Oslo

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Oslo fylke»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Oslo
Oslo komm.png
Basisdata
Kommunenummer 0301
Fylke Oslo
Kommunesenter Oslo
Areal 454.14  km²
Areal land 427.01  km²
Areal vann 27.13  km²
Folketall 709 037 (2023)
Målform Bokmål
Nettside Nettside
Liste over ordførere
Oslo rådhus 2006.jpg
Oslo gamle rådhus.
Foto: Mahlum

Oslo (1624-1925: Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania) er en by, kommune og fylke i Norge samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000, og ble i 1314 hovedsete for Norges rikes kansler. Etter en tredagers brann i 1624 ble byen flyttet noen steinkast vestover og anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad.

Nabokommunene er i vest Bærum, i nord Ringerike, Lunner og Nittedal, i øst Lillestrøm og Lørenskog, i sør Enebakk og Nordre Follo og i sørvest – midtfjords i BunnefjordenNesodden.

Oslo kommune har et areal på 454.14 km², hvorav Oslo by utgjør en tredjedel. Kommunen har 709 037 innbyggere per 1. januar 2023, det vil si 1562 innbyggere pr. km².

Stortinget, Kongen (herunder Det kongelige statsråd) og Høyesterett, foruten de fleste nasjonale offentlige styringsorganer, ligger i Oslo. Herunder huser byen bygninger som Det kongelige slott og Regjeringskvartalet.

Navnet Oslo

Utdypende artikkel: Oslos bynavn

Rådhuset.
Foto: Chris Nyborg

Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er nevnt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latine formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette».

Etter bybrannen i 1624 og ny grunnleggelse på motsatt side av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og deretter i kommunale fra 1897. Det ble likevel aldri foretatt noen formell beslutning om å gå over til å skrive navnet med K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Byens navn ble gjerne forkortet Xania.

Nationaltheateret 2010.

I 1914 brukte nynorskforlaget Det Norske Samlaget ingen av disse skrivemåtene, men det gamle bynavnet Oslo isteden. Det var selvsagt for å fremheve det rotnorske, for i motsetning til Kristiania er Oslo et slikt navn. Det opprinnelige navnet Oslo ble gjeninnført fra 1. januar 1925 etter vedtak i bystyret. Inntil 1925 betegnet Oslo det området hvor middelalderbyen hadde ligget, et område som havnet innenfor bygrensen i 1859 og fikk bymessig bebyggelse mot slutten av 1800-årene. Etter at byen byttet navn måtte også denne bydelen få et annet navn, og fra 1925 har den hett Gamlebyen.

Oslo blir også kalt Tigerstaden. Dette var opprinnelig et nedsettende uttrykk, men mange Oslo-folk har tatt det til seg og bruker det som et positivt lada tilnavn.

Tidlig historie

Middelalderparken 2010.

Utdypende artikkel: Middelalderens Oslo

Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt cirka år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist kristne graver fra før år 1000, og dette fikk byen til å feire sitt 1000-årsjubileum i 2000.

Oslo ble Norges kongssete i 1299 da kong Håkon V Magnusson, som tidligere hadde vært hertug over blant annet Østlandet og hadde sete i Oslo, ble konge etter broren Eirik II. Han startet byggingen av Akershus festning som etter hvert ble kongeresidens. Håkon Magnusson satte i gang en rekke andre byggeaktiviteter som Mariakirken og sørget for at byen utviklet seg utover høymiddelalderen og doblet sitt innbyggertall til anslagsvis 3 500. Byen ble plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308, men den ennå uferdige festningen stod i mot beleiringen. I 1314 gav Håkon kansleren ved Mariakirken rikets segl og regjeringsmakt «til evig tid». Man anser ofte dette som at Oslo ble rikshovedstad. Det er en upresis betegnelse, i og med at man den gang ikke hadde den moderne oppfatningen av hva en hovedstad er. Men i den forstand at det gjorde Oslo til den viktigste byen i statsapparatet, kan man anse Oslo for å ha vært en slags hovedstad fra 1314, og Oslo kommune beslutta å markere 700-årsjubileet for dette i 2014.

Gjennom middelalderen ble byen rammet av gjentatte branner som raserte mesteparten av bebyggelsen, men den ble hver gang gjenreist på de gamle tomtene. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor overlatt til forfall og plyndring etter bybrannene - eller bevisst revet for å bruke bygningssteinene til andre formål. Under svenskenes beleiring i 1567 ble byen også brent. Av byens monumentalbygg var bare katedralen, Sankt Hallvardskirken, og bispegården på ruinene av det tidligere Olavsklosteret i behold da byen ble flyttet i 1624.

Det nye Christiania

Byen og forstedene, 1811.

Utdypende artikkel: Christiania 1624–1814

I unionstiden med Danmark mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte også kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Den ødeleggende brannen i 1624 førte til at byen ble flyttet og anlagt kvadraturisk på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Den ble gjenreist som en befestet by med bastioner, med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler skulle hindre fremtidige branner. Av samme grunn ble det påbudt å bygge i murverk eller utmurt bindingsverk. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.

Utdypende artikkel: Vollene (Christiania)

Byen ble omsluttet av en byvoll, arbeidene med denne ble påbegynt allerede i 1593, og etter perioder med stans i byggearbeidene, blant annet på grunn av Kalmarkrigen og ikke ferdigstilt før i 1646. Disse vollene skulle blant annet sørge for at det ikke skulle bli nødvendig å stikke byen i brann ved fiendtlig angrep. Ved hovedparten ble det reist en staselig byport, Store Voldport, i enden av Kongens gate ved dagens Stortorvet. I tillegg lå Lille Voldport ved Dronningens gate, den gang kalt Strandgaden og Piperviksporten mot Pipervika.

Det var planer om å utvide både festningen og byvollen, og dette ble påbegynt umiddelbart etter bybrannen i 1686. Imidlertid ble det i stedet besluttet å fjerne vollanlegget. Delen øst for Store Voldport ble fjernet i 1697 i forbindelse med byggingen av Vår Frelsers kirke, mens selve porten ble stående til 1718. Da var også den vestre delen av vollen fjernet, og erstattet med ny bebyggelse.

1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.

Hovedstad (igjen)

Oppmaalingskontorets kart fra 1900
Foto: Oslo byarkiv
Kart over Kristiania fra 1907.
Foto: Fra Brockhaus' Konversations-Lexikon (1907).

Christiania ble igjen hovedstad i 1814 da unionen med Danmark ble oppløst. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetet, Stortinget, Nationaltheatret og mange flere. I 1837 ble det lokale selvstyret opprettet med formannskapslovene, og Andreas Tofte ble Christianias første ordfører. Siden har hovedstaden hatt 63 ordførere.

Nye bydeler vokste frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene i siste halvdel av århundret. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker herred med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker med 18 970 innbyggere overført til hovedstaden (som nå hette Kristiania). Bakgrunnen for disse byutvidelsene var fra byens side at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. De ble stort sett ønsket velkommen av Aker herred. De urbane områdene i Aker var stort sett fattigkvarterer, med store sosiale problemer og dårlig levestandard. For Aker betydde dette mye ansvar og lite inntekter, mens Oslo ble rikere på grunn av arbeidskraften i disse forstedene.

I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av dagens «murby» ble reist. Folketallet doblet seg i disse årene til en kvart million innbyggere i 1899. På denne tiden var det også rundt 10 000 hester i byen, som var nyttedyr i byens liv.

Etter Kristianiakrakket i 1899 ble det utvandring og en viss stillstand i byggeaktivitetene fram til 1910/1911 da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen, enten i egen regi som Tøyen arbeiderboliger (1913), Torshovbyen (1916), Jessenløkken (1919-1922), Ilaløkken (1924-1933), Lindern hageby (1920) og Lille Tøyen hageby (1916-1922), eller gjennom finansieringsstøtte, som til Det Rivertzke kompleks (1912) og Ullevål hageby (1915-1922).

Kristiania ca. 1920
Foto: Ivar Refsdal/Aschehoug 1922

I 1901 valgte man inn en håndfull kvinnelige kommunestyrerepresentanter, nemlig Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink fra Høyre, Margaretha Strøm og Martha Tynæs fra Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen fra Kvindestemmeretsforeningen.

Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom første halvdel av 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-tallet for Etterstad var delvis påbegynt, men ble stoppet av krigen.

Utdypende artikkel: Oslo under andre verdenskrig

Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da Aker i sin helhet ble innlemmet. De 130 976 innbyggerne fra Aker gjorde at folketallet i hovedstaden over natten økte med 46 prosent. Oslo rådhus sto ferdig i 1950.

Flerkulturell by

World Islamic Mission-moskéen, 2007.

I etterkrigstida begynte en ny vekstperiode. Allerede tidlig i 1950-åra sprang det opp nye forsteder, som nå ble lagt lenger ut fra bykjernen. Dette var mulig på grunn av det voksende kollektivnettet, ikke minst T-banen. Boligblokker sprang opp, med Lambertseter som det første resultatet av et formelt samarbeid mellom kommunen og OBOS. Tettstedet Oslo har nå spredd seg langt ut over kommunens grenser, og en betydelig del av den yrkesaktive befolkningen i Akershus har arbeidssted i Oslo.

Fra 1970-åra begynte arbeidsinnvandringen til Oslo for fullt, og Oslo har utviklet seg til en flerkulturell by med innvandrerbutikker, moskéer, sikhtempel og mye mer. Dette har ført med seg både positive og negative ting. På den ene side gir det mangfold, valgmuligheter og nye impulser; på den annen side har det også vært konflikter omkring innvandringspolitikk og tendenser til gettoisering i enkelte områder. Dette har blant annet ført til at norsk-etniske elever er i mindretall i en del skoleklasser, noe mange foreldre frykter vil gå ut over læringen. I senere år, etter utvidelsen av EU, har det også kommet betydelig arbeidsinnvandring fra Øst-Europa, og i tillegg mange tiggere. I 2012 var det store kontroverser omkring romfolk fra Romania og andre land som kom til Oslo.

Politikk

Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell der et regjeringsliknende organ – som er byrådet – kun sitter så lenge den har tillit i den folkevalgte forsamlingen – som er bystyret. Bystyret består av 59 representanter.

Byrådet er Oslos «regjering» – kommunens utøvende makt. Byrådet består av en byrådsleder, tilsvarende en regjeringssjef, og 6 byråder, som tilsvarer statråder. Det utgjøres i perioden 2015-2019 av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Byrådene trenger ikke være medlem av bystyret. Hver byråd er politisk leder av en byrådsavdeling, som kan sammenlignes med departementer.

Byrådet leder kommunens administrasjon, legger frem forslag for bystyret og er ansvarlig for gjennomføring av kommunale vedtak.

Bydeler

Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer, som oppnevnes av Bystyret. Som en prøveordning ble imidlertid fire av bydelsutvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen for å øke den lokalpolitiske interessen. Ved kommunestyrevalget i 2007 ble alle 15 bydelsutvalgene valgt direkte av befolkningen.

Hver av bydelene har også sin egen bydelsadministrasjon som forbereder saker for bydelspolitikerne og iverksetter det som besluttes. Hovedoppgaven til bydelene er å forvalte, ivareta og drive sosial-, eldre- og primærhelsetjenesten, samt en del andre kommunale tjenester som ligger i nærmiljøet.

Segl og flagg

Utdypende artikkel: Oslos kommunevåpen

Oslos kommunevåpen

Som byvåpen bruker Oslo byens segl fra middelalderen.

Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er Osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret. [1] St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde. [2]

13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.

Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.

Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Dette viser byseglet av 1924 i mangefarget utgave på blå duk.

Geografi

Den sentrale delen av Oslo omtales ofte som «Oslogryta», ettersom den ligger i ei «gryte» innerst i Oslofjorden. Med unntak av sørsida som vender mot fjorden er det åser på alle sider. Med dagens kommunegrenser ligger Oslos midtpunkt mellom Ankerveien og Nedre Blanksjø, godt inne i Nordmarka. Det ble slått fast i 2014, etter at man lenge hadde ment at midtpunktet lå nærmere Blankvannsbråten.

Høyeste punkt i kommunen er Kirkeberget på 631 moh., like ved grensa til Lunner kommune. Oslo hadde forøvrig lenge et eget nullpunkt, som man målte meter over havet ut fra. Her passer det å nevne at mens resten av landet har brukt «Normal null av 1954», har Oslo brukt «Normal null av 1890» med en justering fra 1927 - gjerne kalt «Oslo lokal høyde». 1. januar 2015 ble «Normal null av 2000» innført for hele landet. For Oslos del betyr det at alle mål bli 37 cm høyere enn de var før endringa. Årsaken til justeringa er at landhevinga etter siste istid fortsatt pågår. Dette blir noe påvirka av at havet også stiger, men høyden har endra seg en god del siden forrige justering. Går vi lenger tilbake i tid har det vært en enorm landheving - alt under omkring 210 moh. lå rett etter siste istid under vann, hvilket betyr at Oslofjorden møtte Maridalsvannet.

Geologisk tilhører området Oslo-feltet, som strekker seg fra Langesund til Mjøstraktene. Selve byen står stort sett på skifer i senkningene og knollekalk i ryggene. Det er også mye alunskifer, som gir vanskelige grunnforhold mange steder i byen ettersom den eser når det kommer luft og vann til. Øst for bykjernen finner man gneis og granitt, i åsene nord for byen ner det dypbergarter som nordmarkitt og mot vest finner man vulkanske bergarter som basalt og rombeporfyr.

Språk og dialekt

Oslodialekten ligger i grenselandet mellom vikværske dialekter og midtøstlandske dialekter. I motsetning til hva mange oppfatter mener man med Oslodialekt den tradisjonelle dialekten i Oslo. Denne forbindes i dag med østkanten, og kalles også ofte østkantmål. Fra midten av 1800-tallet ble dialekten i økende grad assosiert med arbeiderklassen. Antallet Oslo-borgere som faktisk snakker denne dialekten er synkende, fordi varianter av standard østnorsk i svært stor grad har tatt over som det mest utbredte talemålet i byen. Disse variantene strekker seg fra noen som ligger nær oslodialekt til andre som ligger nær boksmåls- eller riksmålsnormalen. For en del har oslodialekten blitt mer eller mindre bevart som sosiolekt, og det er ikke uvanlig å snakke dialektnært når man er sammen med venner og familie, og standard østnorsk i andre sammenhenger.

Som en by med mye internasjonal handel og mye innflytting har Oslo også i flere århundrer hatt sterke innslag av andre språk og dialekter. I dag har det blitt vanligere å mer eller mindre beholde sin opprinnelige dialekt når man flytter til Oslo, mens det tidligere ofte var viktig for folk å kvitte seg med den for å unngå diskriminering. Særlig kjent er behandlinga mange nordlendinger fikk når de prøvde å finne et sted å bo i Oslo; å legge av seg dialekten ble helt nødvendig for mange. I og med at Oslo, ikke bare i nyere tid, men også historisk, har en betydelig innvandrerbefolkning har det også blitt og blir talt mange andre språk i byen. Blant annet hadde byen før andre verdenskrig en forholdsvis stor jiddischtalende befolkning. De største gruppene av nyere minoriteter har også levende språkmiljøer, med for eksempel menigheter og butikker der man kan forvente å snakke opphavslandets språk. Særlig gjelder dette folk fra det tidligere Jugoslavia, Vietnam, Pakistan (både panjabi og urdu), Somalia, Iran, Tyrkia og Syria, samt forskjellige spansktalende land. Mer kortvarig arbeidsinnvandring har ført til at det også er mange polsktalende i byen. Engelsk fungerer ofte som et lingua franca. Informasjon fra Oslo kommune til innbyggerne blir rutinemessig sendt ut på flere språk. Det er ikke uvanlig å se reklameplakater retta mot innvandrerbefolkninga på andre språk enn norsk og engelsk.

I møtet mellom forskjellige kulturer har det også oppstått etnolekter, og særlig kjent er multietnolekten kebabnorsk.

Galleri

Referanser

  1. Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4-5
  2. Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12-14

Kilder

Eksterne lenker

Oslo
Bydeler · Strøk · Gårder · Husmannsplasser · Teglverk
Oslo
Bruer · Elver og bekker · Innsjøer og vann · Gater og veier · Torg og plasser
Hagebyer · Byløkker · Kolonihager · Parsellhager · Parker
Uoffisielle stedsnavn
Oslo
Oslo i forhistorisk tid · Middelalderens Oslo · Christiania 1624–1814
Oslo
Kristiania/Oslo 1814–1940 · Oslo under andre verdenskrig · Oslo etter 1945

Koordinater: 59.91276° N 10.74606° Ø