Norges rikes kansler

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Norges rikes kansler var en embetstittel som ble brukt fra 1400-tallet fram til 1679. Kansleren var den embetsmannen som sto nærmest kongen, og under interregna – perioden fra en monarks død til den neste monarken kom på tronen – fungerte han nærmest som en visekonge. Etter at riksrådet ble avskaffa i 1536, ble kansleren den eneste embetsmannen med hele Norge som virkeområde. Kanslerembetet ble kraftig svekka da stattholderembet ble oppretta i 1572, men fortsatte å ha en del oppgaver. Kanslerembetet ble avskaffa i 1679, etter at det hadde hatt svært liten betydning de siste tjue åra.

Det tidlige kanslerembetet

Det er usikkert nøyaktig når kanslerembetet ble oppretta, men de første instruksjonene finner vi i Hirdskråen fra Magnus Lagabøtes regjeringstid (1263–1280). Kansleren fikk der rang og veitsle som lendmann. Han skulle oppbevare kongens segl, utstede kongebrev, føre tilsyn med krongodset og fungere som sendemann for kongen. I 1314 ble det bestemt at prosten ved Mariakirken i Oslo skulle være kansler. Dermed ble den kongelige kapellgeistligheten knytta sammen med den verdslige administrasjonen. Trolig var tanken av kansleren skulle utøve betydelig myndighet, men dette ble svekka da kongsrådet ble omorganisert til et riksråd etter dansk modell. Riksrådsformennen (drottsete) ble da svært sentral i administrasjonen av riket.

Kanslerembetet ble ytterligere svekka etter opprettelsen av Kalmarunionen i 1397, fordi man fikk en sterkere sentraladministrasjon i Danmark.

Rikets kansler før 1537

I 1398 ble det norske riksseglet bragt til Danmark. Men allikevel ble kanslerembetet beholdt, og det er på denne tida man begynner å bruke tittelen Norges rikes kansler, selv om dette ikke var en klart definert tittel ennå. Han fikk beholde et eldre rikssegl fra 1392, og dette ble brukt til inn på 1500-tallet. Det var særlig i bruk når kansleren signerte landstvist- og gridsbrev i forbindelse med drapssaker. Det ble særlig innen rettspleie at kansleren utøvde sin myndighet.

Under interregna ble kanslerens rolle viktigere, om enn i samråd med riksrådet. Det gjaldt blant annet etter av Christoffer av Bayern døde i 1448 og etter at Christian I døde i 1481.

Kanslerembetet forble knytta til prosten i Mariakirken, med et par unntak under Erik av Pommerns tid.

Etter 1537

I 1537 ble Norges rikes kansler en fast embetstittel. Morten Krabbe satt da som kansler – den siste i det selvstendige Norge – og han fikk beholde embetet til sin død i 1542.

Det ser ut til at Christian III var i tvil om hva han skulle gjøre videre, men i 1547 utnevnte han en ny kansler. Det ble gjort en del endringer, og embetets innhold varierte en del over tid. Han fikk beholde domsseglet, og fortsatte å ha rettspleien som viktigste virkefelt. Til tider blir kansleren faktisk omtalt som justitiarius. I perioder kunne kansleren ha større myndighet enn tidligere, og kunne bli pålagt andre oppgaver, også utenom rettspleien. Det at riksrådet forsvant etter at Norge ble et lydrike, førte med seg at kansleren igjen ble den øverste kongelige embetsmann i Norge. Men dette endra seg i 1572, da stattholderembetet ble oppretta.

I 1591 ble den norske adelens privilegier styrka, og kansleren utvikla seg til en leder for adelen. I privilegiene ble det slått fast at kansleren skulle være født eller bosatt i Norge, at han skulle velges med den norske adelens samtykke og at han skulle føre tilsyn med at adelen privilegier ble overholdt. Det ser ikke ut til at dette fungerte helt knirkefritt; spesielt ser det ut til å ha vært uklart hvordan adelen skulle gi sitt samtykke til valget. Ved et tilfelle ba de om å få utnevne tre kandidater, og at kongen skulle velge en av disse. Men i realiteten ser det ut til at kongen valgte fritt gjennom hele perioden.

Som følge av reformasjonen forsvant prosteembetet ved Mariakirken. Men det forble vanlig at kansleren ble forlent med nettopp Mariakirkens prosti, og hadde sine inntekter fra prostigodset. Dette skjedde i 1646 med Jens Bjelke. Han var kansler i en lang periode, helt fra 1614 til sin død i 1659.

Bjelkes dødsfall sammenfaller i tid med prosessen fram mot innføring av enevelde i 1660. Det ble utnevnt ny kansler etter Bjelke – sønnen Ove Bjelke – men embetet ble svært raskt svekka. I 1679 ble det oppheva.

Kanslere

I denne oversikten er alle kanslere tatt med, også de som satt i embetet før det formelt ble hetende Norges rikes kansler.


Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Norges_rikes_kansler&oldid=2152084»