, etyden Eolsharpa og Solgudens dans.

Programsekretær

På 1960- og 1970-tallet arbeidet Tveitt i NRK radio som programsekretær. Her laget han blant annet en serie særegne dikterportretter med nyskapt musikk. Av de par hundre medliodene han skriv i denne perioden ble mange av hans mest kjente sanger ble skrevet til poesi av lyrikere som han presenterte i programmene; blant annet Arnulf Øverland, Aslaug Vaa og Herman Wildenvey. Særlig kjent er «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» med tekst av Aslaug Låstad Lygre og «So rodde dei fjordan» av Aslaug Vaa.

Personen

Geirr Tveitt på slutten av 1930-årene, på den tiden han endret navn og var en del av Ragnarok-miljøet.
Foto: Oslo Museum (1935-1940).

Han var den mest fargerike musikkskaperen i sin generasjon, og kanskje den mest produktive. Han var en svært fascinerende person med store motsetninger. Han hadde et omskiftende og sterkt temperament som han kunne ha vanskeligheter med å temme. Både mildhet og varme kunne brått slå over til stormfullt sinnelag og villskap, og han var sta som få. Men han hadde en grenseløs fantasi som kunne komme fram gjenom språk og gjerning, og som også kommer fram i den musikken han skapte.

Navnet

I 1935 fikk han tilatelse av Justisdepartementet til å endre fornavnet bort fra døpenavnet Nils til Geirr. Endringen av fornavnet er et uttrykk for hans sterke individualitet og norskdomsorientering. Bort fra det greske Nils/Nikolas og Geirr ligner på Greip som var et gammelt navn på slektsgården Tveit. Dessuten var det andre som også hadde navnet Nils Tveit, og han ville ha et navn som bare han hadde. Og i tråd med sitt samfunnsyn og politiske syn brukte han den norrøne navneformen, med to «r»'er. Navnebyttet møtte stor motstand i familien, og særlig hos faren, som han var sterkt knyttet til. Men det nyttet ikke. Typisk nok for ham, informerte han om dette når han hadde bestemt seg, og det var ikke noe mer å diskutere.

Den ekstra «t»'en i etternavnet la han på i 1941 i forbindelse med at han skulle flytte tilbake til Hardanger. Begrunnelsen var at det var slik det ble skrevet i gamle dager, og han henviste til Diplomatarium Norvegicum, samt at franskmennene hadde vanskeligheter med å uttale navnet uten dobbelt «t» til slutt. Sannsynligvis har den visuewelle balansen i navnet også vært viktig for ham.

Ragnarok

Utdypende artikler: Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon og Ragnarok

Da han flyttet tilbake til Norge og Oslo på midten av 1930-tallet, ble hans musikk omfavnet av den nyhedenske og raseorienterte kretsen rundt Hans Solgaard Jacobsen og tidskriftet Ragnarok som han startet i 1934 som en del av denne retningens venstreopposisjon mot den borgerlig-kristne orienterte retningen til Vidkun Quisling og ledelsen i Nasjonal Samling. De så det som sin oppgave å fremme Tveitts musikk som ble oppfattet som et ekte uttrykk for den nordiske rasens «urmusikk». Etter en framføring av Baldurs draumar i Universitetets aula skriver Jacobsen i Ragnarok nr. 2 av mars 1938 at «Geirr Tveit er et av de få lyspunkt i det åndsmørke som nå hviler over Noregs land og folk».

Tveit ble en del av dette pangermanske miljøet og dette har virket oppmuntrende på ham, noe han også ga uttrykk for. Hans omtale av dette miljø i brev viser at han på denne tiden omfavnet det nasjonalsosialistiske nyhedenske budskapet var viktig for ham og at dette lå til grunn for hans valg av omgangskrets. Han engasjerte seg også i den frivillige arbeidstjenesten som også med initiert av dette miljøet, særlig gjennom reklame- og filmmannen Walter Fürst, juss-studenten Tor Strand og forfatteren og journalisten Per Imerslund, og Tveit sa at gjennom kontakten med norske natur knyttet man ikke bare an til den norrøne ånd, men med den religiøse panteismen som kjennetegnet hele den indo-ariske rasen.

Andre verdenskrig og rettsoppgjøret

Tveitt gikk imidlertid aldri inn i Nasjonal Samling, og etter at det høsten 1940 ble klart at tyskerne valgte å satse på Quisling og hans fløy, gikk Ragnarok-miljøet delvis i oppløsning da medlemmene valgte ulike retninger. Tveitt tapte konkurransen med Per Reidarson om å bli musikkanmeldinger i Fritt Folk og gikk inn i en ulønnet stilling som Statens musikkonsulent, etter eget utsagn med sikte på å unngå at tyskerne fikk full kontroll over norsk musikkliv. Han satt i denne fram til 1942, da han flyttet til Nordheimsund, og han fikk Statens kunstnerlønn fra 1941, men denne ble fratatt ham i 1945. Han ble også ekskludert fra TONO og komponistforeningen. Et juridisk utvalg under ledelse av lagdommer Erik Solem gransket saken og konkluderte med at Tveitt som Statens musikkonsulent hadde så langt mulig motarbeidet nazifiseringstiltak og vært til hjelp for motstandsarbeidet. Han ble likevel klandret for å ha tatt imot kunstnerlønn og et statsstipend til innsamling av folketoner. I august 1946 ble eksklusjonsvedtakene opphevet.

Etterkrigstiden

Til tross for at Tveitt ikke fikk noen landssvikdom mot seg, fikk han problemer med å holde konserter hjemme i Norge. Han reise da til Paris hvor han i 1947 hadde stor suksess med Folketonar fra Hardanger og klaverkonserten Nordljos. I årene fram til 1954 med uroppføringen av Klaverkonsert nr. 5 i Paris, hadde han årlige turneer med egne verker, samt Grieg, Chopin og Liszt i Sør-Europa og Nord-Afrika.

I 1950-årene og første halvdel av 1960-årene skrev han solokonserter for klaver, for hardingfele og for harpe, en symfoni og opera. Han ble på denne tiden ansatt i NRK og bodde resten av livet i Oslo.

I 1980 ble han tildelt Lindemanprisen.

Verker i utvalg

  • Pianokonsert nr. 1, op. 5 (1927)
  • Prillar i G lydisk op. 8 (1931)
  • Pianokonsert nr. 4, Nordljos, op. 130
  • Variasjonar yvir ei folkevisa frao Hardanger fyre 2 klaver og orkester (1937)
  • Baldurs draumar, ballett (1938)
  • Solgud-symfoni: Tre orkesterstykke frå Baldurs draumar, op. 81
  • Femti folkatonar frao Hardanger nr. 1 – 50 samla, nedskrivne og teskjipa aot piano ..., op. 150 (1950)
  • Hundrad hardingtonar op. 151, Suite 1, 2, 4, 5 for orkester
  • Pianokonsert nr. 5, op. 156 (1954)
  • Harpekonsert op. 170
  • Nykken, symfonisk dikt, op. 187
  • Jeppe, opera, op. 250
  • Hardingfelekonsert nr 1 op.163 (1955)
  • Hardingfelekonsert nr 2, Tri fjordar, op. 252
  • Telemarkin, kantate, (1974)

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Geirr_Tveitt&oldid=2021273»