Walter Fyrst

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Walter Fürst)
Hopp til navigering Hopp til søk
Walter Fürst
Foto: Oslo Museum (1935).

Walter Fyrst, fram til 8. juli 1940: Fürst (født 6. juli 1901 i Kristiania, død 22. februar 1993 i Oslo) var norsk reklame-, film- og TV-mann. Fyrst var politisk aktivist før og under andre verdenskrig, særlig innen propagandavirksomhet. I politisk virke kunne han lett bli litt for overivrig og uregjerlig. Han var tidlig medlem av Nasjonal Samling (NS) og ble dømt i rettsoppgjøret etter krigen. I sitt filmarbeid under krigen visualiserte han NS-propadandaen på en kreativ og fantasifull måte. Etter løslatelsen ble Fyrst første ansatt av Max Manus og arbeidet med reklame i Manus' foretak. Fyrst er senere mest kjent som produsent av TV-programmer for NRK fra 1965.

Bakgrunn

Han var sønn av overlege Valentin Fürst (1870–1961) og Margarethe Christiane Dedekam fra slektene Fürst og Dedekam. Overlege Valentin Fürst (1907–1988), som i 1950 grunnla Fürsts Medisinske Laboratorium var hans bror og arkitekt Hans Backer Fürst (1877–1946) var hans onkel.

Walter Fyrst var etter eget utsagn en ganske sorgløs og planløs vestkantungdom som tok livet som det kom. Han ble tidlig interessert i salg og tok seg deltidsjobber som selger av såpe og oljelamper – dette var før første verdenskrig og elektrisk strøm var ikke vanlig. Han tok med stor fatning at han strøk i to fag etter første klasse på gymnasiet og trivdes i stedet godt med sommerens gårdsarbeid som faren sendte ham til på Foynland utenfor Tønsberg, for å lære ham realt arbeid. Bonden på sin side hadde stor glede av den unge Fürsts evne til å selge alt unna på det daglige sommertorget i byen.

I 1919 gjorde den 18-årige Fürst et forsøk på å gi ut en ungdomsavis med navnet «Det Store Vi», men det ble med to numre før pengene tok slutt. Han avtjente verneplikten som menig i Garden. Han tilbrakte også et år i Frankrike.

Virke før krigen

Utdypende artikler: Ragnarok og Arbeidstjenesten

Høsten 1921 ble han rekruttert til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men meldte seg snart ut igjen. Hans politiske interesser var lenge ikke store, men våren 1929 ble også han preget av den utbredte frykten for kommunistisk overtakelse. Oppfatningen var at politikerne styrte så dårlig at landets frihet var truet. Han meldte seg derfor samme år inn i Fedrelandslaget. Han ble en aktivist i gatene og arrangerte motdemonstrasjoner mot 1. mai-tog og andre av arbeiderbevegelsens arrangementer.

I årene 19271935 var Fürst disponent i Sporveis-Annonsene A/S. Samtidig laget han filmer og ble etter hvert engasjert i politisk arbeid, noe han finansierte i stor grad med egne midler. Den første av mange reklamefilmer ble laget i 1924. Filmene Troll-elgen (1927) og Cafe X (1928) var «sommerjobber» mens han jobbet mest med reklame, men holdt meget høy kvalitet. Den første har manus skrevet av Alf Rød, og var basert på Mikkjel Fønhus' romaner Troll-elgen (1921) og Skoggangsmand (1917). I Cafe X, har Fyrst selv skrevet manus, og filmen forteller hvordan journalisten Karl Kraft oppklarer en sak med storstilt våpen- og ammunisjonssmugling i Oslo.

I 1930 var han sentral da Norske Filmprodusenters Forening ble stiftet i 1930 og var formann de to første årene. I 1932 laget han lydfilmen Prinsessen som ingen kunne målbinde, også denne hadde manus av Alf Rød, basert på det norske folkeventyret, og Espen Askeladd ble spilt av Andreas Aabel (1911–1948), Per Aabels yngre bror.

I 1932, mens han var disponent i Sporveis-Annonsene A/S, arrangerte han en annonsekampanje for «optimisme og økt omsetning» som et tiltak mot den økonomiske nedgangen. Samtidig forsøkte han å arrangere en tverrpolitisk mobilisering for at arbeidsløse skulle settes inn i samfunnsnyttig arbeid, og særlig veibygging, men dette falt på grunn av motstand fra Martin Tranmæl. En aksjon uten Arbeiderpartiets støtte ble allikevel startet opp i 1933 hvor private midler ble samlet inn sammen med statlige midler. Arbeid ble igangsatt flere steder i landet.

Fürst arrangerte også på denne tiden en møte- og diskusjonsserie innenfor en ramme som ble kalt «Den Nasjonale Klubb», noe som av omgivelsene ble oppfattet som en fascistisk forsamling, noe han selv sterkt avviste.

Fürst hadde ved flere anledninger truffet Johan Bernhard Hjort og Vidkun Quisling, i håpet om at det i disse kretser kunne finnes den sterke mann som mange i hans miljø etterlyste. Etter hvert ble det klart for dem at Hjort var den kandidat som ble foretrukket. Men Fürsts praktiske grep og gjennomføringsevne var viktige bidrag og han var sentral da Nasjonal Samling ble stiftet våren 1933 for å rekke stortingsvalget samme høst. Fürst var partiets første propagandasjef, men meldte seg ut i mars 1935 etter intrigemakeri og skuffelse over Quislings manglende lederegenskaper. Han røk uklar med partiledelsen og ble samtidig ekskludert for angivelig illojalitet.

Og da Oslo kommune overtok aksjene i Oslo Sporveier og ordfører Oscar Torp fra Arbeiderpartiet ble ny styreformann, ble Sporveis-Annonsene lagt ned, og Fürst mistet jobben i 1935 til tross for svært gode resultater. Han så dette som politisk forfølgelse, særlig fordi dette kom rett etter at Fürst hadde vunnet en ærekrenkelsessak som Einar Gerhardsen hadde anlagt mot ham. Fürst fikk imidlertid umiddelbart en ny stilling som disponent i Nordisk Reklamebyrå til samme økonomiske vilkår som tidligere.

Forsiden av Ragnaroks utgave i mai 1935

Fürst ble utover våren 1935 med i den pangermanske kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok, med særlig Hans S. Jacobsen i spissen, en person som Fürst beundret og som han satte høyest av sine venner. Men også Geirr Tveitt, Tor Strand, Per Imerslund, Stein Barth-Heyerdahl, Johan Bernhard Hjort, Otto Sverdrup Engelschiøn og Albert Wiesener var sentrale deltakere i denne venstreopposisjonelle grupppen som ble et senter for den Quisling-kritiske opposisjonen innen norsk nasjonalsosialisme før og under krigen etter hvert også sammen med Germanske SS Norges avis Germaneren som ble gitt ut fra 1942.

Denne kretsen la også vekt på sammenhengen mellom rase og land, eller «jord og blod» som ble mottoet for Arbeidstjenesten som Fürst var sentral i å få i gang i 1936. Senere endret den navn til Norsk Riksdugnad for å distansere seg fra lignende NS-tiltak. Han hadde lenge arbeidet for frivillig arbeidstjeneste, ikke minst for å sette arbeidsløse i virksomhet, men også på grunn av den oppdragende dugnadsånden dette ville fremme blant unge. Dette ble ved siden av hans «sivile» jobb Fürsts politiske oppgave fram til krigsutbruddet. I 1938 ble han disponent for tidsskriftet Farmand hvor han arbeidet nært sammen med redaktøren Trygve J. B. Hoff, og satt i denne stillingen fram til mai 1940.

Da andre verdenskrig brøt ut med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 og med Molotov–Ribbentrop-pakten, startet Fürst en febrilsk virksomhet for å styrke Norges militære forsvar, men fikk lite respons. Hans profilerte bakgrunn som nazist gjorde at han ikke ble tatt alvorlig.

Virke under krigen

Da Fürst om morgenen 9. april 1940 opplevde det tyske overfallet på Norge og meldte seg til krigstjeneste ved sin lokale politistasjon i Sandvika i Bærum, ble han sjokkert over at det ikke var satt i gang mobilisering og at han ble sendt hjem. Fürst, som de andre medlemmene av den radikale nasjonalsosialistiske venstreopposisjonen så på det tyske angrepet som et overgrep.

Etter kort tid ble han bedt om å organisere Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste. Formålet var å «gjenopprette den økonomiske yteevne» i Norge. Dette tok all hans energi, og han sluttet i Farmand i mai 1940. Utover sommeren kom det i gang et stort antall leire, men da Fürst skulle undertegne deltakerdiplomene, kom det reaksjoner fra deltakerne om hvorvidt det var en tysker som ledet denne arbeidstjenesten. Fürst trakk da tilbake diplomene, ba dem om å vente med å dele ut noen til han 8. juli 1940 fikk navnebevilling, og fornorsket etternavnet fra «Fürst» til «Fyrst». Men også fra denne arbeidstjenesten var det mange som ville ha ham bort, ut fra hans bakgrunn og politiske rykte, og det var intern strid hele tiden.

Josef Terboven la ned Administrasjonsrådet 25. september 1940, lot Nasjonal Samling med Quisling i spissen være eneste lovlige politiske parti, og utnevnte 13 såkalte kommissariske statsråder. Fyrst fikk sparken av den nye statsråden for idrett og arbeidstjeneste Axel Heiberg Stang 6. oktober 1940 og ble «parkert» som konsulent i arbeidstjenestens informasjonsavdeling hvor han satt fram til sommeren 1941. I denne tiden arbeidet han mest med forskning og informasjon om gamle hilseformer, for angivelig å bevise at den nazistiske hilseformen med strak høyre arm hadde dype historiske røtter, dog med begrenset resultat ut fra et svært begrenset kildemateriale.

I desember 1940 meldte Fyrst seg inn i Nasjonal Samling igjen, angivelig som en plikt for å være med på å sikre at Tyskland skulle få en sterkere forhandlingsmotpart i Norge om de skulle vinne krigen. Fyrst gikk med partinål og la ikke skjul på sitt politiske tilholdssted. Men han deltok ikke i internt partiarbeid, og sto bare som passivt medlem. Han følte seg mistenkeliggjort av NS-medlemmene på grunn av de gamle stridighetene, og ble skydd av motstandssiden pga sitt nazistiske ståsted. Foreldrene var aktive i Hjemmefronten. Han hadde derfor stort sett bare kontakt med de gamle Quisling-skeptiske vennene fra før krigen.

Han var en kort tid i 1941 fronttjeneste i Den norske legion for «å kjempe for Norge i Finland», og ble av Gulbrand Lunde bedt om å lede det såkalte «propagandakompaniet». Han ble imidlertid sendt til fronten i Ukraina hos Leibstandarte-SS Adolf Hitler under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich, og ikke Finland som han angivelig hadde sett for seg. Han ble etter kort tid sendt hjem til Oslo, men rakk å skrive blant annet en artikkelserie derfra om sitt besøk ved fronten i Aftenposten før han ble dimittert av medisinske årsaker.

Ved hjemkomsten til Oslo ble han satt til å lage propagandafilmer, i første omgang for de norske frontkjemperne. Filmene var mest til internt bruk i nazistiske miljøer, men partifilmen Unge viljer var ment for et større publikum. Den kan betraktes som en ideologisk spillefilm som har til hensikt å forklare nazistenes ståsted, og er slikt sett en rendyrket propagandafilm. Den skildrer blant annet stiftelsen av NS, og handler om to unge mennesker fra forskjellige sosiale lag som møtes i en felles interesse for nasjonale verdier. Fyrst hevdet selv at Unge viljer skildret faktiske hendelser i 1930-årene.

Etter krigen

I maidagene 1945 fikk han beskjed om å melde seg hos politiet i Sandvika og ble internert på Ilebu fengsel, som var den tidligere Grini fangeleir da den ble tatt i bruk som interneringsleir for landssvikdømte og -mistenkte. Han ble dømt til 4 1/2 års fengsel for medlemskapet i NS, deltakelsen i Den norske legion, frontbrevene og propagandafilmene.

Etter å ha sonet i tre år på Ilebu og Oslo kretsfengsel, begynte Fyrst å arbeide deltid for den tidligere sabotøren og høyt dekorerte motstandsmannen Max Manus med salg og reklame. Samtidig etablerte han sitt eget filmselskap Fokus-Film som produserte reklamefilmer, og ble ganske tidlig den største norske reklamefilmprodusenten. Fyrst fikk til tross for sin bakgrunn støtte av Rolf Hofmo i styret for Norsk Film, slik at han fikk produsert spillefilmen Hjem går vi ikke, bolignøden i Oslo, basert på fortellingen En gutts dag av Eva Seeberg i 1954/1955.

I 1965, i en alder av 64 år, fikk han innpass i NRK, og laget etter hvert hele 80 TV-produksjoner.

I 1981 utgav han selvbiografien Min sti på eget forlag. Denne beskriver hovedsakelig hans politiske tanker og virke før og under krigen, og i mindre grad hans filmarbeid.

Filmer

  • 1955: Hjem går vi ikke
  • 1945: Bagateller for en sjømann (ikke fullført)
  • 1944: Villmarkens lov
  • 1944: Brudekronen
  • 1943: Unge viljer
  • 1943: Edvard Grieg (kortfilm)
  • 1942: Vi er Vidkun Quislings hirdmenn
  • 1932: Prinsessen som ingen kunne målbinde
  • 1928: Cafe X
  • 1927: Troll-elgen
  • 1927: Teddy på biltur (kortfilm, reklame for J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik)

Drama

Kilder