Fylke
Fylke er i vår tid en norsk administrativ enhet på nivået mellom stat og kommune. Betegnelsen er imidlertid hentet fra den historiske fylkesinndelingen som er kjent fra middelalderen, og som trolig delvis kan følges tilbake til forhistorisk tid (før eller under rikssamlingstiden ca. 900-1050).
De moderne fylkene
Norge er i dag delt inn i 18 fylker. Sytten av disse er fylkeskommuner, mens Oslo kan defineres enten som en fylkeskommune eller som en kommune. Det pågår en diskusjon om hvorvidt fylkene bør slås sammen til regioner, se regionreformen 2014–2018. Da amtene ble fylker i 1919 var det 20 av dem. Slik var det fram til 1972, da Bergen kommune mista status som eget fylke, og gikk inn i Hordaland. Neste endring kom i 2018, da Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag ble slått sammen til Trøndelag fylke.
Betegnelsen fylke ble i moderne tid innført i 1919 (lov av 14. august 1918) som en erstatning for amt. Samtidig ble det foretatt en gjennomgående navneendring. Strengt tatt bare Akershus beholdt navnet uendret, mens Hedemarkens-, Buskeruds- , Nordlands- og Finmarkens amter bare gjennomgikk mindre formendringer, først og fremst bortfall av genitivs-s. Smålenenes amt ble til Østfold fylke, Kristiania amt til Oslo fylke (i og med endringen av bynavnet fra 1925), Kristians amt til Oppland fylke, Jarlsberg og Larviks amt til Vestfold fylke, Bratsbergs amt til Telemark fylke, Nedenes amt til Aust-Agder fylke, Lister og Mandal amt til Vest-Agder fylke, Stavanger amt til Rogaland fylke, Søndre Bergenhus amt til Hordaland fylke, Nordre Bergenhus amt til Sogn og Fjordane fylke, Romsdals amt til Møre og Romsdal fylke, Søndre og Nordre Trondhjems amt til Trøndelag fylke, Nordlands amt til Nordland fylke, Tromsøs amt til Troms fylke.
De historiske fylkene
Fra middelalderen kjenner vi fylkene brukt som underinndelinger av lagtingsområder, som fordelingsdistrikter for leidangen og dessuten i kirkesogninndelingen, da en kirke innen et nærmere bestemt distrikt fikk status som fylkeskirke. På Vestlandet og i Trøndelag går fylkene som tingkretser tilbake til ordninger som gjaldt også før rikssamlingen, hvor langt tilbake lar seg neppe si med sikkerhet.
Gulatingslag bestod opprinnelig (før 930) av Hordafylke, Sygnafylke og Firdafylke. Etter midten av 900-tallet kom Egdafylke, Rygjafylke og Sunnmørafylke til. I henhold til bestemmelsene i Landsloven 1274 om oppnevning av representanter til lagtinget var også Setesdalen (Setesdal og Otradal), Hallingdal og Valdres lagt under Gulatinget, men selve betegnelsen fylke er ikke brukt om disse områdene.
Derimot er fylke brukt samme sted for andre områder på Østlandet: Heinafylke, Hadafylke og Raumafylke, alle under Eidsivatinget. De andre oppnevningsdistriktene, og som ikke har betegnelsen fylke knyttet til seg, var: Nord-Gudbrandsdal, Sør-Gudbrandsdal (Gudbrandsdalen sør og nord for Rosten), Nord- og Sør-Østerdal (sør og nord for Åmot). Under det andre østlandske lagtingsområdet, Borgartingslag, er oppnevningsdistriktene betegnet som ”fylker” og ”bygdelag”, og følgende distriktsnavn nevnes: Hovin, Grenland, Bamble, Skattlandet (Øvre Telemark) og Numedal.
Oppnevningsdistriktene til Frostatinget er noe summariske i Landsloven. Den gamle fylkesinndelingen i Trøndelag er rekonstruert først og fremst på grunnlag av Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene. En regner til ”Det historiske Trøndelag” (fra før rikssamlingen) følgende åtte fylker: Orkdølafylke, Gauldølafylke, Strindafylke, Stjordølafylke, Verdølafylke, Øynafylke, Skeynafylke og Sparbyggjafylke. Seinere ble Nordmørafylke, Naumdølafylke og trolig også Håløygjafylke lagt inn under Frostatinget. Antagelig skjedde det først for Nordmøres vedkommende (med Fosen) en gang på 1000-tallet, så de to sistnemnte nærmere år 1100.
Fylkesmann/statsforvalter
Utdypende artikkel: Statsforvalter
Fylkesmannen er statens representant i fylket, og er ikke en del av fylkets administrasjon. Fylkesmannens kontor utfører en del selvstendige oppgaver på vegne av staten, og er også kontrollorgan og ankeinstans for kommuner og fylkeskommunen i sitt område. I utgangspunktet er det en fylkesmann i hvert fylke, mens Oslo og Akershus og Agder-fylkene har felles fylkesmann. For Agders del skal fylkene slås sammen som del av regionreformen 2014–2018. Akershus ble en del av Viken fylke, saammen med Østfold og Buskerud, og dette medførte at det nye embetet omfatter både Oslo og Viken.
Fra 2020 gikk betegnelsen over til statsforvalter.
Valgkrets
Fylkene er ikke bare valgkretser for fylkestingsvalg, men også ved stortingsvalg. Grunnlovens § 57 fastslår at landet deles inn i nitten valgdistrikter ved stortingsvalg. I valgloven er det presisert at de nitten distriktene er identiske med fylkeskommunene. Stortingsrepresentantene velges fra de enkelte distriktene, samt at det er nitten utjevningsmandater fordelt på distriktene. Antallet representanter regnes ut fra innbyggertall i forhold til areal, og justeres hvert åttende år.
Dersom de nye regionene skal legges til grunn ved stortingsvalg vil det dermed være nødvendig med en grunnlovsendring. I og med at den må vedtas av to påfølgende Storting er det ikke mulig å få den gjennom før stortingsvalget 2021. Beregningsreglene for antall mandat kan endres før dette valget, ettersom den er nedfelt i valgloven, og det skal også før 2021 gjennomføres en rutinemessig justering. Det er ingen automatikk i at Stortinget godkjenner en endring av valgordninga, og heller ikke gitt at regjeringa vil forsøke å tvinge gjennom en slik endring. I 2021 vil det uansett være slik at fylkeskommunenes grenser er bestemmende for gjennomføring av valget.
Samtidig går regjeringa inn for at valg til regionting, som vil erstatta fylkesting, skal gjennomføres med de nye regionene som kretser. Dette skal utredes fram mot kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019.
Kilder og litteratur
- Andersen, Per Sveaas: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130. Handbok i Norges historie bd. 2, Universitetsforlaget 1977.
- Helle, Knut: «Den opphavlige vestlandsregionen» i Vestlandets historie bd. 2, Vigmostad og Bjørke 2006.
- Magnus Lagabøters Landslov, oversatt av Absalon Taranger, Universitetsforlaget 1979 (først utgitt 1915).
- Røskaft, Merete: «Trøndernes lovområde» i Trøndelags historie bd. 1, Tapir 2005.