Oslodialekt

Oslodialekt, det vil si den tradisjonelle dialekten i Oslo, ligger i grenselandet mellom vikværske dialekter og midtøstlandske dialekter. Når man definerer det tradisjonelle talemålet i Oslo er dette adskilt fra den måten de fleste innbyggerne i Oslo snakker på i dag. Årsaken til dette er at dialekten av forskellige årsaker, som vi skal komme inn på lenger ned i artikkelen, i svært stor grad har blitt erstatta av varianter av standard østnorsk. Disse variantene har betydelig spennvidde, fra dialektnære former til former som ligger svært nær bokmåls- og riksmålsnormen. Disse variantene er ikke geografisk definert på samme måte som dialekter, og regnes som standardspråk.

En kan også dele talemålet i Oslo inn i to hovedsosiolekter: østkantmålet, som ligger nær oslodialekten, og vestkantmålet som er et standardspråk. De to har ofte vært omtalt som henholdsvis gatespråk og finspråk.

Historie

Oslodialekten utvikla seg i møtet mellom de forskjellige deler av byens omland. Den ligger dermed svært nær de vikværske dialektene som man finner i Østfold og Vestfold, men samtidig omtrent like nær de midtøstlandske dialektene på Romerike og Ringerike. Enkelte dialektforskere regner Oslo som klart en del av vikværsk, mens andre forholder seg til den som en blanda dialekt som ofte oppstår i et grenseområde med språklig press fra flere kanter.

Fra 1700-tallet utvikla det seg en voksende tendens til å legge talemålet nær skriftspråket. I og med at skriftspråket den gang var dansk, kunne avstanden mellom tradisjonelt talemål og normert talemål bli nokså stor. Utover på 1800-tallet hadde denne trenden festa seg, og oslodialekten ble i stadig større grad assosiert med de østlige delene av byen og med arbeiderklassen, mens standardspråket ble assosiert med vestlige bydeler og med borgerskapet. Dialekten ble etter hvert oppfatta mest som en arbeidersosiolekt, som viste klassetilhørighet enda mer enn geografisk tilhørighet.

På 1900-tallet var det sterk tilbakegang i bruken av oslodialekten. Viktige årsaker til dette var økt tilgang til høyere utdanning, standardisering i massemedia og større sosial mobilitet. Disse faktorene satte dialekten under hardt press, og den ble av svært mange oppfatta som stygg og udanna. Sanering av gamle arbeiderstrøk førte også til at bymiljøer der dialekten sto sterkt ble splitta opp. Mange elementer fra dialekten er allikevel bevart, selv om det er svært få som snakker den konsekvent. For en god del av innbyggerne i Oslo fungerer den som en sosiolekt som man bruker blant familie og venner, mens man ellers bruker standardspråk. Man vil også oppleve å høre dialekter som ligger oslodialekten svært nær, for eksempel follodialekt og romeriksdialekt; mange oppfatter disse som oslodialekt når de hører dem.

I 1970-åra ble elementer fra oslodialekten tatt i bruk av mange med tilknytning til ml-bevegelsen, som en språklig side ved sjølproletariseringa. Samtidig var den ikke en egentlig gjengivelse av oslodialekten; mange elementer var fraværende, og det var også en tendens til å bruke flere a-endelser enn det egentlig burde være, for eksempel i hankjønnssubstantiv entall bestemt form ('Klassekampa' er et kjent eksempel). Ellers har nok noe av den tydeligste bruken av oslodialekt i media i senere år vært Harald Eias rollefigur Oslolosen. I eldre filmer og revyer hører man ofte oslodialekt opp til rundt 1970. I filmene om Olsenbanden ble dette videreført lenger; der kan man også få tydelige eksempler på oslodialekt satt opp mot standardspråket når man hører på de ulike rollefigurene. Også «gatenære» artister som Jokke og Valentinerne har gjort bruk av tradisjonelle oslodialekttrekk, som «ævver» for «øyne».

Særpreg og markører

For mange er et av de tydeligste tegnene på oslodialekt bruken av trykk på første stavelse. Eksempler er /'bɑn:ɑn/ i steder for standard østnorsk /bɑ'nɑ:n/, og tilsvarende /'fabbrikk/, /'tellefon/ og /'pollti/. Dette gir også utslag i navn; på oslodialekten finner man /ɛmɪl/, mens man i standard østnorsk finner /ɛmi:l/. Mange vil når de hører dette raskt tenke på oslodialekt, men det er også kjent i andre dialekter i området.

Andre trekk er:

• Tjukk l av begge varianter. Dette ser ut til å være i sterk tilbakegang.
• Tjukk s i ord med 'sl'¨, som 'Oschlo' og 'schlåss', delvis også i ord med 'sel', som i 'fengschl', men ikke i 'føtsel' (altså 'fødsel', der også standardspråk har uttale 'føtsel').
• Skille mellom kj- (som i 'kjenne' og 'kino') og sj-/skj-lyd (som i 'sjokk' og 'skjønn'.
• Tre grammatiske kjønn, der vestkantmålet stort sett kun har to (han- og intetkjønn). Gjennomføres i både substantiv og pronomen, f.eks. 'di eia mor' for standard østnorsk 'din egen mor'.
• Artikkel foran navn, som 'a'Kari' og 'n'Per'.
• De ('di') i 2. person flertall subjektform, som 'de kan ta trikken dit' for standard østnorsk 'dere kan ta trikken dit'.
• Utstrakt bruk av sammentrekninger som 'ha'kke', 'vi'kke', 'kan'ke', 'ska'ke' for standard østnorsk 'har ikke', 'vil ikke', 'kan ikke', 'skal ikke'.
  • En annen form for sammentrekninger forekommer fordi dialektbrukere tradisjonelt ofte snakker svært fort. Et klassisk eksempel er 'å'skarr'u'a'for'uset'', standard østnorsk 'hva (hvor mye) skal du ha for huset'. I slike sammentrekninger blir l ofte til r som i 'skarru' og 'virru' for 'skal du' og 'vil du', og h'er blir ofte stumme.
• Possessivitet, som i 'plassen hass Per', standard østnorsk 'plassen til Per' eller 'Pers plass'.
• Vokalsenkning til e og ø, som 'slepp' for 'slipp', 'glømmer' for 'glemmer', 'å ha løst' for 'å ha lyst', 'spørt' for 'spurt'. I mindre grad gjennomført vokalsenkning til æ, f.eks. 'å kælve' men 'kalv'.
• Spørreordene 'åssen' for 'hvordan', 'åffer' for 'hvorfor' og 'å' for 'hvor/hva'.
• Kløyvd infinitiv som 'gjørra' for 'gjøre' og 'sova' for 'sove', men 'bite' og 'kaste'.
• I-verbformer som 'sitti' og 'liggi'.
• Fortidsform på -a i verb av kaste-klasse, som 'kasta' for 'kastet' og 'fløtta' for 'flyttet'.
• Pronomen som 'vårs' for 'oss', 'hu' og 'henner' for 'hun' og 'henne', og eieformene 'demses' for 'deres' og 'hanses' for 'hans'.
• Emfatisk gjentakelse, særlig av pronomen, er nokså vanlig, som 'å sa'ru, sa'ru' for 'hva sa du [sa du]' og 'jæi ær trøtt, jæi' for 'jeg er trøtt/trett [jeg]).
• Vanlige diftonger brukes, med uttale 'æi', 'æu'/'æv', 'øy' og 'ai'.
• Ofte overgang d>r i pronomen under svakt trykk, som i 'Å sa'ru' for 'hva sa du', 'ji ræi' for 'gi deg', 'ta're me' ru' for 'ta det med du'.
• Bestemt form flertall av hanskjønnpronomen får endelsen -a, som 'gutta' for 'guttene' og 'hesta' for 'hestene'.

Litteratur og kilder

• Oslodialekt på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Er språket i Oslo dialekt eller bokmål?, Språkrådet.
• Dialekter og språk i Oslo i Store norske leksikon.