Ordfører
En ordfører er en representant for flertallet av de folkevalgte i et kommunestyre eller i en fylkeskommune. Ordførerens oppgave er å lede kommunestyret og formannskapet, å ivareta de folkevalgtes og dermed velgernes interesser i kommuneadministrasjonen og å representere kommunen. Det er en lønna heltidsstilling i alle kommuner.
Ordføreren velges av kommunestyret eller fylkestinget blant representantene. Valget gjelder for fire år, det vil si fram til meste kommunestyre- og fylkestingsvalg. Valgene er gjerne et resultat av forhandlinger mellom partiene. Det velges også en varaordfører, og i kommuner der det ikke er noe parti som har rent flertall er det svært vanlig at ordfører og varaordfører representerer forskjellige partier. Det er videre ikke uvanlig at ordføreren ikke representerer det største partiet, verken i kommunestyret eller i de partiene som samarbeider om å få flertall; når kabalen legges er lederverv i utvalg ofte vel så viktig. I byer med parlamentarisk styre er ledervervet i bystyret svært viktig; for eksempel er det i valgperioden 2019–2023 SV som har ordførervervet i Oslo, mens Arbeiderpartiet som største parti blant samarbeidspartnerne har ledervervet i bystyret.
Partifordelinga er skjev sett i forhold til valgresultatet. I 2015 fikk Senterpartiet 23 % av ordførerne, og 8,6 % av stemmene, mens Arbeiderpartiet fikk 47 prosent av ordførerne og 33 % av stemmene. På den andre sida av regnestykket finner vi Høyre, med 17 % av ordførerne og 23 % av stemmene. Hovedårsaken til dette er de store forskjellene i folketall - særlig Senterpartiet er sterke i kommuner med få innbyggere og svake i de store byene, og får derfor høy uttelling i antall ordførere.
Kjønnsfordelinga har alltid vært skjev. Første kvinnelige ordfører var Aasa Helgesen, som satt som ordfører i Utsira kommune 1926–1928. Kvinneandelen har vokst, men i valget 2015 endte den fortsatt bare på 28 %, med 120 kvinnelige ordførere. Arbeiderpartiet kommer best ut i denne statistikken, med 33 % kvinnelige ordførere - men også der er det altså et godt stykke igjen til målet om lik representasjon.
Ordføreren har i liten grad lovfesta besluttende myndighet, men kommunestyret kan delegere myndighet i enkeltsaker. Vervet gir møterett i alle kommunale utvalg, men bare stemmerett i de utvalgene ordføreren selv er medlem av.
Det ble i 2007 gjort forsøk med direkte valg av ordfører i femti kommuner. Dette ble ikke gjentatt i valget i 2011. Hovedgrunnen til dette er nok at ordførervervet er sterkt knytta til selve oppbygninga av formannskapsmodellen. Med direkte valg av ordfører vil man personlige egenskaper kunne føre til at man får en ordfører som er helt i utakt med flertallet.
Tidligere benyttet en gjerne tittelen borgermester, mest i bymessige strøk.
Under andre verdenskrig
Under den kommunale nyordningen under NS-styret ble førerprinsippet innført. Ordførerne fattet vedtak i alle saker, og de folkevalgte ble redusert til rådgivere. Målet for NS var å sette inn partimedlemmer som ordførere i alle kommuner, men dette lyktes de ikke med. En del av de som ble utpekt ble medlemmer, mer varierende grad av tilslutning til programmet, men det var også en del som ikke meldte seg inn og som motarbeida NS og tyskerne så godt de kunne.
Litteratur og kilder
- Ordfører i Store norske leksikon.
- Ordfører på Wikipedia på bokmål og riksmål