Oslos kommunevåpen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Oslos kommunevåpen.
Våpenet slik det ble gjengitt i Norske byvåben i 1929 - men dette er versjonen fra før 1924, der kvinnen har blitt påkledd.

Oslos kommunevåpen er ikke et våpen i heraldisk forstand, men en nytegnet versjon fra 1924 av et segl fra middelalderen. Hovedmotivet i seglet er byens skytshelgen St. Hallvard, på en trone med løvehoder. Han holder sine attributter i hendene, de tre pilene han ble drept med i venstre hånd og kvernsteinen drapsmannene bandt til ham for å senke liket i Drammensfjorden i høyre. Ved hans føtter ligger en naken kvinne, som viser til kvinnen han ville redde fra ugjerningsmenn. Dette er basert på en feiltolkning av middelalderseglet, for opprinnelig lå det en kriger i ringbrynje og våpenskjorte der. Det var et symbol på de onde krefter han beseira gjennom sine gode handlinger. På den blå bakgrunnen er det fire stjerner i gull. Over seglet er anbrakt en borgkrone, et element som tradisjonelt brukes sammen med byers våpenskjold, men er fremmed for et seglbilde.

Oslos segl ble med over til Christiania etter 1624. Det ble i løpet av 1600-tallet utstyrt med et motto som randinnskrift. Det lyder «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Det ble etterhvert glemt hvem personen var, og man trodde lenge at det var gudinnen Fortuna eller en personifikasjon av Christiania. Først på 1800-tallet kom St. Hallvard fram fra glemselen, og hovedmotivet skiftet kjønn for 2. gang. Det var i den forbindelse at man så på Hallvardslegenden, og feiltolka krigeren som kvinnen han ville redde. Den sekundære figuren venter fortsatt på å skifte kjønn.

Den 13. januar 1892 ble det vedtatt en ny utforming av byseglet, tegnet av E. Döpler. I anstendighetens navn ble kvinnen da påkledd. I 1924 kom så den autoriserte utforminga som brukes i dag. Børre Ulrichsen ved byarkitektens kontor sto bak denne utforminga, hvor kvinnen var naken. I 1990-åra ble denne utforminga stadfesta i Designhåndbok for Oslo.

I juni 2018 kom det melding fra Oslo kommune om at de ville ta i bruk en logo basert på våpenet i det meste av sin kommunikasjon, mens byvåpenet skulle brukes ved mer formelle sammenhenger. Dette utløste sterke reaksjoner. Forslaget er en stilisert versjon, nærmest et piktogram, der man ser St. Hallvard med møllestein og piler. Kvinnen er ikke lenger med, og dette er en av tingene flere reagerte på, ettersom hun er sentral i historia. Historieformidler Leif Gjerland uttalte at man «ser bort fra det historiske» når man fjerner kvinnen. Som nevnt er kvinnen en feiltolkning som kom med på et senere tidspunkt, så historisk sett er ikke det noe stort poeng, men det følelsesmessige aspektet står sterkt i argumentasjonen. Fra heraldisk hold har Kaare Seeberg Sidselrud i Norsk Heraldisk Forening påpekt problemene med å blande moderne logoer og heraldikk, og viste blant annet til at Stockholm løste en tilsvarende utfordring ved å lage en svart/hvitt-versjon av sitt våpen.[1]

Galleri

Se også

Referanser

  1. «Oslos nye byvåpen: Den blodige historien om kvinnen er fjernet» i Dagbladet. Publ. 2018-06-14, lest 2018-06-19.

Litteratur

  • Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4-5
  • Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12-14
  • Roede, Lars: «Det flager i byen og på Rådhuset. Om Oslos nye og gamle symboler». Byminner 3-2004 s. 22-37
  • Roede, Lars: «Oslo har intet byvåpen», Aftenposten. Publ. 2018-06-18, lest 2018-06-19.
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget, Oslo 2010.